Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Jeg skulle ikke gjøre noe til jul i det hele tatt. Men skulle «bare» rydde litt i krokene, – det var planen. Først ut var stabelen med papirer, blad, tegninger og annet papir som ikke kan kastes, men som jeg skal sortere senere. Stabelen var blitt nesten 70 cm høy,- jeg kastet alt bortsett fra tegninger som barna har laget og en gammel avis med bilde av mine foreldre. Jeg var kjempefornøyd med resultat. Og så tenker jeg alltid at nå skal jeg legge en plan for å rydde i alle skuffer og skap, fra kjeller til loft. Det samles mye gjennom årene, og nå vet jeg ikke hvor jeg har noen ting lengre. Så nye dubbeditter kjøpes inn og puttes i nye skuffer. Hadde jeg ikke samme plan i fjor?

Neste programpunkt var kommoden der pepperkakehuset skulle få stå. Lego, spill, bøker og julekort fra i fjor måtte flyttes og arkiveres i en annen skuff. Skvis det inn, – sånn. Det ble jo riktig så fint. Og det halvfabrikkerte pepperkakehuset vi limte sammen, jeg og minstemann, står der pyntet og lyser av god samvittighet. Ja, så gjorde vi i alle fall litt i adventen.

Så skulle kroken “min” bak døra i gangen ryddes. Den gruet jeg med mest til. Der fant jeg to julegaver fra i fjor som aldri ble levert. Bøker, – å, det var der den lå, ja. Mine splitter nye sko som det aldri ble vær til å bruke. Flere skjerf og andre godsaker,- hvor skal jeg legge disse nå, da?

Jeg banner og steiker og sier til meg selv at nå må jeg få ryddet i skapene på loftet som er fulle av gud-vet-hva, slik at jeg får mer plass. Ja, neste år. Jeg tenker på hva er det jeg har brukt tiden til det siste året. Jeg kan nesten ikke huske så travelt som det har vært…

Julaften nærmer seg. Kameraet ligger i den skuffen med digitale dingser, – men hvor i svarte er laderen? Flatt batteri i år igjen. Ja, da får de mørke mobilfotoene duge denne julen også.

Mens jeg bruker mine beste feriedager til rydding og ord som ikke egner seg på trykk, så er det de andre ting som skal gjøres til jul. De der juletingene med tre, gaver og så videre. Jeg skulle ikke gjøre så mye. Bare ommøblere huset for å lage langbord til 21 stykker til julaften. Mannen sendes på Rema 1000 og polet. Ungene får penger til å kjøpe julegaver. Det andre går bare sakte fremover. Men jeg har det ikke vondt. Det gjør faktisk godt å ha tid til å finne frem i krokene på huset. Sitte en stund i en sofa som plutselig står på kjøkkenet. Finne frem julepynt som ungene har laget. Åpne koselige julekort. Høre på radioen. Sette julekjøttet i steikovnen.

Skal ikke gjøre så mye, men tiden ruller av gårde og jeg suller rundt, – hva var det nå jeg egentlig skulle gjøre? Tankene er ikke så godt sortert når det er juletid og hendene ikke så effektive. Likevel går det bra i år også selv om ungene må til pers med å skrelle fem kilo poteter den siste halvtimen før julegjestene ankommer. Nå er det sannelig jul!

God jul for meg handler ikke om støvfritt hus og nyvasket kjøkken. Det hadde jeg for så vidt heller ikke klart med noen gang. Men det handler om lyset og gleden i det å være til. Tenk at jeg er så heldig å få samle alle i familien som bor i nærheten, og at vi skaper gode minner sammen. Det handler om at man kan finne en fin barnetegning i en stabel med gamle aviser. At man kan tenke at i år skal jeg ta meg tid til å levere alle julegavene og drikke litt kaffe på bortebesøk. Juleglede handler kanskje mest av alt at det kom noen på døren som jeg ikke forventet eller ventet, ja, det kom faktisk flere,- det kommer forresten heller ingen andre hit lengre. I år fikk vi gleden av å invitere venner til julefest, man sees jo ikke så ofte lengre. Jeg tenker at jeg skal la julen vare helt til neste år,- nå skal jeg ha litt jul hver uke – kanskje gå på besøk, invitere til te, gå på kino eller sende en sms. Et nyttårsforsett om litt mer jul?

Jeg hørte på radioen i dag om en dame på 46 år som hadde kreft med spredning og skulle dø. Hun lo hele tiden. Hun sa at hun måtte sørge for å ha glede hver dag, for hun visste ikke om det var den siste. Noe å tenke på. Jeg vil le mer jeg også, og det er vanskelig å få til alene. Livets lotteri har gitt meg livet, men lykken og gleden må jeg vel finne selv. Akkurat da bestemmer jeg meg for at fra nå av skal jeg være mer ærlig,- mot meg selv og mot andre. På en hyggelig måte. Det er noen mennesker som betyr mer for meg enn andre. Jeg skal si det til dem, og forklare hvorfor de er spesielle. Jeg skal si at den klappen på skuldra holdt meg oppe i stormen. Jeg skal si at akkurat du gir meg inspirasjon. Noen jeg sender gode tanker til hver dag, men uten ord. Jeg skal besøke mine foreldre oftere, og ikke bare suse inn og ut «hadebra». Jeg skal snuse inn mer frisk luft og prøve å ta en ting om gangen, og ikke bekymre meg for alt på en gang. Jeg skal planlegge en reise eller overraske noen. Dele med en ukjent venn og ta frem gamle minner. Aller mest så skal jeg kose mer med barna, være mer på en øde øy og være mer tilstede i mitt eget liv.

Så en god jul – lyset og gleden – det må vi fordele og dele litt hver dag og ikke bruke opp alt på en gang den 24. desember.

Først da blir det også et godt nytt år.

Margit Langseth

29.12.2015

Foto: Velsigna du lys over land (c) Margit Langseth, 29.12.2015

Denne vakre sangen fra Ola Bremnes er en av mine favoritter. Nå er det slik at jeg liker det meste som står «Bremnes» på. Det er en talentfull familie med toner, salt og ord i sine blodårer. Sangteksten «Har du fyr» har jo ingenting med røyking å gjøre, slik den stakkars radiojournalisten trodde en gang. Den handler om å ha et lyspunkt og få mot og trygghet til å finne sin vei i livet.

FYR er også noe annet, men likevel mye av det samme. FYR står for Fellesfag, yrkesretting og relevans. Ja, så trenger vi et eget begrep og satsningsområde for å forberede elevene på livet de skal møte etter skolegangen. Er det ikke dette vi har holdt på med hele tiden, da?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ta den gamle læreren, som underviste ute på en øy i periferien, som hadde klassen i alle fag og øste av sin egen livserfaring. Det var ikke mye snakk om lesing og skriving i alle fag, for læreren skjønte jo selvsagt at det var det som var viktig: å lese og skrive var grunnleggende for at elevene skulle lære. Eller i dag som det heter «grunnleggende ferdigheter» – det er vel kanskje ikke noe nytt det heller?

Så tenker jeg på hva som er mine fyrlykter på min vei i livet. Det første som dukker opp er min far og mor. Vi har ikke alltid vært enig om alt, selv om vi er enige om det meste, men de har støttet meg og vært en trofast supportergjeng hele livet fra jeg var liten. De få gangene de har sagt ifra, har de gjort det i beste mening, det ser jeg nå og er takknemlig for. Etter hvert fikk jeg noen flotte svigerforeldre som aldri klaget på at jeg var ikke fulgte familiegårdens tradisjonsrike mønster i ett og alt. Disse fire kloke voksne som ser at det jeg forsøker å gjøre det beste etter mine evner for min lille familie og meg selv. Jeg takker mine fire staute og litt smårustne fyrlykter. Dere lyser vei!

Jeg tenker ikke på min ektemann og barn som fyrlykter, fordi vi er faktisk ombord på samme båt, vi deltar i samme seilas som et mannskap. Likevel kan det hende jeg tenker å gjøre mytteri eller jeg har forvillet meg litt, da lyser det der jeg hører hjemme.

Min storfamilie bemanner en stolt skute. En er stuert, en styrmann, en kaptein, en dekksgutt og så har vi et større mannskap som går turnus. Jeg liker meg godt til rors. Noen går av her, og noen kommer på der. Stadig nye havner og anløp underveis. En ting er sikkert, – vi kommer ikke frem trygt hvis vi ikke deler vakter. Livet har vært en opplevelsesrik seilas! Vi kommer ikke fremover uten å jobbe sammen og ha en felles kurs!

Og jeg tenker at vi alle hjelper hverandre til å nå ulike havner som ulike folk vil besøke, mens disse gamle fyrlyktene viser vei. Vi lærer våre barn kjente landemerker, mens de unge lærer oss ny teknologi for å finne veien frem. Det er en herlig og farlig seilas med mange grunner og skjær, noen har vi hørt om, noen visste vi ikke om. Og har du ikke en familie som viser vei, – så finner du kanskje en kollega, en venn eller et tegn i naturen eller i deg selv som viser vei?

Så får vi ser da, – hvor trygg seilasen blir videre ute på de syv hav. Og mens jeg tenker at det kan gå hit og gå dit, det kan føles trygt og det kan storme, så vet jeg at innimellom og en gang, da vet jeg at jeg er kommet hjem.

For når man er der, så vet man det så godt.

Margit Langseth

18. 12. 2015

Foto: “Ny båt og nytt mannskap” (c) Margit Langseth, Alstenfjorden, 2013.

Er det bare jeg som synes at det blir litt for mye blunkeblunkehjertehjertesmiljefjeshjerte og kosogklemz? Junior som nylig har fått seg mobil sender meg sms med ti smilefjes på. Det synes han er så gøy. Jeg har prøvd å forklare at ett smilefjes er nok, da klarer jeg kanskje å se hva fjeset gjør og hva det skal bety. Eller kanskje han sniker inn et surfjes innimellom for å erte meg? Uansett, jeg ser det ikke, det blir for mye. Dessuten trenger jeg nye briller. Eller skriv så jeg forstår det.

For en tid tilbake meldte Aftenposten om at språk gjør barn kloke. Man må snakke med barna på skikkelig vis for å bygge deres hjernestrukturer, kunnskap og evne til å kommunisere. Så det nytter ikke bare med LOL, OMG og serr -. Mulig jeg er mest sær,- men jeg bruker aldri forkortelser når jeg skriver sms til barna. De må lære å lese og skrive skikkelig så folk forstår hva de mener. Lære å bruke ordene og lære å stave dem sånn høvelig riktig. Og budskapet blir ikke tydeligere med hundre smilefjes. Tvert i mot. En smiley eller annet tegn. Hva er det man kaller det, molly, mohitas eller noe annet på m …,-  jeg vet ikke en gang hva det kalles,- kan forsterke en setning eller et utsagn,- eller det kan modifisere det. Eller du kan bli steike forvirret hvis det sendes ut signal som er vanskelig å forstå. Er dette en spøk eller er det alvor? Ironi er ikke alltid enkelt å se i skrift eller bilder. Det kan oppstå misforståelser når det er litt usikkert hva avsenderen egentlig mener. Jeg stemmer for å bruke ord og setninger,- prøv å forklare hva du vil si,- du har det ikke så travelt! Jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt beste for å legge om kursen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Som privatperson bruker jeg også smilefjes på sosiale media. Men hjerter vet jeg ikke hvordan man lager, heller ikke det andre jeg ikke husker hva heter, og jeg har klart meg likevel, tror jeg. Men jeg er neppe trendy, kanskje bare godt voksen og litt grinete. MEN JEG ELSKER AT FOLK GIR MEG VIRUTELLE kaker og salutter og blomster når jeg har facebook-bursdag eller noe annet artig skjer i livet mitt. Selv om jeg hadde satt mer pris på om noen ringte eller stakk innom og sa «hei». Det skjer ikke lengre,- og det er mulig det er noe med meg?

Men uansett,- skal du søke en jobb, sende en mail på jobb som er passe viktig eller skal du markedsføre din bedrift. Vær så snill: ikke bruk smileys eller hjerter. På meg virker det mot sin hensikt. Dette er for meg signaler for privat bruk. Det virker useriøst og uproft. Skriver du er mail med en arbeidsordre, så unngå smilefjes – for kanskje tolkes det som ironi? Eller: “Du fikk ikke jobben 🙂 “. Det kunne være ment som en oppmuntring eller det kunne være ment som slag under beltestedet. Ikke godt å si, men slikt har ingen finesse. Uansett, undersøkelser viser faktisk at menn reagerer sterkt negativt til slike signaler i mer formelle sammenhenger,- og ofte er det nettopp disse som er sjefer som representerer de store kundene,- hva er galt med å bruke ord? Norsk ordtilfang er stort og mangfoldig, og det finnes ord for det meste. Ord er også symboler, ord skaper liv og ord skaper farge. Bruk språket!

Nå skal det sies at språkrådet har skrevet om at kanskje en gang i fremtiden vil smilefjes også slik bli en del av språket. Og det er det jo allerede, på et vis. Godt mulig jeg om ti år vil le over det jeg skriver nå. Men la oss slippe dobbeltkommunikasjon, motstridende signaler og overdrevent bruk i formelle sammenhenger. Hvem vil vel lese avisen og dødsannonser eller salgsprospekter på hus med smiljefjes og gråtefjes? Ikke jeg.

Symboler har eksistert fra tidenes morgen. Vi har helleristningene,- vakre, spennende illustrasjoner av jakt, dyr og mennesker. Men disse kan være krevende å tolke. Er det en skiløper eller er det en kanopadler? Det er kanskje heller ikke så viktig. Kunst har heller ingen fasit. Jeg tenker meg at skriftspråket som har utviklet seg gjennom lang tid gir oss en verdifull skatt som skal utvikles med nye ord og uttrykk med bokstaver, helst. Prikker og streker og klammer er ikke det samme, selv om det kan fungere i enkelte former. Et smilefjes eller tommelen opp til noen som nådde fjelltoppen. Et hjerte til kjæresten på sms.

Men aller helst vil jeg at det skal stå «jeg elsker i deg».

Margit Langseth

10.12.2005

Foto: “Wegomlegging, ja, akkurat, ja”. (c) Margit Langseth. Belgia, 2015.

Folk kommer og går. De fleste streifer forbi i våre liv uten å sette spor. De skylles vekk av neste brenning. Et blikk, et smil, et ord kan også forandre ditt liv. Et tilfeldig møte. Et ansikt som lever stille i din hukommelse.

De fjerne kan være nære, de nære fjerne. Noen vil man aldri glemme, andre vil man helst fortrenge. Man må la dem være.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det finnes et knippe mennesker som står ved din side fra første dag. Dåp, bryllup og begravelser. Hverdag som fest. Når solen skinner og når mørket brer seg. Gode og onde dager. Noen er man i slekt med, andre føler man seg i slekt med.

Min far har ingen søsken, men har likevel en bror. Ikke min onkel, men er som en far. Jeg er takknemlig for at vi får følges ad. Fra min fødsel til hans alderdom.

En gulltråd i mitt livs vevnad.

Vi er alle vandrere

på vei

i livet

i naturen.

Gi meg din hånd –

Kom!

Så vandrer vi sammen.

Margit Langseth

Skrevet til Heinz Wirtz sin 80-årsdag, 2015. (Oversatt fra tysk hvor det høres mye bedre ut!)

Foto: Paradisveien (C) Margit Langseth, Rosøya. 2014

Fredag ettermiddag og endelig helg. Huset er ikke vasket på en måned, og eldstemann sier at på at det snart er på tide. Oppvasken fra i går hilser meg velkommen hjem i dag også og minner meg om at ny oppgave venter etter middagen er laget. Fin fredag. Jauvesstfaen! Det kjennes mer som man er fint ferdig.

Klokka, ukeplanen, sekken, mobilen legges tilside en stakket stund og avisen venter. Men jeg vet at sekken må fram før mandag morgen, og jeg har omtrent 90 prøver og innleveringer som venter på faglige vurderinger, veiledning, karakterer og smilefjes. Jeg skal forberede et foredrag studiesamlingen, avreise mandag. Shit, bestilte jeg flybilletter eller har jeg drømt det? Og så er det det prosjektet jeg holder på med. Sjekke mail her, sjekke mail der, sende og svare, sende og svare. Og ungene har vært syke, andre runde. Klærne skal vaskes. Sekker, poser og bager skal tømmes. Mer vask. Det verste er brettinga og de satans sokkene. Og så den jækla katta, -må du gneldre så mye? Om natta også? Kan du ikke spise vanlig kattemat som andre normale katter? Blærekatarren murrer og likte ikke sørvestkulingen i dag. Regnet tok tak i bukselårene på vei 30 meter ut og inn, hit og dit. Sokkene er våte og askeskuffen er full og varmepumpa lager en skingrende gneldrelyd.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nakken knaker mens tacolukta legger seg som et teppe over hybelkaninene. Er maten snart ferdig, mamma? Ja da, ja da. Dekk bordet, du. En liten avispause ved komfyren er en salig stund. «På inntektstoppen.» Jauvesstfaen! Akkurat det jeg trengte nå. Jeg skulle gjerne tjent en million eller hatt noen millioner i formue. Så hadde jeg kanskje sluppet å få purring på restskatten. Kontoen hadde ikke nok dekning på forfallsdato. Jauvesstfaen. Misunnelsen skal igjen smøres inn. Heldigvis kun til utvortes bruk, men tenk om jeg kunne hatt et par-tre millioner og en gang for alle kunne fått pusset opp huset i en smell. Vi kunne bygd ei leilighet i kjelleren, leid ut og jobbet litt mindre. Fikset hagen. Biloppstillingsplass. Hushjelp? Ny bil, kanskje? I alle fall ny varmepumpe! Og, og, og…

Røykvarsleren sier i fra. Middagen er ferdig: tacotid!

Så sitter vi der og tygger og tygger. Silencio. «Alle er sultne» – den italienske utvekslingseleven prøver å gjenta «SULTNE». Ja, you know, it means that everybody are hungry.

Jeg klager ikke. Vi har mer enn nok og verywellsådet. Vi har mat, vi har hus, vi har jobb, vi har nok penger, skapene er fulle, vi har trygghet, vi har friske foreldre, friske unger, vi har hverandre, og vi har musikk på radioen og helgen er her!

Hva mer kan vi egentlig ønske oss?

Jeg må smile for meg selv fordi jeg er helt sikker på at storkaran på Herøy, Dønna, Leirfjord og i Alstahaug garantert har både rusk under kjøkkenbordet, oppvask, influensa, mailer, regninger, svarte dager, og at de snart må skifte til vinterdekk de også.

Jauvesstfaen.

Margit Langseth

16.10. 2015

Foto: “Fin fredag” (c) Margit Langseth, 2015

Da jeg var liten fantes det ikke røykvarsler.

Da jeg var liten røkte gravide damer.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Da jeg var liten fantes det ikke sikkerhetsbelter bak i bilen.

Da jeg var ungdom var det røyking tillatt på de bakerste seteradene på Twin Otteren.

Da jeg var liten brukte vi ikke redningsvest.

Da jeg var liten fantes ikke sykkelhjelm.

Det fantes ikke sykkelseter for barn heller, tror jeg.

Da jeg var liten fantes ikke GPS, mobiltelefon eller dødmannsknapp.

Jeg er ikke fanatisk, selv om jeg kanskje er mer enn en smule engstelig for at noe skal skje mine barn. Men joda, de får klatre i trær, bruke kniv, skyte med gevær, kjøre båt og gjøre andre ting som man må lære å beherske. Men vi har heldigvis røykvarslere, vi røyker ikke, vi har god sikring i bilen, vi mobiltelefon og kan ringe 113 hvis vi må, GPS som viser veien og vi har alltid dødmannsknapp og redningsvest på oss i båten, og vi har ALLTID ALLTID ALLTID sykkelhjelm på når vi sykler.

Mens det meste av det som er ramset opp ovenfor i dag er regulert av lover og regler, så er det fortsatt ikke påbudt med sykkelhjelm. For meg er det en merkelig gåte. Trygg Trafikk lister opp alle fordeler sykkelhjelm gir for å forebygge hodeskader. Vi har vel alle hørt noen historier fra virkeligheten om sykkelulykker både med og uten hjelm. Likevel gikk Statens vegvesen i 2007 mot et forslag om å innføre hjelmpåbud. Det synes jeg er merkelig, rart og ikke minst utrolig lite klokt.

Syklistenes landsforbund sier de er for bruk av hjelm, men mot et påbud. Dette forstår jeg heller ikke,- skal ikke denne interesseorganisasjonen ivareta syklistenes beste? Det virker inkonsekvent, i mitt hode. Det vil slå beina under for alle bysykkelordningene, sier informasjonssjefen i Syklistenes Landsforbund til NRK Sørlandet 22.06. 2014. De mener også at færre vil bruke sykkel hvis det blir et påbud. Det skjedde visstnok da hjelmpåbud ble innført i Sverige, det ble færre under 16 år som syklet. Det opplyses ikke noe om årsaken til denne nedgangen, men kanskje det er økonomiske årsaker til dette? Kanskje Syklistenes landsforbund kunne sponse hjelmer til barn under 16 istedenfor å gå på akkord med barns sikkerhet. Kanskje ville de rekruttere flere medlemmer, og skaffet seg et bedre omdømme? Det må da også være mulig at en hjelm følger hver sykkel i bysykkelordningen?

For hva er egentlig problemet? Penger? Min mening er at det er rein og skjær uvilje eller tåpskap som vi sier på nordnorsk. Det er lov å bruke hodet! Dette burde være en genial anledning for Syklistenes Landsforbund til, sammen med næringsliv og offentlige instanser, til å få et enda større fokus på syklistenes sikkerhet på alle vis. Forsikringsselskapene ville garantert stilt opp forebyggende tiltak, heller enn å betale ut store forsikringssummer til de som fikk varige og alvorlige skader. Eller?

I samme artikkel fra NRK sier at 58% av de spurte i en undersøkelse mener at hjelm bør bli påbudt. Det vises til at det det ikke er noen politisk vilje til å innføre et hjelmpåbud. Dette gjør ikke saken mindre ulogisk. Var det ikke noen som sa at det var folket som skulle styre dette landet? Vi er inne i det såkalte grønne skiftet politisk, – det skal bli bilfritt og sykkelvennlig både her og der. Men at mennesker, både fedre, mødre og barn, faktisk redder sitt liv med å bruke sykkelhjelm,- det er visst en privatsak og ikke særlig samfunnsøkonomisk. Trafikksikkerhet er ikke så viktig hvis du sykler, selv om du kjører full pinne på racersykkel eller el-sykkel både bortover og for ikke å snakke om nedover. På glatta, over isbelagte sølepytter, på løsgrus, på en hullete vei, på humpete brostein og land trikkeskinnespor. Hørte jeg noen rope på Statens Vegvesen?

Norge har en lang vei å gå (eller sykle) for å kunne måle seg med resten av Europa eller for øvrig andre land med tanke på tilrettelegging for syklister.

Jeg var i Australia i 1993 – der var påbud av hjelm allerede innført et par år tidligere. I dag har land som Finland, Island, Sverige, Canada, New Zealand og deler av USA en lov som påbyr sykkelhjelm. Jeg tenker at de er kommet et stykke lengre enn oss. Jeg kan ikke tenke meg at noen norske selskaper med god HMS-politikk vil la sine ansatte sykle uten hjelm i løpet av arbeidsdagen. Har dere hørt om noen? På skolen til mine barn ble regelen for påbud av hjelm ved sykling til og fra skolen fjernet i et eget møte i skolens FAU. Skolen manglet lovhjemmel. Hørte jeg Ola Dunk?

Noen sammenligner sykling i Norge med sykling i Nederland eller andre land. Det er for øvrig ikke sammenlignbart. Det er mange grunner til dette. Blant annet blir syklistenes sikkerhet tatt mer på alvor, og Norge har noen flere utfordringer, både med tanke på forhold knyttet til både natur og kultur.

Jeg bodde i Tyskland i 1994. Der var det røde oppmerkede sykkelstier i veier og på fortau. Det var egne trafikklys for syklister. Og nåde de gående (som meg som ikke skjønte systemet med det samme) som kom i veien for en sykkel. Og syklistene ringte frenetisk med sykkelklokka for å varsle da de kom syklende i sittende stilling på sin gamle sykkel uten gir. De har en kultur for sykling. De har også kultur for stygg banning hvis gående skulle forville seg inn på en sykkelsti. Disse ord skal ikke gjengis her.

I Nord-Tyskland, Nederland og Danmark er landskapet også særdeles flatt,- så den farten du oppnår på sykkel må du sørge for å trø deg fortjent til. Jeg tror ikke du finner mange sykler med mer en tre gir. Det er også et annet klima, – mindre is, snø, slaps og det er en infrastruktur og ikke minst en sykkelkultur. Ingen av disse landene har påbud for sykkelhjelm. Og selv Nederland hvor barna er født med en sykkel festet til kroppen, hvor du finner sykler i alle varianter og i et stort antall, ser du bare meget sjelden en hjelp. For meg er det likevel ikke noe argument for at vi ikke skulle innføre et slikt påbud i Norge.

Her i Norge har vi dårlig infrastruktur, dårlig sykkelkultur, dårlige veier, guffent klima,- og vi trenger nemlig et påbud. Det er alt for mange historier om hjelmer som har reddet liv, og dessverre også triste historier sykkelulykker uten hjelm, og all erfaring som jeg har gjort meg tilsier at hjelm kan beskytte mod alvorlige hodeskader,- og jeg vil bruke hodet til å snakke frem en lov som påbyr sykkelhjelm. For neste gang kan det være deg, eller meg eller noen vi er glad i som er uheldig.

Jeg er glad for økt fokus på miljø, på mer sykkelvennlige byer og steder. Nå må vi også bruke hodet å ta barn, unges og egen sikkerhet på alvor,- sykkelhjelmer bør påbys! Hører du, Erna? Det hadde vært utrolig flaut for dere i Syklistenes Landsforbund å være de eneste som fortsatt vil være mot et forslag for påbud av sykkelhjelm. Dere har enda sjansen. Så, kjære Syklistenes Landsforbund, – bruk hodet. Jeg skal ta dere på alvor hvis dere blir positive til et sykkelhjelmpåbud i Norge!

Det er lov å bruke hodet!

Da jeg var liten var det ingen som tenkte på at grunnen til ungenes bilsyke kunne skuldes foreldrenes intense rullingsrøyking i folkevogna.

Da jeg var liten var min faste plass i billen på hattehylla. Det var finere utsikt, og baksetet var opptatt av mine tre eldre brødre.

Grønn og liten, sjøsyk –  ikke rart vi ble kvalme av sigarettosen da Widerøe svinget over De syv søstre på vei til Mo i Rana.

Og det gikk sannelig godt meg både meg og mine søsken uten røykvarsler, bilbelte, redningsvest, dødmannsknapp og sykkelhjelm. Vi visste vel ikke den gang at vi manglet sikkerhetsnett. Kanskje hadde vi flaks?

Men når din kjære ligger der med store blødninger fra hodet med en rød elv av blod som brer seg utover asfalten etter en punktering på vei den fra Holmenkollen i høy hastighet en nydelig søndag i juni,- da skjønner du at det er for seint.

Så bruk hodet mens du kan!

Nå vet vi faktisk bedre.

Ja, til påbud av sykkelhjelm i Norge!

Foto: «Amsterdam sentralstasjon». © Margit Langseth, 2015

Margit Langseth, 10. 10. 2015

I disse dager kan man bokstavelig talt føle, se, lese og høre om valgets kvaler. Hvem skal jeg stemme på i år? For valget handler om å ta et valg, for det første om man skal stemme eller om man skal la være. Og så er spørsmålet,- hvilket parti skal jeg velge? Med å gi din stemme på valgdagen bidrar du til et mest mulig demokratisk Norge, faktisk. Du kan føle det som om du må velge mellom to goder eller kanskje det føles mer som et valg mellom pest eller kolera. Men å avgi din stemme er et privilegium som vi alle har helt lik rett til. Det er et fantastisk bra system. Jeg skal ikke i dette innlegget si hvem jeg mener du burde stemme på, -det viktigste er at du lytter til det som føles mest riktig for deg.

Kanskje liker du rødt eller blått, lilla eller grønt. Det kan være lurt å kjenne etter hvilken partifløy du føler deg mest hjemme i. Hva er ditt verdigrunnlag? Og sjekk deretter om det er noenlunde samsvar mellom det partiet sier de står for og det de gjør. Forvirret? Trøsten er at ingen kan være 100% enige med et parti,- vi har alle grader av ulikt syn på hvordan man skal fordele goder og byrder, og hvilke prioriteringer av hva som er viktigst helt ned til den minste detalj, – det er nettopp det som er demokratiets egenart!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Lokalvalg handler deretter om personer. Om Knut, Kåre og Kari, Kine. Stem på et lag som du tror vil spille sammen, både internt og ekstern. Et lag søm du tror ønsker å føre kommunen din fremover til vekst og utvikling. Din stemme i kommunevalget bør gis til de personene du tror kan gjøre en best mulig jobb for deg og stedet du bor på. Hvem stoler du på? Fortsatt usikker?

Da skal du huske at de som står på liste for lokalvalg er vanlige innbyggere som deg og meg. De stiller til dugnad i politikken på lik linje som du stiller til dugnad for idrettslaget, svømmeklubben eller småbåtforeningen. De er helt vanlige folk. Utenom ordfører og varaordfører, er politikerne i din kommune sannsynligvis i full jobb, har unger, syke foreldre og sliter med akkurat de samme tingene som du gjør. De har ikke gått på politikerskole og lært alle triks om argumentasjon- og debatt-teknikk. De er vanlige arbeidsfolk og familiefolk, uføretrygdede og fraskilte. De bruker masse tid på å lese papirer og delta på møter, om kvelder og på dagtid. Så må de ta igjen det de ikke fikk gjort på jobb da de var på møte.

Hvis jeg skal gi deg et råd må det bli: stem på de folkene du tror på. Prøv å støtte en lokalpolitiker istedenfor å vise forakt. «De lovæ og lyg». En politiker kan være nervøs fra talerstolen. En politiker kan ha litt vondt i magen når de avgir sin stemme i en sak. De siteres feil i aviser. De omtales på facebook. Det finnes ingen 123-oppskrift eller fasit i politikken og sånn må det være. Og alle er valgt inn på demokratisk vis, nominert i sitt parti og stemt på av deg. Å gi din stemme til et lokalt parti handler om tillit. Så stem på en eller flere personer som du tror du kan sende en SMS eller melding på facebook til etter valget for å ta opp en sak du er engasjert i. Stem på noen som du tror tørr å ta i et tak og som tenker fremover for felleskapet. Det er mitt tips.

Du kan jo også vurdere å stille på liste selv hvis alle andre er helt håpløse. Eller meld deg inn i et parti og bidra der? Jeg er sikker på at du blir godt mottatt enten det er rødt, blått eller grønt. Hvis du ikke finner «ditt» parti før valget, så kan benytte deg av sjansen å føre over navn på personer fra andre lister på valgdagen. Det vil si at du kan gi stemme til flere partier og folk fra flere leire samtidig. Genialt!

Du må også slutte med å si «politikerne lover og lyver»,- det er helt sikkert at i de fleste kommuner så er man avhengig av å finne flertall sammen med andre partier. Da blir det kompromisser over hele fjøla. Det kalles politikk i praksis. Men din stemme gir vekt til det partiprogrammet du stemte for. Likevel kan et skifte skje fort. Plutselig er sprenges et samarbeid, og man må søke å finne et flertall fra sak til sak og til syvende og sist er det kommunestyret som beslutter. Det er begrenset hva man kan utrette på 4 år,- hvis man skal være økonomisk ansvarlig. Det er faste budsjettrammer og det meste av budsjettet går til lønninger og vanlig drift. Det å snu på rutiner i en kommuneadministrasjon tar også tid. Men de fleste politikere i lokalpolitikken gjør så godt de kan. Ingen kan trylle, – heldigvis, kanskje? Det politikere lover er å jobbe mot sine mål i samarbeid med andre politikere. Derfor er din stemme viktig!

Er du fortsatt i tvil, så vil jeg anbefale deg å stemme på lokalpartier og folk som er god til å samarbeide. For poltikk handler om å se på ulike alternativer og diskutere seg frem til en løsning som er god, forsvarlig, tilfredsstillende og til det beste for de flest mulig av kommunens innbyggere på sikt. Det finnes sjelden noen raske løsninger, og her trengs det fornuftige folk med bred og ulik erfaring, god folkeskikk og gangsyn. Det er en krevende og spennende oppgave.

Jeg håper du finner noen folk på listene som du kan gi din tillit til på valgdagen. Og for all del, IKKE lytt til de som bruker hersketeknikken «stem rett»,- for det er ingen som kan stemme feil. Det som er rett for deg, er det som blir rett å stemme på for deg. Punktum!

Noen ynder også å si at hvis du ikke stemmer ved valget, så har du ingenting du skulle ha sagt og kan ikke klage på noe. Det er også helt feil. Det som egentlig skjer er at du lar andre bestemme for deg.

Hver stemme teller, og bor du perifert, teller din stemme enda mer!

Fortsatt valgets kvaler?

Margit Langseth

Sandnessjøen 11. september 2015

Foto: “Full fart forover” (c) Margit Langseth, Rosøya, 2015

Den kommer snikende sammen med høstmørket om kveldene. Når sommeren er på hell, – hvis man kan si at sommeren i det hele tatt slo til i år, brer den seg som en velsignet takk for i år. Uansett vær og temperatur sprer denne salige duften seg som ild i tørt gress hver eneste kveld i august når mørketiden senker sitt slør over landet i nord. Den så søtlige, nydelige duft fanger meg og brer seg beroligende i kroppen min som om jeg hadde blitt truffet av en bedøvelsespil. Balsam for sjelen eller som valium for vinterdeprimerte, – mørket er jo nesten litt koselig, eller? Når jeg er trist for at sommeren med alt det artige og frie, familie og venner, fiske og båtliv og ikke minst de lyse nettene, snart er over, så får jeg trøst av en forunderlig duft av kaprifol. Selv om jeg vet at lukten snart forsvinner med frosten og mørket som fester grepet, så er det til å holde ut. Selv om jeg, ja, da er det nesten som jeg ønsker meg full narkose for å kunne våkne opp og gå inn for landing sammen med grågåsa når våren melder sin ankomst. Etter vinter kommer vår, kommer sommer, kommer en duft av kaprifol.

Det er litt rart, men jeg tenker faktisk på døden, altså min egen død, hver gang duften av kaprifol brer seg på terrassen, inn gjennom vinduet og fyller huset med godhet til sensommers tid. Jeg blir grepet av gleden over det vakre i livet som må nytes der og da før det brått blir borte og forsvinner. Det vakre i livet. Det vakre livet. I morgen er det borte. Ja, det meste av det beste tar jo slutt en gang, og det er duften av kaprifol som er det vakreste jeg kan tenke meg å omgi meg med. O lykke. Lykke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så tenker jeg at det er et år til neste gang, og hvor-gammel-var-jeg-nå-igjen, og hvis jeg blir åtti år, så er det bare 35 somre til. Jeg nærmer meg livets høst og burde fått jevn tilgang på kaprifolduft, HVER DAG! Jeg må si det høyt hvert år til minesine. -Hvis jeg dør må dere huske å legge en kaprifol i kista! De leer ikke på øyebrynene en gang. -Hallo, hørte dere hva jeg sa? Jadamammavihørtehvadusa. Fint! Må bare sjekke,- igjen. Flott.

Jeg kan godt huske mitt første møte med kaprifol. Det må ha vært omtrent i 1994 i Nordnesveien 24 A som etter hvert ble til nummer 50 i Bergen hvor jeg bodde noen år i min farmors barndomshjem. Ved studiestart om høsten var det noen fine, varme kvelder hvor jeg åpnet vinduet for å få luft. Og halleluja, for en åpenbaring. Hva er det som lager slikt en deilig duft, mon tro? Neste morgen prøvde jeg å lukte meg frem til kilden i nabolaget, men forgjeves. Alle spor var skjult. Det eneste som blomstret var naboens hekk, som så mer ut som et kratt. Noen puslete blomster stod liksom der og hang på hushjørnet midt i asfaltjungelen og den luktet ingenting. Samme kveld gjentar historien seg. Duften brer seg i hele huset. Det var nok en varm sensommerkveld. Denne kvelden går jeg ut på gaten og nesen fører meg rett bort til naboens hekk. For en forunderlig oppdagelse! Jeg bøyde meg ut av synsfeltet fra naboens vindu og knakk av en blomst. Herligheten skulle bli med meg hjem! Og neste kveld spredte det magiske seg enda sterkere seg i stua mi. O, lykke. Lykke. Det finnes veldig mange finne vokster i Bergen som jeg savner, rhododendroen om våren, kristtorn om vinteren og kaprifol. Eksotiske vekster for en kystjente som vokste opp med en viltvoksende nordnorsk hage, engedronning og rosenrot på skjærene. Jeg stjal mange blomster og buskevekster i løpet av mine sju studieår i Bergen. Også mens naboen så på en gang, men han snudde seg bare vekk. Han var vel avhengig han også, tenker jeg, av duften av kaprifol!

Jeg har mange ganger lurt på om farmor kjente til denne samme duften fra naboen i Nordnesveien da hun var ung. Kanskje min nordnorske farfar var beruset av kaprifol da han for første gang møtte min farmor på Nordnes. Kanskje farmor savnet duften alle årene hun bodde her nord, selv om hun i over 50 år omga seg med blomster i sin egen blomsterbutikk. Da jeg flyttet tilbake til nordover plantet jeg kaprifol ved hvert hus jeg har bodde i og på feriehuset vårt. Duften fra denne planten som er svartelistet i Norge, står høyt på min hjerteliste. Jeg har tenkt mange ganger hva det er som tiltrekker meg så sterkt. Kanskje er det noe jeg har luktet på i min barndom. Lukten av min mamma som har gitt meg trygghet i alle år. Jeg må alltid snuse og klemme på min mor, og hun lukter blomstereng, sol og salt sjø. Kanskje er det min farmors mimosa eller parfymeflakong. Kanskje er det sommerminner fra barndommens paradisøy. Dufter av lykke, latter, sommer. Det er lukter og minner som bærer meg over. Inn i høsten og over vinteren. Over mørket og inn i sommeren og lyset.

Uten duften av kaprifol lever jeg ikke mer.

Men etter høsten og vinteren og våren skal jeg igjen snart kjenne en duft av kaprifol.

Margit Langseth

9. august 2015

Foto: “En duft av kaprifol ute” © Margit Langseth, 2015

Foto: “En duft av kaprifol inne” © Margit Langseth, 2015

Foto: “Sensommer på Rosøya” © Margit Langseth, 2015

Foto: “Du og jeg og dunken” © Margit Langseth, 2015.

Marikåpe,- er det en sånn frakk for damer, eller? Natursti under sjørøverfestivalen på Brasøy kan være utfordrende for både voksne og barn. Sjørøverdama Tangloppa som til vanlig heter Liv Larsen setter raskt den voksne karen på plass med et smil,- nei, du skal ikke komme med noe klesplagg hit! 

Det er tid for sjørøverfestival på Brasøy i år igjen, bare en uke etter forrige festival. Denne gangen er det barna og familiefolk som er målgruppen. -Vi ønsker å lage et tilbud som er gratis for barnefamilier hvor de kan ta seg en tur i den vakre skjærgården og oppleve noe sammen. Her er det mest lek, men litt læring også, sier Madame Butterfly, bedre kjent som Margit Steinholt. Med seg i komiteen har hun flere feriefolk som gjerne vil bruke en feriedag og litt til for å bidra til aktivitet på paradisøya Brasøy.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

På dagens sjørøverfest er det både fastboende og feriefolk på Husvær og Brasøy å se, men det er også kommet pirater fra Sandnessjøen, Herøy og Bodø. Det er noen som snakker finsk her også! Steinholt er godt fornøyd med oppmøtet på omtrent 150 personer. Det beste er at folk sier de er fornøyde med aktivitetene og maten, sier hun. Hun holder en hånd over hele arrangementet, smiler og prater med små og store, gir en kommando eller sykler et ærend bort på butikken i full fart. Det ble bare noen hundrelapper i overskudd i år, men sjørøverdronningen er like blid etter å ha telt opp i kassen. Sjørøverfestivalen har ikke som mål å skape et økonomisk overskudd, og er basert på frivillighet og velvillig sponsing. -I år er det handlet inn ekstra mye gullpenger og to store sjørøverflagg som jeg kjøpte på feriereise til USA nylig, sier hun. Overskuddet går til Ungdomslaget Bølgen på Brasøy i år også,- alle monner drar. Det er også kjempeflott at det generer annen aktivitet, blant annet ved kaia hvor det denne dagen var salg at av flotte og fargerike barneklær produsert av Beate Pettersen fra Brasøy som for tiden er på ferie her. Hennes søster, Brita Pettersen, hjalp også til med presentasjon og salg. Kirsten Albertsen hadde salgsutstilling av egen kunst på ungdomshuset.

Selv om hun ikke liker å snakke om det, er det også på grunn av Margit Steinholt at det ble startet en sjørøverfestival på Brasøy. ?Du skjønner at da jeg feiret 50-årsdag for noen år tilbake ønsket jeg meg en sjørøverfest for ungene i bursdagsgave av Anne Meek. Det var mange barnefamilier som skulle ferie dagen sammen med meg her ute på Brasøy. Anne Meek lagde manus og ordnet med ordentlige kostymer. Det var så artig for alle, at vi bare måtte gjøre det igjen året etterpå, og siden har det blitt en tradisjon at vi har sjørøvermoro med tokt og sjørøverfest. Så egentlig er det Anne Meek som skal ha æren, skynder Steinholt seg å tilføye.

Uansett hvem som var opphavsperson, så kan denne sjørøverfestivalen ikke måle seg med Kaptein Sabeltanns rike og det profesjonelle apparatet i Kongeparken i Kristiansand, og det er nettopp det som er poenget. Sjørøverfestivalen på Brasøy lever sitt eget liv og preges av folket som bidrar, vær og vind. Her finner du sjørøvermannskap som bærer sine svarte påtegnede snurrebarter som den største selvfølge og som elsker å finne på tøys og tull med ungene. Og ja, kaptein Råttenbåt eller John Kåre Olsen i Alstahaug Kystlag, gikk en gang helt frivillig på planken. Dekksguttene på MS Dønning og MS Nykværing er alle godt pensjonerte herremenn som blir som barn igjen, kaster knallskudd og ler høyt når de klarer å spyle ned mannskapet på den andre sjørøverskuta med vannkanon. Dette er ekte sjørøverglede som ikke trenger regi. ? Men det er vel bare på lek, eller? Spør en liten sabeltanngutt med oransje redningsvest med et spørrende blikk.

På naturstien må hvor man kan løse ulike oppgaver langs en av øyas turstier er de voksne er også like ivrige som barn eller barnebarn til å samle saueull, kongler og blader fra rognbærbusker og svare på spørsmål om fisker, fugler og dyr som lever her ute i havgapet. Det er til sammen 23 lag som deltar på natursti og alle barna får velge seg en premie. I år trekkes det et lag som vinner den store gullskatten, og det er Team Storkveite som vinner i år også. Vinnerlaget bestod av Ingrid Trippestad Venger, Harald Venger, Martin Trippestad Venger som i år ble supplert med feriekameraten Torgrim Hofstad. Familien Venger er bosatt i Oslo, men har feriehus på Brasøy. Bildet ovenfor viser Team Storkveite om bord i Dønning sammen med kaptein Råttenbåt som John Kåre Olsen fra Alstahaug Kystlag heter omtrent en dag i året.

Mellom slagene er det til tider tendens til kø i kafeen på ungdomshuset hvor sultne tilreisende, feriefolk og fastboende koste seg ute i et strålende vær med mat og drikke. Gratis påfyll i koppen så lenge du ønsker. Kafeen er bemannet med feriefolk og flere var også tilreisende gjester som ferierer hos venner på øya. De voksne i komiteen er for anledningen kledd med skaut og sjørøvereffekter funnet i skuffer og skap, og en av damene i komiteen viser stolt frem et hjemmesnekret tresverd som mannen hadde lagd til henne. Sverdet har en fin og buet fasong og er malt i sølvfarge, og ingen bryr seg om sverdets «bakside» tydelig viser spor av å være et rest av furupanel, type Pernille.

På Brasøy finner du sjørøverfesten hvor ingen spør deg om du har billett eller har betalt, her finner du artigheter for både store og små, helt gratis. Det skal være et lavterskeltilbud hvor alle er velkommen. Kom som du er, og du kan få låne et sjørøverskjerf. Kom som du er, og du kan få snurrebart hvis du vil. Her er det lek og moro for barn som er i sentrum. Og feriefolket som stiller på dugnad i komiteen,- ja, de har det minst like trivelig! Det kan også undertegnede skrive under på. På sjørøverfesten på Brasøy er målsetningen at hele familien skal ha det artig sammen, og så har da også far lært noe, nemlig at marikåpe er en grønn nyttevekst, en plante altså, som også liker seg veldig godt på Brasøy!

Tekst: Margit Langseth

Foto: “Team Storkveite” (c) Margit Langseth, 2015, Brasøy

Her om dagen skrev jeg et postkort med en hilsen til naboen. Jeg tror hun ble glad, for hun takket med å sende meg en sms. Det er noe høytidelig med postkort, en håndskrevet hilsen med bilde av stedet du er på eller et annet hyggelig motiv. Kjøpe frimerke, sleike og klistre. Sånn,- der forsvant kortet ned i den røde postkassen på butikkveggen. Dunk. Det er ensomt å være postkort nå for tiden.

Tidligere sendte man postkort fra feriestedet for å vise hvor fint stedet er en finværsdag og for å vise at du har vært der! Kan huske at jeg ofte skrev 20 postkort hvis jeg dro til et nytt sted. Når man kom hjem sendte man så prospektkort til de nye du var blitt kjent med. Kortet viste stedet du bor på, men blått kulepennkryss og pil til huset som er ditt. Her bor jeg! Min syvende sans var stedet for å samle navn, nummer og adresser. Nå har jeg glemt hvem som står der.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har ikke sett min syvende sans på mange år,- hvor er den egentlig? Hva het egentlig han der vestlandsfyren jeg ble så håpløst forelsket i da jeg studerte? Og hun der fra Bergen på kollokviegruppa i 1991? Det har jeg glemt, selv om ansiktene virker levende nok når jeg leter bakover i hjernelagene. Det var spennende å slå opp i telefonkatalogen å finne ut hvor aktuelle kandidater bodde. I de røde telefonkioskene hang jo kataloger fra hele landet. Nå henger de på museum, og de røde fyrtårnene hvor mangt og meget skjedde, er kondemnert. Kanskje var det mer personlig den gang da man faktisk måtte ta mot til seg og ringe, mens man i dag kan sende en smiley eller andre rare symboler som kan være vanskelig å tolke.

Nå er det teksting, tasting og instagramming det går i. Vi glemmer hvordan stemmen er, og hvordan snakker man egentlig med folk? Vi flørter, dater og snakker i cyberspace. Du trenger ikke lengre gå ut for å treffe folk, finne en kjæreste eller gå i demonstrasjonstog. Den virtuelle verden er blitt en enkel måte å være sosial, si sin mening og du kan til og med tenne lys og skrive i kondolanseprotokoll hvis så galt skulle hende. Jeg tenker at et godt gammeldags håndtrykk, en klem og en blikk aldri kan bli erstattet av digitale uttrykk og smilefjes.

Av og til, og kanskje mange ganger, er gammelmåten en berikelse. Det er noe ekte og godt over å ta tak i trillevogna og gå på butikken. Føttene fører deg fremover og armene må anstrenge seg på hjemveien. Du kan kjenne vekten av alle varene mens grusen gnistrer under gummihjulene. Du stopper opp og snakker med en gammel gubbe på veien. Det er ikke noe parkometer som skriker lydløst etter flere penger. Mobilen må ligge nede i lommen, fordi hendene er engasjert i en skikkelig jobb. Hvis du vil at ungene skal aktivisere seg, så sett frem handvogna. Den gir de små mer trening og spenning enn fotball og alskens spillkonsoller. «Nå er det min tur!». Ja, det kan gå timesvis før noen får flis i fingeren eller ramler bakover og lander med hodet i gresset. Og tar du ungene med på butikken med ei handvogn, så får du garantert drahjelp hjem hvis de får sitte på et stykke bortover.

Det skjer noe med hodet og kroppen når man bruker gammelmåten. Prøv å ro en gammel trebåt en finværsdag. Ta frem en håndsag, en øks eller en rusten hammer. Følelsen av å være i kontakt med treverk eller det å treffe spikeren på hodet og førrfaensteike treffe tommelen en gang eller tre. Det kan jo hende du aldri kommer til å skru inn en skrue uten elektrisk drill. Rull ut ledningen og start kompressoren, vi har det jo så forferdelig travelt. Det bråker så satans å ha det så steike travelt. Maskinene durer og hjernen dirrer. Ingen fred å få for noen. Og husker du forresten lukten av nyhesjet høy? Bøndene takker nok sin skaper og John Deere for rundballepressenes effektive produksjon av traktoregg. Takk og farvel til silodunst, syre og skranglete låvebruer. Jeg takker de som fortsatt holder kulturlandskapet i hevd på gammelmåten på øyer, fjorder og fjell. Det er en fryd for øyet og hodet.

Gammelmåten viderefører tradisjoner og kulturarv. Det skåner naturen og fører mennesket nærmere elementene. Lukter og minner. Blodet bruser og lykkehormonene raser rundt i årene. Åpne postkassen og finne et postkort fra en gammel venn, vandre langs en knasete grusvei med to rustne håndtak og en kjerre på slep, svinge ljåen og kjenne lukten av nyslått gras eller høre klukkingen fra under en båt som dras fremover av jevne åreslag. Finnes det forresten noe bedre enn nykvernet kaffe og knatringen fra en kaffekvern? Den har også en forunderlig effekt på barn. Så hvis du har ferie og barna kjeder seg, kjøp noen kaffebønner og finn frem bestemors gamle kaffekvern.

Ingen Moccamaster, espressomaskin eller kaffeautomat kan erstatte smaken av god gammeldags kokekaffe! Ta deg av og til tid til å koke litt på kaffen. Sett kjelen på plata eller over bålet, hell i kokekaffe, la det trekke og ta deg en sup.

Eller logg deg på verden og ta deg en tur. Jeg tror jeg skrever over gjerdet til naboen og hører om jeg skal sette på kjelen.

14. juli 2015

Margit Langseth

Foto: “Kom igjen no, mammæ”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth

Foto: “Vil noen sitte på?”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth