Det er helt sikkert at jeg trives i en storfamilie, og det er kanskje fordi jeg er så heldig at jeg har vokst opp med flere søsken. Vi var seks stykker i en familie som nå er vokst til en flokk på tyve store og små, gamle og unge. Det var til tider irriterende å ha tre brødre, men mest var det trygt og godt, spennende og artig. Jeg ville aldri vært mine brødre foruten. Selv om det også betydde at vi tilbragte hver sommerferie på en øde øy og ellers var hjemme i alle andre ferier. Jeg fikk være med å sette minkfeller, skyte på leirduer, vi kastet spraybokser på bålet og lekte indianer og cowboy på haugene, – jeg måtte alltid være medisinjente som vekket de døde indianerne til live med blåbær. Jeg var jo Månestråle, – trodde jeg.
Jeg har vært veldig heldig som har fått to egne barn, selv om jeg gjerne skulle hatt en liten skokk til. Mulig jeg hadde tolv barn i mitt forrige liv hvor jeg garantert bodde ensomt og ganske langt til havs på en veldig øde øy på Helgeland, – eller kanskje jeg har sigøynerblod i årene, – for jeg simpelthen elsker masse folk rundt meg. Det kan også godt hende at jeg hadde trengt litt terapi og at en gammel ensomhetsfølelse bor i underbevisstheten min. Men jeg trenger folk. Ja, ikke hele tiden,- men sånn i akkurat passe doser,- og helst i store doser når det er sommerferie! Egentlig hater jeg å handle og å stå på kjøkkenet og lage mat og rydde opp, men om sommeren steker jeg gjerne en stabel med vaffelkake eller lager middag til et par-tre-fire ekstra store eller små. – Så lenge oppvaskmaskinen virker, da. Jo flere, jo bedre. Noen synes kanskje jeg kan bli litt slitsom, men jeg trenger lagre litt opplevelser for vinteren, for da går vi her nord i hi…
Agnar Mykle sa visstnok en gang: mest av alt på denne jord, hater jeg min mor. Det er uforståelig for meg at en mor kan gjøre urett mot sine barn. Hva hun egentlig hadde gjort, kan man kanskje bare anta og spekulere i. Men jeg er så heldig at jeg elsker mest av alt på jord min egen mor! Hun er verdens beste, og har gjort alt godt hun kunne gjøre for meg og mine brødre. Hun stekte vafler på gassbluss og vasket opp for hånd. Og så har jeg verdens beste far, som jobbet døgnet rundt fordi han måtte, men som alltid bærer meg på gullstol. Jeg husker jeg ble litt lei meg, da jeg oppdaget at jeg ikke var en skikkelig prinsesse, – for det ble jeg kalt da jeg var liten. Det kan være kvalmende å høre om andres familieidyll, og det skal jeg spare dere for, – klart det var utfordringer underveis, men vi er veldig glade i hverandre som vanlige folk kan være.
Og så har jeg også et sett ekstra foreldre, uten at mine biologiske foreldre er skilt. De bor i Tyskland og har fulgt meg fra jeg var født, og de var en del av paradisøyas sommereventyr. Mine tyske foreldre er mine egne foreldres beste venner,- og de har på en måte tidsvis sammen fylt foreldrerollene for oss «ungene» som nå alle er over 45 år. Og min tyske far er blitt min fars bror, fordi min far er enebarn. Forvirret? Og i tillegg hadde jeg en liten reservemor i nabolaget. Nabokona kunne jeg snakke med alt om. Oppi gata bodde rødsaftdama,- der fikk vi saft og kunne snuse inn litt gammeldamelukt. Nede veien bodde et eldre ektepar som ga meg to krushunder som ble mine barndoms mest verdifulle skatter. De lignet på Lady og Landstrykeren og gjorde meg rik. De står fortsatt inne i skapet mitt et sted. Alt er gjemt i hjertet.
Jeg pleier si til foreldrene til noen av mine sønners kamerater at vi har «delt foreldreskap» eller at vi har «felles barn». Det er en slags vittighet og bunner kanskje i dårlig samvittighet fordi jeg kommer seint hjem fra jobb av og til. Men samtidig ser jeg at det er godt for barna å ha flere voksne rundt seg, og jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på omsorg som andre gir mine barn. Det er jo noen hus ungene går ut og inn av med den største selvfølgelighet. Mine gutter føler seg hjemme der. De blir alltid invitert på middag eller mat. Andre ganger er de hos oss, både Per og Pål og Espen Askeladd. Vi deler ofte på å ta dem med å kino, trening og svømming. Det kan kanskje bli i det meste laget av og til. Men det er en trygghet i de gode voksne i nærmiljøet. Helt vanlige A4-mennesker som ser barna og vet at de ikke liker smør på brødskiva eller spør om de trenger låne et par tørre sokker.
Nylig møtte jeg en dame som hadde med seg en gutt jeg kjente fra før. Jeg skjønte ikke helt sammenhengen før hun sa: -Ja, jeg er jo bestemor, – ikke den egentlige bestemoren,- men du skjønner… og så hun kom med en lang forklaring som jeg ikke fikk med meg fordi jeg ble så grepet akkurat der og da. Jeg visste at gutten har besteforeldre som bor i et annet land. Uansett,- de var på hyttetur sammen som den mest naturlige ting i verden.
Ja, nå skulle jeg kanskje skrive noen ord for å forklare hvor viktig jeg tror dette er for både voksne og barn. Men du skjønner kanskje hva jeg mener. Det er faktisk mulig å få både barn og barnebarn selv om du ikke er i familie eller slekt med dem. En du møter på Rema 1000 kan bli din tante, eller dine barn kan få mor som de ikke klarer huske etternavnet på. Og vi har alle en ukjent søster eller bror.
Dette er et av verdens mest naturlige og fantastiske underverker, tror jeg.
God sommer!
Margit Langseth
19. juli 2016
Foto: “Bornheim, Tyskland, 2015” (c) Margit Langseth
Av og til kan jeg lire av meg et stygt ord med barna tilstede. Og jeg tenker, – det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle gjort slik det står i alle bøker, svare pent og bruke alle pedagogiske triks. Ikke heve stemmen, aldri bli sint. Men jeg tror at barna sannelig vet at grensen er nådd, jeg har sagt fra flere ganger allerede, og jeg har sagt at jeg er veldig trøtt og sliten. Det er nok nå! Og jeg tenker at det kanskje er greit at de ser at mamma også har en grense og kan reagere. Og både barn og voksne liker å utforske grenser.
Videre tenker jeg at også barna, ja her snakker vi om fra ni år og oppover,- de har også godt av å se at en voksen kan gi seg overende fordi det rett og slett er nok, – kveld og mørkt.
Samtidig lurer jeg litt når jeg da leser en av de ørten målene som minstemann skal lære på skolen, jeg kjenner at jeg blir svar skyldig: «Jeg takler motgang i spill og i lek». Og jeg som får lyst til å banne høyt når jeg ser haugen på oppvaskbenken. Den var jo helt strøken for litt siden. Faen steike!
Eller neste mål som er: «jeg kan bevege med stille, rolig og effektivt i klasserommet» og det vil for eksempel si stå i kø ved vasken uten å snakke sånn at køen går raskere. Jeg signerer stilltiende når poden alvorlig har signert på at «Jeg kan dette». Men mest av alt får jeg lyst å stille mange spørsmål. Jeg kan farsken meg ikke ti stille når jeg står i kø, om det så er i lunsjen på jobben, på Rema 1000 eller på Vinmonopolet. Det er da stortsett der det kan være tendens til kø i mitt lille liv. Jeg må snakke med folk, komme med en kommentar, som gjerne kan handle om været eller andre trivialiteter. Jeg trenger litt feedback akkurat der og akkurat da, og «ja, drittvær og stiv kuling», er en helt OK kommentar.
Så tilbake til dette med motgang. Jeg tenker på om jeg eller faren til barna har lest dette, og om noen av oss overhodet kunne leve opp til denne målsetningen? Vel, det er klart at vi prøver å muntre opp alle og si at det viktigste er å delta. Og min mann er også utrolig flink til å inkludere alle barna hvis han skulle ramle inn som vikar-trener eller om han leker med gutteflokken i hagen. Det skal han ha,- alle skal med og alle skal ha en god følelse. Vi tenker at alle skal få spille, selv om de av ulike grunner ikke er på alle treninger. Men kan vi leve opp til disse levereglene selv? Jeg er mer usikker der. Det er jo av og til og jammen-meg-veldig-ofte-jævla-viktig-å-vinne! Eller kanskje ikke,- og da må vi ofte snakke sammen,- i køen.
Men det å forflytte seg stille og effektivt. Det høres veldig formalistisk ut. Riktignok var jeg ingen bråkmaker på barneskolen. Jeg var nok mest søt og snill og pliktoppfyllende. Jeg likte dikt. Og hørte etter. På ungdomsskolen derimot skulle lærerens tålmodighet stilles på prøve. Og så ble jeg vel voksen en gang etter det. Men å forflytte seg stille? Det henger sammen men det forrige,- altså det å snakke. Jeg kan ikke forflytte meg uten å snakke, men skriver stilltiende under at min yngste sønn kan det. Ja, dere kan jo bare spørre min mann,- om jeg kan gjøre noe som helst uten å prate om det først, underveis eller etterpå….
Men for satan,- sant å si, skulle jeg selv etterleve regelen ville jeg og gubben strøket med glans? Og hadde vi ikke strøket på pratinga, så hadde kanskje språkbruken diskvalifisert oss begge to. Og det er klart at jeg forflytter med jævlig effektivt hvis jeg er for seint ute om morgenen, det har ringt inn til neste skoletime og elevene venter eller jeg skal rekke polet på fredag før de stenger. Da snakker jeg ikke i køen, men ellers er jeg veldig glad i å skravle med kjente og kjære om været og føret, om herognå eller kommer med en kommentar om hvor bra mine elever står på eller hvor bra det er å handle lokalt.
Så kan man jo spørre seg om lærer, skoleansatt og rektor er inneforstått med disse reglene og praktiserer sammenhengen mellom liv og lære? Jeg håper egentlig ikke at de forflytter seg effektivt og ikke prater i køen. Det blir jo så stille da. Og barneskolen skal ikke være stille med polstring i veggene og sov-i-ro i ørene. Fra min egen karriere som lærer på en skole med barnetrinn kan jeg huske at jeg prøvde å komme meg fremover for å rekke toalettet i pausen, men jeg kom aldri dit. Det var alltid noen som rev meg i genseren eller hold meg fast i hånda. Og jeg prøvde å høre hva de sa, samtidig som jeg skulle rekke det allerhelligste og nødvendigste. Men nei, – det var bare å unngå å drikke kaffe eller vann til frokost eller lunsj, så man kunne holde ut til skoleslutt. Lærere burda hatt nordsjøturnus, og det har de vel på en måte med lengre arbeidsuker og avspasering om sommeren. Men det hadde vært fint å få gå på do, når man må. Det hadde faktisk vært veldig praktisk!
Mine sønner har heldigvis faglig flinke lærere som er kvalifiserte og skolerte så det rekker godt. Det er beundringsverdig at de klarer å lære barna så mye forskjellig og holde oppe barnas nysgjerrighet oppe om tornadoer, blomster og krypdyr som jeg aldri har lært hva heter. Men det er veldig mye målinger som barn i dag blir utsatt for. Så har de også lært å være stille og stå i kø, mine gutter. Være stille, stå i kø uten å snakke. Høyde, vekt og kurver. Testing, testing. 123.
Etter mange års studier vendte jeg hjem til min barndoms by, Sandnessjøen, i 1999. Mitt hovedmål har siden da vært å bidra til å bygge kunnskap og kompetanse og å styrke identiteten i regionen for å skape vekst og utvikling. Min filosofi har vært at man gjennom å styrke ungdoms kompetanse og kulturelle identitet, kan vi sikre en fortsatt fremtid for en landsdel som har en lang historie med et mangfold av naturgitte og menneskelige ressurser. Identitet og kompetanse som bygger fremtiden. En perifer landsdel når det kommer til bosetting og infrastruktur, ja,- og derfor er det er helt avgjørende at vi satser på kompetanseutvikling slik at vi kan være konkurransedyktige, – og slik at vi blir synlige og kan argumentere godt når det kommer til politikk. Dette er mitt fokus hver eneste dag. Dette tror jeg på. Og vi har nemlig vært ute en vinterdag før.
Vi kan skue tilbake til mange helgelendinger fra kysten som har hatt betydning for samfunnsutviklingen både innenlands og utaskjærs; Torolv Kveldulvson som Norges første tørrfiskeksportør, Petter Dass som en av Nordens mest betydningsfulle diktere, Mathias Bonsak Krogh som jobbet for kunnskap til folket, Ole Edvard Rølvaag som bringer vår egen utvandringshistorie inn i dagens innvandringsdebatt. Og samtidig så skal vi ikke kimse av sliterne som rodde, pløyde og sløyde. Men hvor er disse signifikante i dag? Og hvor er sliterne? Er vi for opptatte av oss selv, ipad og lederutvikling at vi glemmer både visjon og misjon for å utvikle og sikre eksistensgrunnlaget i periferien?
I dag handler Helgelands fremtid, heldigvis og dessverre, ikke bare om enkeltpersoners bragder, men en felles satsing på profesjonalitet, i den offentlige forvaltning, særlig innenfor skoler og helsetjenester og også i næringslivet. Fundamentet for fremtidsrettet utvikling og innovasjon ligger ikke hos enkeltpersoner, men en strategiske ledelse som satser på kompetanse og kvalitet. Folk som meler sin egen kake eller har en skjult agenda, disse jentene og guttene i «Gutteklubben Grei», – de betyr katastrofe for et sårbart system som periferien er. Enkeltvis kan de også gjøre stor skade, og sitter det en slik en i ledende posisjon, ja,- da faller korthuset ved første sørøstlige kuling, fordi fundamentet ikke er bygd opp av profesjonelle.
Skal vi se til Mo i Rana, så har utviklingen her vært vellykket i mange henseender. Dette skyldes ene og alene nasjonal politisk styring og senere sterk lokal politisk påvirkning. Gjennom politiske satsninger og tiltaksmidler bygde man en enorm jernndustri som vi hadde manglet i krigsårene. I tillegg er en rekke betydelige offentlige arbeidsplasser etablert her. Og stedet har vært forsynt med ledere og politikere med visjoner og de rette kontakter. Mo i Rana har hatt smarte strateger som har skjønte viktigheten av kunnskap og kompetanse mot år 2000, og som sakte med sikkert har bygd opp og etablert et kompetansemiljø innen utdanning. Jeg er helt enig med deg, Mo i Rana,- dette er fremtiden! Det er bygge ungdoms og innbyggernes kompetanse er fremtidens viktigste næringstiltak, bosettingstiltak og et grunnleggende element i vår moderne nasjonsbygging. Samlet i en Campus Helgeland, – et meget klokt grep.
Mens i de omkringliggende herligheter hvor de virkelige ressursene befinner seg og de etablerte kompetansemiljø allerede er, sitter politikere og ledere med hendene i fanget og ser på at de etablerte tilbud innenfor sykepleieutdanning og lærerutdanning smuldrer hen. Det legges ned og flyttes til Mo i Rana eller Bodø. Jeg har skjønt tegninga for lenge siden. Alstahaug kommune har til nå hatt god tilgang på helsearbeidere og sykepleiere, førskolelærere og lærere med studiested i Sandnessjøen og på Nesna. Sykepleierutdanninga er et viktig argument for vårt lokale sykehus,- fremover kommer eventuelle fremtidige rekrutteringsutfordringer til å bli brukt som et motargument. Rana – Sandnessjøen: 2-0. Voksenopplæringen vokser, og har i de senere ti år ikke hatt egnet undervisningslokale, grunnskolebyggene er for trange eller for gamle, mens den fylkeseide videregående skole, mot alle odds, men gjennom god og bevisst strategisk jobbing, er blitt kåret til den beste skolen i Nord-Norge. Men fortsatt sitter andre med hendene i fanget etter å ha toet dem riktig lenge. Det er IKKE greit!
En nedbygging av kunnskapsinstitusjoner er en tragedie for arbeidet med å for heve kompetanse og kunnskapsnivået på Helgeland, og for vår kommune betyr det at det ikke lengre vil være god tilgang på faglærte grunnskolelærere for de neste generasjonene. La oss håpe jeg tar feil, men jeg frykter at regionsenteret Sandnessjøen og kommunene rundt vil møte fremtiden både haltende og baklengs og med hodet under armen. Uten sykepleierutdanning, uten lærerutdanning og med de konsekvenser det vil medføre for våre barns barnehage- og skoletilbud, de sykes helsetilbud og de eldstes omsorgstilbud. Jeg gruer meg. Og vi ser jo at tingretten går samme veien. Det ender opp på Mo.
Da jeg flyttet til Sandnessjøen i 1999 var jeg tilfeldigvis på et møte med en gruppe som hadde som mål å etablere et studiesenter i Sandnessjøen. Med fasiliteter, fagmiljø og studentmiljø. Alt på et brett. Det skjedde videre lite og ingenting,- og man kan ikke skylde på annet en manglende politisk vilje og uvitenhet. Ingenting har skjedd. Årene har gått. Og denne uvitenhet vitner etter min mening, om manglende kompetanse og kunnskap om ledelse og strategier på mange felt og nivåer. Her ligger nøkkelen til fremtiden, og dette har ranværingene skjønt. Gratulerer, Rana!
Uten et studiesenter i Sandnessjøen vil vi fortsatt stille oss sist i køen og være en svart flekk på fylkeskartet. Vi vil igjen innta plasseringen som dårligst i klassen i fylket hvor vi fra før spiller i laveste divisjon. Manglende rekruttering til helsevesenet truer kvaliteten i opplæringen, sykehusets eksistens og de eldres omsorgstilbud. Og ikke kom å si at vi i ikke i årevis har hatt sjansen til å gjøre noe med det!
Og slik vil det fortsette til vi får på plass politisk handlekraft og strategiske ledere som ser at fremtiden ligger i kompetanse og nærhet til kunnskapsmiljø som baserer seg på forskning og innovasjon. Vi må etablere et studiesenter i Sandnessjøen nå, selv om det er i tolvte time, som sikrer at fagmiljøene innenfor helse og skole blir bevart og videreutviklet.
Det var ikke kjærlighet ved første blikk, det var for mye annet som skjedde rundt oss. Men etter hvert begynte jeg å venne meg til deg. Din spennende historie, ditt sjarmerende vesen som snirklet seg langs smale steinete stier langs fjellsidene med trapper og statuer og benker og gelender av rustent stål og med grønneirete kobberknotter. Vi måtte opp i høyden for å se og være alene, langt vekk fra forelesningssaler, høye murbygg og skrålet i studentkantina. Vi var konge og dronning, du og jeg!
Jeg ble kjent med deg og jeg følte meg hjemme. Jeg svevde når du duftet kaprifol om høsten. Du blomstret når solen skinte, og jeg kunne ha småsko på selv om det regnet. Jeg elsket lyden av deg. Din historie ble min historie. Dine farger ble mine farger. Du var så vakker, og jeg var så lykkelig. Da vi vandret gatelangs på bryggen, gjennom trange smug og parker med store trær. Vi stakk innom en kafe eller besøkte vinkjelleren som bare var vår. Du var lykken som fylte mitt hjerte. Jeg elsket deg!
Men så kom skyene og du luktet røyk, og jeg følte med innesperret i ditt fang. Jeg fikk ikke puste under lokket av smog og forurensning. Jeg hatet deg fordi det ble mørkt og trangt og trist. Samme gamle leksa og du ble kald. På gode dager savnet jeg å drikke en kaffekopp på min egen trapp. Kunne gå hvor jeg ville og sole meg. Smile og føle meg fri igjen. Plukke stein i fjæra. For du var ikke slett ikke spennende lenger, jeg kjedet meg og lengtet bort og ut og hjem.
Så jeg dro fra deg og forlot deg igjen.
I begynnelsen savnet jeg deg aldri. Men da tiden gikk og gikk uten deg, manglet noe hos meg.
Mange år har gått, og jeg tenker stadig oftere på deg. Du så var stolt, vakker og sterk og våren ble aldri den samme uten deg. Du var alltid deg. Og jeg ble meg.
I gamle dager da de mektige nessekongene kontrollerte all handel og drev utlånsvirksomhet, var det vel neppe mange fiskere eller bønder som lo hele veien til banken. Bergen var knutepunktet for handel og eksport, og i dag takker Erna Solberg nordlendingene for å ha lagt grunnlaget for Bergen by. Det er den fattige fiskerbonden og hans familie som skal takkes!
Etter hvert kom telegrafen som visste alt, ekspedisjonen og frøken Ur som bestemte tiden. Da jeg var liten tok 180 over informasjonsbransjen, og jeg husker vi ringte for å spørre etter oppskrift på pikekyss. Men så kom internettet, og varene kommer ikke lengre fra Bergen, men fra Bring.
I dag har vi en oljebasert nasjonaløkonomi som har gitt oss velferdsstaten,- og en bølgedal som vi alle har fått merke det siste året. Mens Europa har vært i krise lenge, har vi veltet oss i velstand og velmakt,- det har kanskje vært litt vel mye?
Vi har et variert og komplekst næringsliv i et geografisk og transportmessig komplisert land med bebodde øyer og fjellbyer, med bruer, båter, isete veier og en jernbane fra krigen som bare kom halvveis opp i landet for da sluttet krigen og siden skjedde ingenting mer med toglinja. Mens mange sliter i de store byene, som i oljebyen Stavanger, så går det bra med næringslivet i Nordland. Nå får også periferien kvalifiserte søkere til ingeniørstillingene og fiskerrederne har søkere i kø og kan stille med mannskap på dagen. Ikke så ille at det ikke er godt for noe.
Jeg husker den dagen i 1996 da jeg på PC-stuen for hovedfagsstudenter ved HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen gjorde mitt første søk på internett. Kanskje var det litt tilfeldig at jeg trykket på en blå «e» med en gullring rundt som lyste mot meg. I dag er PC et arbeidsverktøy, og du kan faktisk gjøre samme jobben med en smarttelefon. Ja, denne velsignelsen eller forbannelsen er så altoppslukende at vi holder på døgnet rundt. Vi ser ikke folk lengre, vi ser dem ikke inn i øynene og vi snakker i alle fall ikke med dem,- heller ikke de vi bor under samme tak med.
Jeg lurer av og til på hva vi gjorde før da vi ikke var online hele tiden. Knut Hjeltnes sa det så bra i dagens radiokåseri,- jo, vi kjedet oss og kanskje hadde vi innmari godt av det. I dag får elevene kurs i mindfulness for å lære å konsentrere seg om en ting i gangen og for å klare å konsentrere seg i det hele tatt. Ja, for nå skal vi jo alle følge med på nettet, facebook, sjekke mail og meldinger, ta en selfie og ringe mens vi jobber eller er i klasserommet, i senga, på toalettet og av alle steder mens du kjører bil! Elevene skyper med en andre elever i samme klasserom. Da jeg var ung var det utenkelig og fjernt at vi få år senere skulle kunne følge forelesninger og delta i møter på nett, ringe gratis og kunne se den man snakket med, diagnostisere, sende e-post og ta bilder uten å fremkalle dem hos fotografen. Youtube, spotify og alskens har erstattet VHS-video og kassetter, vinylplater og CDer. Men vil vi virkelig erstatte alt med internett?
Man må innrømme at alt er blitt veldig mye enklere i den digitale verden. Jeg kan huske at jeg abonnerte på Norsk Lysingsblad da jeg skulle få meg jobb etter endt studie. Jeg husker at jeg måtte gå til bokhandelen for å kjøpe søknadsskjema til 50 kroner for å søke lærerstilling. Et skjema per søkt jobb. Lysingsbladet og søknadsskjema var en stor utgiftspost for en student den gangen. Det var alvor i hver søknad. Akkurat papirarbeidet lengter jeg ikke etter, men jeg vil fortsatt gjerne prate med folk.
Før gikk vi til reisebyrået for å bestille billett, vi gikk til posten for å kjøpe frimerker og konvolutter, vi kjøpte kaviar og knekkebrød hos kjøpmannen på hjørnet, vi slo opp i telefonkatalogen, noen var et hode foran og hadde leksikon hjemme, og vi gikk til banken for å betale regninger, sjekke saldo og ta ut kontakter, spørre om råd og be om et lån. Mange hadde bankboks for oppbevaring av verdipapirer, og for de som hadde smykker og sølvtøy. Postbanken var også sikkert som banken, og var du kunde der, kunne du til og med ta ut penger i utlandet. Jeg kan godt huske den røde postsparebankboken med håndskrevne tall for uttak og innskudd. Den viste at man var blitt voksen! Den fungerte faktisk like bra som et minibankkort da jeg bodde et år i Tyskland en gang i forrige århundre.
Apropos minibank, så var mitt første møte med en slik merkelig maskin da jeg var på klassetur til Svolvær i 1987. Min far som er en moderne mann hadde fått seg kort. Men han brukte det aldri selv, for sjekkheftet var jo nesten like genialt. Jeg stod der i minibanken og skjønte ingenting. Kunden bak meg hjalp meg med alle trinn, og ut kom det faktisk penger! I dag har vi visakort og kredittkort,- koder og brikker og duppeditter og med kort kan vi faktisk bruke penger vi ikke har.
Det å le hele veien til banken gjorde vi da vi tømte sparegrisene i vår barndom. Bak den lange skranken stod det en svær teknisk innretning som buldret og braket og trakk et fornøyelsens sukk når alt var over og de røde tallene lyste ut sannheten om hvor flink man hadde vært å spare det farmor kom med på lørdagene og lønnen vi fikk for å hjelpe til med å arkivere og sende brev på mammas kontor. Og vi smilte godt på hjemveien også, som regel. Å, du gode, gamle sparegrisen min!
Mens folk i gamle dager var avhengig av handelsmannen velvilje og humør i pengesaker, så har bankvesenet representert sikkerhet, markedsjusterte renter på lån og innskudd,- men ikke minst har vi fått veiledning og rådgivning for hva som er forsvarlig for familieøkonomien i forbindelse med sparing, forsikring, kjøp av bolig, bil og båt. For bedrifter har banken hatt enda større betydning ettersom den økonomiske dimensjonen har en mye større skala. Risikoanalyser, utregninger av fremtidig inntjening av investeringene, avskrivninger, budsjett, regnskap og markedsføring, pensjon og forsikring. Det var de ordene jeg kom på i farten. Innenfor økonomi, finans, forsikring og pensjon finnes det så mange spesialfelt som krever spisskompetanse og det legges til rette for dette med et mylder av utdanningsløp.
En erfaren bankansatt kan ofte gi veldig gode råd, som kan forhindre personlige tragedier og at bedrifter går konkurs, som kanskje kan bidra til at nye hjørnesteinsbedrifter vokser frem og skaper attraktive bosteder. I en tid med økt konkurranse der man ofte må satse for å overleve. I en verden der alt blir større, sambruk i landbruket, fiskebåtene blir større, butikk-kjeden vokser og ikke minst alle tjenester på nett. Skal man satse på masseproduksjon eller et nisjeprodukt? En lokalbank kjenner markedsmekanismene godt. Landets småbyer trenger kompetansearbeidsplasser, og de bankansatte bidrar også på sin fritid med sin kompetanse og sitt engasjement til å skape aktivitet og god drift i et idrettslag, i et sangkor eller i en festival.
Viktigheten av bankenes tilstedeværelse der folk bor handler ikke om våre seniorer som ikke får det til med banktjenester på nett. Dette er vel egentlig det dårligste argumentet for å opprettholde en bankfilial. Bank handler om fagfolk som kjenner både næringsliv og folk på det stedet vi kundene driver næring og bor. Bank handler om økonomisk rådgivning fra en bankansatt som du har tillit til som fagperson og menneske. Bank handler om å ha tillit til og kjenne sine kunder. God rådgivning må gis ansikt til ansikt. Dette kan nettbanken og kundetelefonen aldri erstatte.
Tilstedeværelse handler også om samfunnsansvar som Norges mektigste næring viser i lokalmiljøene. Bankene, -Norges største finansinstitusjoner er sitt samfunnsansvar bevisst. Kundene som danner grunnlaget for bankens eksistens skal få noe tilbake. Derfor gir bankene noe tilbake gjennom støtte til idrettstilbud, kulturarrangementer og bidrag til bygg og installasjoner som kommer allmennheten til gode. For å bruke disse midlene bra må banken være tilstede og være lokalkjent, eller skal man gi mest til de store byene som allerede har et bredt tilbud innen idrett og kultur fra før? Der er grunnlaget for antall dugnadstimer er større. Lettvint kanskje, men korttenkt. Når banker velger å legge ned sine avdelinger i Nordland,- så kutter de på flere vis nærheten til steder der produksjon og verdiskapingen skjer. Petronæringen og havbruksnæringen er utgjør store deler av Norges verdiskaping, og dette ligger ved kysten,- alle andre steder enn i Oslofjorden. Det er ikke bare kundene som trenger nærhet til banken, bankene trenger for sin egen del å være tilstede der det skjer.
Den digitale revolusjon har endret alles liv,- jobbmessig og i privatlivet. Internett har skapt en revolusjon som vi ikke ser verken enden eller konsekvensene av. Innenfor bank og finans har det vært en stor omveltning. Det er ikke lengre behov for 10 kundebehandlere bak en lang disk. Personkunder ordner nå det meste selv på nett, mobil og telefon. Så at bankene har vært i omstilling de siste 10 årene kommer ikke som noen bombe, og de gode ledere sørger for en økonomisk drift hvor bedriftens organisasjon og tjenester er tilpasset forbrukeren. Mens omstilling er en naturlig del av samfunnsutviklingen på 2000-tallet, så er nedlegging av kontorer et drastisk skritt som rammer kundene. Det legges ned kontorer i takt med utbygging av nye båtruter og tuneller, men samtidig må de store samfunnsinstitusjonene ta ansvar for sin tilstedeværelse, og dette er også et brennhett tema innenfor sykehus, skatteinnkreving og domsstolene. Hvor mange flyplasser, sykehus, kontorer kan man legge ned før det blir uforsvarlig og tilbudet blir for dårlig?
Det finnes en smertegrense for alle, og i nord handler faktisk livet om geografiske avstander, vær og vind – det er naturens elementer og offentlig transport som er avgjørende for hva som er akseptabel nærhet til tjenester innenfor helse, skole, utdanning, bank og andre samfunnsinstitusjoner. Dette er et politisk spørsmål som vi som innbyggere vil svare på. Samtidig må store samfunnsaktører ta ansvar for sin rolle. Hvis alle vi som bor ved kysten skal flytte til Oslo,- hvordan tror det vil gå med Norges økonomi da? Det er faktisk en grunn til at vi bor på kysten i nord. Og det er ikke på grunn av været.
En ting er sikkert. Det er forskjell på avstander og nærhet til tjenester. Hvis man ser på kartet over kontorer de ulike bankene har, så har jeg en utfordring til deg. Sjekk på nettet hvor mange kontorer din bank har på strekning Asker – Lillestrøm,- en reisetid på cirka en drøy halv time med tog. Så kan du finne en øy eller et tettsted ved kysten på Helgeland i Nordland og sjekke på 177.no hvor lang reisetid det er til nærmeste avdelingskontor som kanskje ligger på Mo i Rana?
Et søk på en tilfeldig valgt bank som nylig har varslet store endringer i organisasjonen, viser følgende: mens du tidligere kunne stikke innom i lunsjen ved avdelingen i Sandnessjøen og ordne et bankærend må du nå bruke en hel arbeidsdag for å få personlig rådgivning. www.177nordland.no viser en minimum reisetid på dagtid på tre timer og to minutter med ankomst 14.17 og etter et kjapt møte er det retur 15.31 og da tar turen bare litt over 2 timer før du er hjemme. Hvis du skal reise fra en av øyene, så må du legge til mer tid, og muligens legge inn en overnatting et sted underveis.
Det er en ting som er sikkert som banken, det er at banknæringen sitter med et enormt samfunnsansvar i forhold til enkeltpersoner og bedrifters økonomiske disposisjoner. Bankenes tilstedeværelse skaper en sunn konkurransesituasjon innenfor det store og lukrative felt som finansiering, forsikring og pensjon. Banken trenger kunder, og vi trenger banken.
Bankene har i mange tiår vært fundamentet i mange aktiviteter som ellers hadde vært umulig å gjennomføre breddeaktiviteter og opplæring innenfor idrett og kulturliv. Hvis dette faller bort, vil man da kunne fortsatt være verdenstoppen innenfor fotball, handball og musikk? De representerer et kompetansemiljø som vi som bor i perifere for å drive produksjon innenfor næringer som Norges økonomi er bygd opp av og er avhengig av. Vi bor allerede langt unna de hovedkontorer som befinner i hovedstaden, og det er nesten ironisk at det vil være raskere å fly t/r Oslo for å gå i banken enn å ta offentlig transport til nærmeste avdelingskontor. Ingen vil le hele veien til banken lengre?
Så min oppfordring er, – bevar bankenes tilstedeværelsen i distriktene, slik at vi får et bredt tilbud av faglig rådgivning som er basert på kompetanse, tillit og lokalkunnskap.
Nærheten til tjenester er den takken vi trenger i dag, Erna Solberg, for at vi fortsatt skal bo og drive næring her nord. Slik at du kan nyte din sushi på en fin restaurant i Stortingsgata. Slik at oljeselskapene har rørdeler og folk tilgjengelig i nærheten av feltet for å kunne vedlikeholde og reparere gassledningen til Europa. Slik at flyselskapene skal tjene på japanere som skal se nordlyset. Slik at vi kan ha universitetssykehus i nord. Slik at bankene skal tjene penger på bedrifter deres ansattes lån og innskudd. Og vi snakker her om internasjonale, nasjonale og regionale selskap og grȕndere innenfor havbruk, industri og turisme og slik at, slik at, slik at,,,
Og jeg tenker at hvis folk heller vil flytte sine banktjenester til en svensk bank, Coop eller er flyselskap i fremtiden,- hvem skal gi oss råd og veiledning innenfor økonomi og finans da? Kanskje Google?
En ting er sikkert;; med en slik situasjon vil ingenting være sikkert som banken lengre…
Nest etter å snakke om været, ligger ferien som en god nummer to. Disse favoritt-tema dukker ofte opp i samme samtale. Særlig hvis været har vært veldig dårlig eller det har vært unormalt varmt, er dette et gjennomgangstema i opptil flere år. Ja, for hvem husker ikke sommeren 1980 da til og med broderen badet, og alle minnes vi den herlige sommeren i 2014 da vi svømte i havet døgnet rundt og regntøyet ikke ble pakket ut før langt ut i august. Ja, fy farao for en sommerferie!
Har du hatt en fin ferie? spør vi våre kolleger når hverdagen begynner igjen. Dette spørsmålet er ensbetydende med: Har du hatt fint vær? For det er dette man får svar på. Kanskje har du vært i Kroatia du også, og hatt finvær og klart vann. Eller har du vært i Norge, så får du kanskje et sint glefs tilbake, -sommer, høh! Værkartet for yr.no, storm.no for mange av verdens hjørner gjennomgås,- i flere uker bakover og fremover. Og sånn holder vi på gjerne helt til neste mai når vi begynner å snakke om ferieplaner for kommende sommerferie. Sånn går no dagan!
Men det som egentlig skjer i ferien, det snakker vi sjeldent om. Vi kan snakke om de kjente severdigheter som det skjeve tårnet i Pisa som ikke er så skjevt som du trodde, Eiffeltårnet eller Big Ben, men hva som egentlig skjedde før og etter, det blir for privat, nesten som å utlevere sexlivet. Hvis man berører tematikken, så er det kun på overflaten eller man fremstiller uansett opplevelsen som den ultimate ferien. Kanskje det virkelig var det eller kanskje du ønsker at den skulle vært det fordi du betalte skjorta for å reise til Kuala Lumpur eller der omkring. Det at ungene var varme og grein hele veien til Pisa, at du ble stresset i trafikken i Paris og at kallen ble gallesur hele fordi du bulket bilen like ved triumfbuen eller at London var stedet det viste seg at din kjære har en annen enn deg som sin kjære?
Ja, det kan være mangt og mye som skjer i ferien, når alle er passe slitne, og alle har forhåpninger og drømmer om hva som skal skje i de nydelige og sårt tiltrengte fridagene som ligger foran deg på rekke og rad som en et skimrende perlekjede, rene og ubrukte dager som perler på en snor. En familie på fire betyr fire ulike skattekister som bare venter på å bli åpnet, og alle fire har ulikt innhold, selv om destinasjonen og datoene ble fastlagte i etterjulerus allerede i januar. Far vil helst ha det helt stille og lese bok, mens mor vil ha action. Lillebror vil bade, mens storebror vil på museum. Så blir mamma sur etter hvert fordi leiligheten ikke har oppvaskmaskin og har en elendig stekepanne. Jommen sa jeg husmorferie. Neste år blir det charter og all inclusive. Når far kjøper ny steikepanne blir mor kokforbanna. Det var da helt unødvendig å bruke 80 Euro på en stekepanne for de siste fem dagene? Krisen er nær og egentlig er ferien alt for dyr til å kunne nytes.
Det er egentlig etter ferien man virkelig trenger fri,- da har man reist langt, endelig fått koordinert og samkjørt alles forventinger, kranglet ferdig om svigermor som burde skjønt eller ei at hun kunne i alle fall stått opp med ungene en morgen. Snorking, mygg, tynne madrasser, hvem var det som skulle sjekke at passene var gyldige, solbrenthet, hvilken restaurant, husket du mat til katten, hvem faen bestilte så dårlig lugar, hvem tar dagens regning, jeg vasket opp i går igjen, – nå er nok virkelig nok. Faensteike. Kanskje skulle man sykemelde seg i august for å hente seg inn? En uke med svigers er kanskje i meste laget?
For ikke å snakke om andre ferier som vi har innimellom den egentlige ferien. Etter sommerferien kommer høsten, og ikke minst høstferien. Prøv å forklare en utlending hvorfor vi gr skolebarna har en uke ferie når vi endelig er kommet inn i rutiner på trening, jobb, koret, korpset og alt det andre. Well, is it called the potatoe-holiday. Because we have to get the potetoes before the frost come. Helt ærlig, folkens, hvem av dere har noensinne brukt denne uken til å ta opp poteter da dere var unge? Eller aller mest relevant,- hvem faen gjør det i dag?
Så er det jul, vinterferie, påskeferie og kom mai du skjønne milde med alle sine røde dager. Det er ikke noe land i verden som har flere feriedager enn oss,- eller så kort arbeidsuke. Likevel er det ovale weekender over en lav sko. Mor skal fly til New York, må vite. Far skal på fotballtur. Og jakt, Og enda en jakt. Og så hytta, da selvsagt, for der har vi jo knapt nok vært i år. Og så en jakt til, selvsagt.
Ofte kan det enkle være det beste. Hvis du velger det selv. For veldig mange er det ikke noen andre alternativer, – og hvem inviterer med Kåre som aldri drar noe sted fordi familien ikke har råd. Alle andre i klassen drar til syden,- ja, har hørt den før. Men hytta og hjemmeferie er bra det også. Og vi kunne jo invitere Kåre med familie med på noe trivelig? Bare være sammen. Ta en vaffel og kaffe?
Og hvis du spør ungene neste år hva de egentlig har lyst til,- ja, hva svarer de da? Du kan jo spørre dem før du booker en dyr storbyferie eller cruise i Middelhavet. For er det ikke det ferien er til, da? Gjøre det som ungene blir blide og glade av? Det er unektelig deilig å sove lenge, grille pølse på bål, plukke en bukett, dra opp en fin og blank sei. Sykle tur og spise en is. Tid sammen med barna og hverandre til å se hverandre og bare være sammen til frokost, middag og kvelds og avrunde med litt nattmat på nærmeste haug for å se på at solen går ned før vi alle legger oss i teltet som for anledningen er oppslått i hagen eller på flatseng på stua og sier
«Jeg gleder meg til i morgen».
Sånn er min drømmeferie!
Margit Langseth, 26. 1. 2016
Foto: “Nice i Nice” (c) Margit Langseth, 2013. “Ska` vi sjå”, Brasøy 2015 (c) Margit Langseth
Jeg skulle ikke gjøre noe til jul i det hele tatt. Men skulle «bare» rydde litt i krokene, – det var planen. Først ut var stabelen med papirer, blad, tegninger og annet papir som ikke kan kastes, men som jeg skal sortere senere. Stabelen var blitt nesten 70 cm høy,- jeg kastet alt bortsett fra tegninger som barna har laget og en gammel avis med bilde av mine foreldre. Jeg var kjempefornøyd med resultat. Og så tenker jeg alltid at nå skal jeg legge en plan for å rydde i alle skuffer og skap, fra kjeller til loft. Det samles mye gjennom årene, og nå vet jeg ikke hvor jeg har noen ting lengre. Så nye dubbeditter kjøpes inn og puttes i nye skuffer. Hadde jeg ikke samme plan i fjor?
Neste programpunkt var kommoden der pepperkakehuset skulle få stå. Lego, spill, bøker og julekort fra i fjor måtte flyttes og arkiveres i en annen skuff. Skvis det inn, – sånn. Det ble jo riktig så fint. Og det halvfabrikkerte pepperkakehuset vi limte sammen, jeg og minstemann, står der pyntet og lyser av god samvittighet. Ja, så gjorde vi i alle fall litt i adventen.
Så skulle kroken “min” bak døra i gangen ryddes. Den gruet jeg med mest til. Der fant jeg to julegaver fra i fjor som aldri ble levert. Bøker, – å, det var der den lå, ja. Mine splitter nye sko som det aldri ble vær til å bruke. Flere skjerf og andre godsaker,- hvor skal jeg legge disse nå, da?
Jeg banner og steiker og sier til meg selv at nå må jeg få ryddet i skapene på loftet som er fulle av gud-vet-hva, slik at jeg får mer plass. Ja, neste år. Jeg tenker på hva er det jeg har brukt tiden til det siste året. Jeg kan nesten ikke huske så travelt som det har vært…
Julaften nærmer seg. Kameraet ligger i den skuffen med digitale dingser, – men hvor i svarte er laderen? Flatt batteri i år igjen. Ja, da får de mørke mobilfotoene duge denne julen også.
Mens jeg bruker mine beste feriedager til rydding og ord som ikke egner seg på trykk, så er det de andre ting som skal gjøres til jul. De der juletingene med tre, gaver og så videre. Jeg skulle ikke gjøre så mye. Bare ommøblere huset for å lage langbord til 21 stykker til julaften. Mannen sendes på Rema 1000 og polet. Ungene får penger til å kjøpe julegaver. Det andre går bare sakte fremover. Men jeg har det ikke vondt. Det gjør faktisk godt å ha tid til å finne frem i krokene på huset. Sitte en stund i en sofa som plutselig står på kjøkkenet. Finne frem julepynt som ungene har laget. Åpne koselige julekort. Høre på radioen. Sette julekjøttet i steikovnen.
Skal ikke gjøre så mye, men tiden ruller av gårde og jeg suller rundt, – hva var det nå jeg egentlig skulle gjøre? Tankene er ikke så godt sortert når det er juletid og hendene ikke så effektive. Likevel går det bra i år også selv om ungene må til pers med å skrelle fem kilo poteter den siste halvtimen før julegjestene ankommer. Nå er det sannelig jul!
God jul for meg handler ikke om støvfritt hus og nyvasket kjøkken. Det hadde jeg for så vidt heller ikke klart med noen gang. Men det handler om lyset og gleden i det å være til. Tenk at jeg er så heldig å få samle alle i familien som bor i nærheten, og at vi skaper gode minner sammen. Det handler om at man kan finne en fin barnetegning i en stabel med gamle aviser. At man kan tenke at i år skal jeg ta meg tid til å levere alle julegavene og drikke litt kaffe på bortebesøk. Juleglede handler kanskje mest av alt at det kom noen på døren som jeg ikke forventet eller ventet, ja, det kom faktisk flere,- det kommer forresten heller ingen andre hit lengre. I år fikk vi gleden av å invitere venner til julefest, man sees jo ikke så ofte lengre. Jeg tenker at jeg skal la julen vare helt til neste år,- nå skal jeg ha litt jul hver uke – kanskje gå på besøk, invitere til te, gå på kino eller sende en sms. Et nyttårsforsett om litt mer jul?
Jeg hørte på radioen i dag om en dame på 46 år som hadde kreft med spredning og skulle dø. Hun lo hele tiden. Hun sa at hun måtte sørge for å ha glede hver dag, for hun visste ikke om det var den siste. Noe å tenke på. Jeg vil le mer jeg også, og det er vanskelig å få til alene. Livets lotteri har gitt meg livet, men lykken og gleden må jeg vel finne selv. Akkurat da bestemmer jeg meg for at fra nå av skal jeg være mer ærlig,- mot meg selv og mot andre. På en hyggelig måte. Det er noen mennesker som betyr mer for meg enn andre. Jeg skal si det til dem, og forklare hvorfor de er spesielle. Jeg skal si at den klappen på skuldra holdt meg oppe i stormen. Jeg skal si at akkurat du gir meg inspirasjon. Noen jeg sender gode tanker til hver dag, men uten ord. Jeg skal besøke mine foreldre oftere, og ikke bare suse inn og ut «hadebra». Jeg skal snuse inn mer frisk luft og prøve å ta en ting om gangen, og ikke bekymre meg for alt på en gang. Jeg skal planlegge en reise eller overraske noen. Dele med en ukjent venn og ta frem gamle minner. Aller mest så skal jeg kose mer med barna, være mer på en øde øy og være mer tilstede i mitt eget liv.
Så en god jul – lyset og gleden – det må vi fordele og dele litt hver dag og ikke bruke opp alt på en gang den 24. desember.
Først da blir det også et godt nytt år.
Margit Langseth
29.12.2015
Foto: Velsigna du lys over land (c) Margit Langseth, 29.12.2015
Denne vakre sangen fra Ola Bremnes er en av mine favoritter. Nå er det slik at jeg liker det meste som står «Bremnes» på. Det er en talentfull familie med toner, salt og ord i sine blodårer. Sangteksten «Har du fyr» har jo ingenting med røyking å gjøre, slik den stakkars radiojournalisten trodde en gang. Den handler om å ha et lyspunkt og få mot og trygghet til å finne sin vei i livet.
FYR er også noe annet, men likevel mye av det samme. FYR står for Fellesfag, yrkesretting og relevans. Ja, så trenger vi et eget begrep og satsningsområde for å forberede elevene på livet de skal møte etter skolegangen. Er det ikke dette vi har holdt på med hele tiden, da?
Ta den gamle læreren, som underviste ute på en øy i periferien, som hadde klassen i alle fag og øste av sin egen livserfaring. Det var ikke mye snakk om lesing og skriving i alle fag, for læreren skjønte jo selvsagt at det var det som var viktig: å lese og skrive var grunnleggende for at elevene skulle lære. Eller i dag som det heter «grunnleggende ferdigheter» – det er vel kanskje ikke noe nytt det heller?
Så tenker jeg på hva som er mine fyrlykter på min vei i livet. Det første som dukker opp er min far og mor. Vi har ikke alltid vært enig om alt, selv om vi er enige om det meste, men de har støttet meg og vært en trofast supportergjeng hele livet fra jeg var liten. De få gangene de har sagt ifra, har de gjort det i beste mening, det ser jeg nå og er takknemlig for. Etter hvert fikk jeg noen flotte svigerforeldre som aldri klaget på at jeg var ikke fulgte familiegårdens tradisjonsrike mønster i ett og alt. Disse fire kloke voksne som ser at det jeg forsøker å gjøre det beste etter mine evner for min lille familie og meg selv. Jeg takker mine fire staute og litt smårustne fyrlykter. Dere lyser vei!
Jeg tenker ikke på min ektemann og barn som fyrlykter, fordi vi er faktisk ombord på samme båt, vi deltar i samme seilas som et mannskap. Likevel kan det hende jeg tenker å gjøre mytteri eller jeg har forvillet meg litt, da lyser det der jeg hører hjemme.
Min storfamilie bemanner en stolt skute. En er stuert, en styrmann, en kaptein, en dekksgutt og så har vi et større mannskap som går turnus. Jeg liker meg godt til rors. Noen går av her, og noen kommer på der. Stadig nye havner og anløp underveis. En ting er sikkert, – vi kommer ikke frem trygt hvis vi ikke deler vakter. Livet har vært en opplevelsesrik seilas! Vi kommer ikke fremover uten å jobbe sammen og ha en felles kurs!
Og jeg tenker at vi alle hjelper hverandre til å nå ulike havner som ulike folk vil besøke, mens disse gamle fyrlyktene viser vei. Vi lærer våre barn kjente landemerker, mens de unge lærer oss ny teknologi for å finne veien frem. Det er en herlig og farlig seilas med mange grunner og skjær, noen har vi hørt om, noen visste vi ikke om. Og har du ikke en familie som viser vei, – så finner du kanskje en kollega, en venn eller et tegn i naturen eller i deg selv som viser vei?
Så får vi ser da, – hvor trygg seilasen blir videre ute på de syv hav. Og mens jeg tenker at det kan gå hit og gå dit, det kan føles trygt og det kan storme, så vet jeg at innimellom og en gang, da vet jeg at jeg er kommet hjem.
For når man er der, så vet man det så godt.
Margit Langseth
18. 12. 2015
Foto: “Ny båt og nytt mannskap” (c) Margit Langseth, Alstenfjorden, 2013.
Er det bare jeg som synes at det blir litt for mye blunkeblunkehjertehjertesmiljefjeshjerte og kosogklemz? Junior som nylig har fått seg mobil sender meg sms med ti smilefjes på. Det synes han er så gøy. Jeg har prøvd å forklare at ett smilefjes er nok, da klarer jeg kanskje å se hva fjeset gjør og hva det skal bety. Eller kanskje han sniker inn et surfjes innimellom for å erte meg? Uansett, jeg ser det ikke, det blir for mye. Dessuten trenger jeg nye briller. Eller skriv så jeg forstår det.
For en tid tilbake meldte Aftenposten om at språk gjør barn kloke. Man må snakke med barna på skikkelig vis for å bygge deres hjernestrukturer, kunnskap og evne til å kommunisere. Så det nytter ikke bare med LOL, OMG og serr -. Mulig jeg er mest sær,- men jeg bruker aldri forkortelser når jeg skriver sms til barna. De må lære å lese og skrive skikkelig så folk forstår hva de mener. Lære å bruke ordene og lære å stave dem sånn høvelig riktig. Og budskapet blir ikke tydeligere med hundre smilefjes. Tvert i mot. En smiley eller annet tegn. Hva er det man kaller det, molly, mohitas eller noe annet på m …,- jeg vet ikke en gang hva det kalles,- kan forsterke en setning eller et utsagn,- eller det kan modifisere det. Eller du kan bli steike forvirret hvis det sendes ut signal som er vanskelig å forstå. Er dette en spøk eller er det alvor? Ironi er ikke alltid enkelt å se i skrift eller bilder. Det kan oppstå misforståelser når det er litt usikkert hva avsenderen egentlig mener. Jeg stemmer for å bruke ord og setninger,- prøv å forklare hva du vil si,- du har det ikke så travelt! Jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt beste for å legge om kursen.
Som privatperson bruker jeg også smilefjes på sosiale media. Men hjerter vet jeg ikke hvordan man lager, heller ikke det andre jeg ikke husker hva heter, og jeg har klart meg likevel, tror jeg. Men jeg er neppe trendy, kanskje bare godt voksen og litt grinete. MEN JEG ELSKER AT FOLK GIR MEG VIRUTELLE kaker og salutter og blomster når jeg har facebook-bursdag eller noe annet artig skjer i livet mitt. Selv om jeg hadde satt mer pris på om noen ringte eller stakk innom og sa «hei». Det skjer ikke lengre,- og det er mulig det er noe med meg?
Men uansett,- skal du søke en jobb, sende en mail på jobb som er passe viktig eller skal du markedsføre din bedrift. Vær så snill: ikke bruk smileys eller hjerter. På meg virker det mot sin hensikt. Dette er for meg signaler for privat bruk. Det virker useriøst og uproft. Skriver du er mail med en arbeidsordre, så unngå smilefjes – for kanskje tolkes det som ironi? Eller: “Du fikk ikke jobben 🙂 “. Det kunne være ment som en oppmuntring eller det kunne være ment som slag under beltestedet. Ikke godt å si, men slikt har ingen finesse. Uansett, undersøkelser viser faktisk at menn reagerer sterkt negativt til slike signaler i mer formelle sammenhenger,- og ofte er det nettopp disse som er sjefer som representerer de store kundene,- hva er galt med å bruke ord? Norsk ordtilfang er stort og mangfoldig, og det finnes ord for det meste. Ord er også symboler, ord skaper liv og ord skaper farge. Bruk språket!
Nå skal det sies at språkrådet har skrevet om at kanskje en gang i fremtiden vil smilefjes også slik bli en del av språket. Og det er det jo allerede, på et vis. Godt mulig jeg om ti år vil le over det jeg skriver nå. Men la oss slippe dobbeltkommunikasjon, motstridende signaler og overdrevent bruk i formelle sammenhenger. Hvem vil vel lese avisen og dødsannonser eller salgsprospekter på hus med smiljefjes og gråtefjes? Ikke jeg.
Symboler har eksistert fra tidenes morgen. Vi har helleristningene,- vakre, spennende illustrasjoner av jakt, dyr og mennesker. Men disse kan være krevende å tolke. Er det en skiløper eller er det en kanopadler? Det er kanskje heller ikke så viktig. Kunst har heller ingen fasit. Jeg tenker meg at skriftspråket som har utviklet seg gjennom lang tid gir oss en verdifull skatt som skal utvikles med nye ord og uttrykk med bokstaver, helst. Prikker og streker og klammer er ikke det samme, selv om det kan fungere i enkelte former. Et smilefjes eller tommelen opp til noen som nådde fjelltoppen. Et hjerte til kjæresten på sms.
Men aller helst vil jeg at det skal stå «jeg elsker i deg».
Margit Langseth
10.12.2005
Foto: “Wegomlegging, ja, akkurat, ja”. (c) Margit Langseth. Belgia, 2015.
