I begynnelsen var ordet. Ordet er menneskets viktigste redskap. Det er kilden til glede og kunnskap. Ordet kan også brukes som sverd.
Jeg husker ikke hvor jeg leste setningen «poesi er selve livet». Men for meg ble det en åpenbaring. Poesi er livet, – slik er det for meg! Det er ikke det at jeg ikke bryr meg andre ting som for eksempel min familie, tvert imot! En majonesstripe blir et hjerte, «jeg er glad i deg», knallgrønne sokker. Duftende, rosa nyperoser. En lapp med et smilefjes. Hjerter. Ord. Hjerter og ord. Vi har en felles symbolspråk i familien. Jeg tror barna liker poesi, de også. Små ord. Små ting. “Mamma, – se, -se blomsten!” Jeg måtte bøye meg ned for å få øye på den lille, vakre og røde blomsten mellom steinene mens turistene hastet fordi. Den hadde klart det kunststykket å unngå å bli trampet ned. Et lite under. Magi, ja, rein poesi.
Poesi uttrykker livet. Og livet kan også være vanskelig. Den som har det vondt, kan ha problemer med å få vonde følelser ut av kroppen. Et banneord kan slippe ut dampen. Få det ut. Rop! Få det ut før det eksploderer! Satan!
Mennesker bruker ord som våpen. I kampen for frihet og fred. Politiske debatter er ordduell. Siste ord gjelder. Ord misbrukes ofte i kampen for å bygge makt, søke hemmelige allianser, herske og spre propaganda. Sensur er kanskje den verste form for undertrykkelse. Ordet er ikke lengre fritt. Kampen for retten til å bruke sine egne ord kan være tornefull og blodig.
Det finnes mye poesi i sosiale medier. Du deler et magisk øyeblikk og «snap», så har du delt et bilde noen sekunder med dine venner. En hyggelig sms med «tommelen opp» blir en glad oppmuntring som varmer din neste. Tweets er korte meldinger til verden. Her må du virkelig veie dine ord på en gullvekt. Noen kunne komme til å ta en «printscreen» og bruke dine ord mot deg ved en senere anledning. På facebook deles bilder av blåbær, ei strand eller et kunstverk. Naturopplevelser og kulturopplevelser som for eksempel et godt måltid. Godfølelsen. Den gode stemningen. Jeg tenker at det eneste som er upoetisk på facebok er alle disse selfiene som alle legger ut for tiden, og neste hele tiden. Jeg er mer interessert i hva du ser med dine øyne enn hvor du ønsker å bli sett eller hvem du er sammen med. Poesi er brune tær ved en bassengkant, et høyt elsket kjæledyr, en gammel tømmervegg, en hullete og sur sokk, en tekopp, en tur med gutta eller en potet formet som et hjerte. Utsikt fra en fjelltopp. Det er poesi, det! Og for meg er det poesien som beriker livet. Poesi er selve livet!
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (Joh 1.1)
Rundt år 2000 var jeg med på en fantastisk reise. Det var mer en mental reise enn en fysisk reise. Reisen ga meg mer innsikt i mennesket og verden enn en jeg noen gang har opplevd, verken før eller senere.
Etter ha bodd ett år i utlandet på 1990-tallet visste jeg jo at det er utfordrende og lærerikt å bli kjent med en annen kultur, og ja, du må bo der eller besøke noen «innfødte» før du lærer hva «kopptuæ» heter på språket. Jeg måtte bo der, sammen med tyskere, for å kunne lære søppelsortering på skikkelig tysk vis, Ordnung muss sein, – You know. Jeg lærte at det er tabu å la vannet renne hele tiden mens du dusjer eller pusser tenner, slik vi nordmenn har for uvane. Slikt var forbudt i Tyskland,- og tenk hvor mange liter friskt vann vi i Norge sløser hver dag? Til tross for at mine tyske medstudenter helt sikkert syntes jeg var et bortskjemt miljøsvin, var jeg så heldig at jeg fikk venner for livet. Jeg lærte mye dette året, om landet og folkene der, om mitt eget land og om meg selv.
Men tilbake til 2000. En kollega ved skolen jeg jobbet på, som var fra tidligere DDR, hadde kontakt med en skole like utenfor Berlin. Hans historie og ikke minst historien til denne skolen var superspennende for meg som tysklektor. Førstehåndshistorie om kald krig, glasnost, gjenforening og en ny tid for et samlet Tyskland. Berlin. Det er skrevet bøker om slikt. Romaner og historiebøker, på nytt og på nytt igjen.
Med god støtte fra skoleledelsen, ville min kollega etablere et internasjonalt samarbeid, en kulturutveksling. Dette var jeg så heldig å få være med på å bygge opp. Jeg kunne sikkert skrevet en side opp og side ned om det vi egentlig opplevde og lærte, men jeg skal prøve å sammenfatte hovedpunktene. En tidligere elev sa at denne utvekslingen var det det beste med hele skoletiden. Det var neppe den lange togturen som hadde festet seg.
Møtet med en annen kultur, kjennskap og vennskap med en jevnaldrende tysk eller italiensk elev og dennes familie, gir perspektiv Alle ungdommer synes at hjemplassen er den mest «kjipe», som det het den gang, og det mest gørrkjedelige sted på jordens overflate. Dette er universelt, gjelder for all ungdom, enten man kommer fra en storby i Tyskland eller fra Herøy i Nordland. Kulturmøtet er et møte med egen kultur, på godt og vondt. For de tyske elevene var det en ny opplevelseå tenne bål i fjæra ettersom det er totalt forbudtå gjøre opp ild utendørs i Tyskland. Pendling med ferge til skolen, ja, det var eksotisk! Våre elevers bekymring om «hva skal vi vise dem, det er jo ingenting å se» ble gjort til skamme med «wunderschȍn» og «wunderbar». Fantastisk natur, hav og fjell, pølse på en pinne, friskt vann i kranen var nå blitt luksus og ettertraktet vare! Jeg kunne se hvordan selvfølelsen og selvtilliten til elevene vokste. Deres identitet ble styrket. Den kulturelle bevisstheten våknet, forhåpentligvis og kanskje.
Jeg tror faktisk sideeffekten med kulturutveksling, det å få utsikt over verden, gir en unik innsikt i sin egen kultur og tilværelse. Det er vel så viktig som kjennskap til andre kulturer, fordi det bygger menneskers respekt for seg selv og andre. For hvert møte bygger man sin kulturelle identitet, hever sitt kunnskapsnivå og reduserer fremmedfrykt, fordommer og ignoranse samtidig som man styrker sin respekt og sitt engasjement for andre mennesker og andre kulturer. Utsikt gir innsikt. Innsikt gir utsikt.
Jeg har vel i grunnen i hele mitt liv, i smått og i stort, drevet med kulturutveksling. Kanskje vi alle holder på med det? Jeg lærte å telle på tysk da jeg var et lite barn. Det handler om mellommenneskelige møter. Et menneske møter et annet. Interaksjon. Samhandling. Kommunikasjon. Man snakker samme språk eller ulike språk, forteller, peker, viser og tenker.Man sammenligner og tenker seg om. Man bygger ny kunnskap om verden og seg selv. Utsikt og innsikt.
Noen møter gir varige spor. Noen møter gir livslange vennskap.
Karen fra Australia bodde hos oss da jeg gikk på gymnaset. Det var som å få en søster, – endelig, som kunne fortelle mange historier og lære meg mye nytt fra andre siden av jordkloden. Jeg fikk senere oppleve julefeiring på «aussie-vis» med bikini og sand. Magiske minner. En gang skal jeg ta med familien min downunder. For å møte mennesker, for å oppleve naturen, se fargene og kjenne luktene. Sitte ved en billabong! Gjøre en walkabout!
Nylig var Sandnessjøens første utvekslingsstudent på besøk hos sin vertsfamilie. 30 år senere og for 10. gang. Han hadde med seg sin mor, sin kone og sine to døtre. Jeg kan love deg at det er forskjell på en litt ensom gård i Nordland, Norge og San Fransisco, USA,- særlig midt på svarteste vinteren.
Han treffer flere han kjenner her i byen enn hjemme i Walnut Creek. Han kjenner visst flere enn jeg gjør i min egen hjemby, – etter 30 år! Men så passer han på at programmet er fullt med å besøke alle, gammel som ung. En tidligere lærer, skolekamerater, foreldre til venner, venner av den gamle vertsfamilien og så videre og så videre. Det var kaffeslaberas, middager, hilse på nye folk,- og like blid!
It changed my life, sa han.
Så nå er det bare å starte planlegging. Sammen med mann og barn skal turen forhåpentligvis gå ut i verden på besøk, til et nytt kontinent, et nytt sted. San Fransisco – here we come. Og deretter tror jeg sannelig vi skal spare til en tur til Australia! Kanskje vi også rekker en tur innom Tyskland først.
Verden ligger for våre føtter.
Jeg har vært heldig som har fått bli kjent med mennesker fra mange andre land og kulturer. Vi har hatt to aupairer fra Ukraina som har bodd i vår familie og har beriket våre liv. De har betydd særlig mye for barna som har fått to “storesøstre”. Fantastiske mennesker kommer fra Ukraina, et land som har vært gjennomsyret av korrupsjon. Jeg stoler mer på dem enn på meg selv. Jeg blir stum av beundring at de kan smile til oss, når familiene deres har rømt fra sitt hjem. Det finnes mange av dem.
You changed my life!
Det er korrupsjon, konflikter og krig i vår verden. Det er kun møter mellom mennesker som kan bygge broer og skape fred mellom kulturer og land som er i konflikt. Innsikt gir utsikt!
Verden ligger for våre føtter, og vi er i grunnen alle naboer. Kan vi ikke bare være venner alle sammen?
Halleluja!
Margit Langseth
15. august
Foto av utvekslingseleven Jim O`Brien og vertsfar Torgrim Hofstad, 30 år etter. Foto: Margit Langseth
