Jeg hilser 17. mai 2014 velkommen!

Norge er et av verdens rikeste land. Norges Grunnlov fra 17. mai 1814 sikrer oss demokrati. Vi har frihet til å tro og mene hva vi vil, rett til skolegang og utdanning, et velferdssystem. Her lever vi i fred og harmoni på kanten av Europa.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Norge, mitt Norge.

I dag, 25 år etter Berlinmurens fall, blåser det kald vind over Europa.

Væpnede konflikter rammer over 20 land i verden. 170 millioner mennesker berøres, mange er mødre og mange er barn. Uskyldige ofre for krigens grusomme handlinger, tilfeldige ofre på feil sted til feil tid. Soldater og sivile. Kvinner og barn blir slaktet som dyr.

La oss ikke glemme!

I Syria dør 1000 kvinner og barn i krigen hver måned. Enda flere omkommer på grunn av mangel på mat og medisinsk hjelp.

I Kambodsja er 40 000 skadd av landminer, mange er barn. Det er fortsatt 30 000 sprenglegemer som er udetonert.

Også i Sandnessjøen omkom to gutter i krigstid. De var 8 og 13 år, Finn Neergaard og Odd William Fagerli omkom i en sprengningsulykke i 1945.

Kvinner og barn har i dag 14 ganger større risiko for å dø i katastrofer enn menn.

La oss ikke glemme.

Reiser vi 200 år tilbake i tid, til 1814, da Grunnloven ble til, var Norge et land i nød. Fattigdom og sult, sykdom og død, var hverdagen for mange. Men folket fikk styre!

I 1905 ble nasjonen Norge født, et fritt og selvstendig land. Etter to verdenskriger, med freden 1945 kunne vi igjen heise flagg på 17. mai.

Norge, vårt Norge!

På  17. mai skal vi feire og gledes, men også minnes.

I dag skal vi minnes de fra Alstahaug som mistet livet for vår frihet. Vi skal også huske at tapet av en sønn eller en far rammet mødre, koner og barn hardt. Det brakte familier inn i sorg, og også inn i sosial og økonomisk usikkerhet.

La oss ikke glemme.

Vi skal også i år minnes et inferno av flammer og skrik hvor flere tusen omkom i Rigel katastrofen ved Rosøy, i år er det 70 år siden.

Fra Helgeland omkom Edvin Nikolai Mørk Dagsvik som ble beordret som los om bord i Rigel. Det er også fem lokale sjøfolk som gikk ned med Korsnes i samme angrep som er gravlagt på kirkegården i Sandnessjøen. Andre sjøfolk fra Sandnessjøen som omkom  var Andreas Birkelund, Carl Aslak Carlsen, Arnold Conton Dahl, Arthur Marius Jørgensen, Asle Leonartd Larsen, Fritz Ebbe Moen, Sverre Konrad Nerland, Asle Nilsen, Sigurd Brun Otervik, Leif Stamnes og Trygve Johannes Storvik, den siste bare 17 år gammel. Per Breivik tjenestegjorde som navigatør og flyver, og omkom 7. mai 1945 under nattflyving, – dagen før frigjøringsdagen.

Fra Sandnessjøen ble Reidar Jacobsen tatt som gissel januar 1945 og døde to måneder seinere i fangenskap.

Vi må ikke glemme!

I vårt jubileumsår for 200 år med Grunnlov, i 2014, drukner et ukjent antall båtflyktninger i verden. Hundrevis og kanskje tusenvis av mennesker på desperat flukt. Mange kvinner og barn drukner hvert år i Middelhavet hvor mange av oss drar på ferie for å slappe av.

I verden i dag finnes det ca 40 millioner flyktninger i 70 land. I Nigeria er nylig 200 skolejenter tatt til av militante grupper. Ingen vet hvor de er. Ingen vet tallet på antall barnesoldater og fysiske overgrep i konfliktområder.

E kjæm frå Helgelainj

Korsn lainj kjæm du i frå?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter 24 år i skapet, står jeg endelig frem i lyset. Disse naive setningene har vært pinlig å tenke på lenge nok,- nå står de her svart på hvitt. Dette sitatet stod på mitt russekort i det herrens år 1990. Russetid ved Sandnessjøen videregående skole. Selv om jeg var særs eplekjekk, selvopptatt og relativt ufyselig på ungdomsskolen, var jeg var en kjempekjedelig og ukul russ med to lange fletter og nordlandskofte. Djizzez ville sikker vært kommentaren i dag. Men det føltes helt greit å være sjåfør på 16. mai i 1990 med mine foreldres Toyota Camry DX til fri disposisjon.

Da jeg skulle ut i verden etter videregående hadde jeg søvnløse netter. Jeg hadde jo knapt «vørre av øya»,- og det var før brua kom, må vite. Det første året som student med enda lengre fletter og fortsatt samme strikkekofte var utfordrende. Juss-studiet i Bergen hadde vært det som stod igjen etter at jeg hadde brukt eliminasjonsmetoden i flere runder. Helsevesenet,- nei, liker ikke blod. Økonomi, nei,- liker ikke regning. Fysioterapi, ja,- men snittet mitt var for lavt. Militær utdannig, -tja, men det hørtes litt skummelt ut. Juss,- ja,- hvorfor ikke?

Møtet med advokatdøtre fra Oslos beste vestkant som hadde fin sveis og stor selvtillit målbandt meg. Godt å ha en kofte å gjemme seg bak. Ellers var det skarrende og selvsikre bergensere over alt. Men det var en jente som ikke skarret så høyt og så litt beskjeden ut. Vi fant hverandre. På eksamen strøk jeg med glans i statsrett. Statsrettsoppgaven handlet om offentlig forvaltning og forholdet mellom stat, fylket og kommuner på forvaltningens område. Det skulle utgreies og henvises. Jeg angret på at jeg ikke hadde tvunget meg inn på kollokviegruppe med advokatungene. Jeg var akkurat fylt 20 år og hadde fortsatt musefletter. Like naiv som sitatet på russekortet.

Den dagen sensuren falt kan jeg ikke erindre. Men jeg gikk ikke ned i kjelleren, selv om nederlaget var et unektelig faktum. Hva skulle jeg nå gjøre? Jeg gikk derimot opp på loftet. Der satt jeg lenge og tenkte. Hva er det egentlig jeg liker og har lyst til? Jeg kan jo prøve noe helt annet mens jeg tar opp igjen eksamen til neste år. Jeg tenkte og tenkte. Jeg liker å lese, jeg liker å tegne og male, kunst og kultur, jeg elsker litteratur. Ich liebe deutsch! Jeg kunne jo tysk fra årlige sommerbesøkene av familievenner fra Bonn, og så var det jo Torstein Karlsen, Sture Walther, Bjørn Tuv og ikke minst språkgeniet Kate Walen. Hun elsket også litteratur. Ja, så da var valget plutselig enkelt, det ble grunnfag i germanistikk på «Lenin-høyden». Det ble full klaff med Reitens Grammatikk, Monica Maron, Berthold Brecht og Kari, Siri og Jorun. Mulig de hadde musefletter de også en stund, det husker jeg ikke så nøye.

Du lurer sikkert på: når kommer hun til poenget? Men det har jeg allerede gjort. Poenget er at livet består av tilfeldigheter, samtidig så tror jeg på at skjebnen styrer. Jeg tok hovedfag i germanistikk med litteratur som hovedemne, jeg tok nordisk og pedagogikk. Jobbet noen år i Bergen. Og ja, juss-eksamen bestod jeg senere med glans hvis noen lurer. Dette studiet skulle jeg gjerne gjort helt ferdig, men så gikk tiden til andre ting og studielånet var stort nok. Som 30 åring ville jeg storkost meg med jussen. Offentlig forvaltning har jeg nå fått prøvd i praksis, både gjennom jobb, som skattebetaler og mange år som politiker.

Da jeg i 1999 flyttet til mitt lille Helgeland fant jeg hjem igjen på flere vis. Jeg har vært heldig og har hatt spennende jobber i skoleverket og kultursektoren. Nå jobber jeg til daglig med å bygge kompetanse og trives med verdens viktigste jobb,- jeg er lærer. Jeg vil bruke det har lært meg til å bygge kompetanse og styrke den kulturell identiteten og selvfølelsen til de oppvoksende generasjoner, slik at de reiser ut,- men også kommer tilbake til Helgeland med stolthet og kunnskap, klare til å bygge dette lille samfunnet videre sammen med meg og andre kolleger som jobber i kunnskapsbedrifter på Helgeland.

Det beste er at jeg lærer noe nytt hver dag. Nå er jeg 43, men lurer litt fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Nå har jeg også vært operasjonsassistent en gang, og jeg svimte ikke av. Jeg har studert både økonomi og annet, og kanskje skaffer jeg meg en lusekofte igjen. Vi får se hva fremtiden bringer.

Men en ting er sikkert: E kjæm frå Helgelainj –  dette er mitt land, og det er jeg stolt av!

Margit Langseth, 15. 5. 2014

Foto av Margit Langseth:

Foto: “Venterom på Brasøy med Syv Søstre i bakgrunnen” (C) Margit Langseth, 2014

Foto: “Fremtiden i en spåkule” (c) Margit Langseth, 2014