Kan du huske godteriautomaten som stod montert på veggen foran kiosken på torget? Som lyste i rosa og gult og lysegrønt og hadde gjennomsiktig plastikktopp så alle kunne se hva som lå der og lokket. Det var tyggegummikuler og små plastkuler med rariteter i. Ringer med røde rubiner i ekte plastikk. Det var en gang et eventyr av lykke i en godteriautomat.
Og midt i et mareritt så kom jeg til å tenke på godteriautomaten fra barndommen som stod på kiosken på torget. Og lykken – den der sitrende og boblende følelsen som man kunne kjøpe seg der.
Og jeg kom til å tenke på lykkefølelsen foran de fargerike tyggegummisutomatene da jeg var lita. Når du stod der med en penge du hadde fått eller tjent eller funnet i en skuff. Og du vred rundt og du hørte et klirr. Følelsen når jeg puttet en tyggegummikule i munnen som hadde en slik magisk lukt og smak – i noen sekunder. De røde var best. Det var vel jordbærsmak. Jordbærsmak, du.
Og jeg prøvde å google for å finne et bilde av en sånn automat fra 1970-tallet. Men de eksisterer visst bare i minnet mitt og i en følelse langt der inni meg. Og det er rart å tenke på hvorfor ingen tok et foto av en sånn automat den gangen. Vi var vel ikke så opptatt av sånt. Det var for dyrt og ingen brydde seg om det heller. Vi levde mer i nuet den gangen. Der og da og i øyeblikket, liksom.
Og jeg tenkte på lykke som jeg har følt gjennom livet. Og lykken i livet, hva er vel det egentlig?
Og jeg tenker at lykken er kanskje sånn. Den brusende og bankende og berusende følelsen. At du vrir rundt i ekstase og så går smaken over, liksom. En godteriautomat.
Og jeg har så mye, mye mer å være takknemlig og glad for. En god barndom, fine folk i familien. Barna mine. Ja, folk. Du vet, folk.
Det er vel kjærleiken, det. Kjærleiken er en tilstand som varer i lengden og aldri blir tom eller uttygd eller smakløs. Den smaker jordbær for ever, you know.
Og dette tenkte jeg på da jeg skulle filosofere over livet og det som har vært til nå. Som livet mitt er nå.
Og livet er livet. Med alt som hører til før eller senere for alle, baby. For alle. Og lykken varer aldri evig.
Men love, baby, ja, maybe, baby. Hvis du er heldig. Da varer den evig.
Tenk på kjærligheten du føler til dine besteforeldre, foreldre, søsken og din elskede som du elsker med både kropp og sjel, baby, og ikke minst barna. Ikke minst barna. Barna, ja. Den kjærligheten som bare vokser og vokser og vokser enda mer og enda større i motgangstider. Og du kjenner du blir sterk og får superkrefter. Herligheten. Akkurat den derre kjærligheten.
For i de raske og enkle og greie dagene når sola skinner og du tar solbriller på og alt går som smurt da tenker du ikke på det. At den bare er der. Langt der inni deg og omgir deg.
Og det er vel akkurat på sånne dager du finner på et eller annet rart eller dumt eller artig eller godt eller trivelig eller spennende eller crazy og du vrir rundt på en tyggegummiautomat og kjenner den boblende følelsen og en lyd og kjenner en lukt eller en smak som bedøver deg.
Og livet er livet. Men gleder og sorger. Latter og lys og mørke og gråt. Det kommer gode og onde dager, sa presten. Og sånn er vel livet, forresten.
Og jeg tenker på mine foreldre som forankret meg i betingelsesløs kjærlighet. Jeg kan ikke blir mer takknemlig, egentlig. For min mamma og pappa. Som ga meg livet og kjærligheten.
Og det eneste jeg kan ønske meg mer i livet er at jeg kan klare å vise mine barn en slik kjærlighet som kan fylle dem nok til å tørre å leve sine egne liv.
Og lykken. Ja, lykken. Lykken må de finne selv. Et eller annet sted der de må satse litt og vri rundt en bryter og kanskje får de det de ønsker seg. En stakket stund med sitrende sirkler som snurrer gjennom blodet.
Øyeblikksgleden og den deilige smaken og den forførende lukta som ikke kommer til å vare evig. Men alle kan finne den der ute et eller annet sted.
Og så må de selv finne ut at selve kjærligheta,- ja, for den kan man ikke finne i en godteriautomat.
Margit Langseth
11.11.2019