Med 10 centimeter høye hæler småsprang hun alltid. Smidig og spenstig, som en gaselle.
Damen var alltid elegant antrukket, som Coco Chanel, selv når hun skulle gjøre noe praktisk som å luke i blomsterbedet eller servere bugnende smørbrød med eggerøre, laks, persilledusker og salatblad. Det var viktig at bedene så pene ut og at brødet under alt pålegget ikke skulle komme til syne. Men oftest stod hun bak eller foran sin blomsterhandlerdisk, aller helst i bevegelse til eller fra. Bak disken trengte hun også høye sko for blomsterhandlerdisken var massiv, høy, buet og svær. Jeg tror den var mørkegrønn, men det jeg husker best var lukten av mimosa. Hvis noen trengte en ekstra oppmuntring ga hun gjerne bort noen avskårne blomster, kanskje derfor ble dagene også noen ganger ekstra lange.
Min farmor var spedbygd, lav og nett med et hode og to armer som aldri hvilte. Håret hennes var lysende gult etter å ha blitt farget av te og pent rullet opp av små lyseblå og stikkende hårruller. Jeg måtte ofte hjelpe til med tevannet eller hårrullene. Håret var tynt, men med trylling med leggevann og hårspray, så hun ut som en fransk motemodell på toppen også. Hun hadde ofte svettedråper over de to oppstrekede øyenbrynene, som ble stadig sortere med årene og stadig fikk større bue, til slutt ble de litt skjeve. Øyenbrynene ble også litt dyreaktig, og hun hadde en stram overleppe som ofte var perlet av svette. Når hun konsentrerte seg lagde hun et knepp med kjevene, eller kanskje var det hennes løstenner, som blinket og skinte i gull når oppgaven var ferdig og ansiktet lyste opp med et smil,- «sånn» og «ja»!
Min farmor luktet alltid så godt, til tross for at hun ofte var varm og svett. «Jeg svetter kanel» var et uttrykk hun ofte brukte. Hun sa det med et gullbelagt smil. Jeg tenkte det måtte være noe ekstra fint å svette kanel, – for det luktet som mimosa.
Min farmor hadde fine parfymer, friske blomster, piano, blinkende strass på lampettene, hvit spisestue med ornamenter og dusker på gardinene. Det luktet farmor i hele huset og av alle ting. Hun hadde selskapskjoler på rekke og rad i skapet, et enormt klesskap hvor alt var sirlig brettet fra flere tiår tilbake. Jeg var en prinsesse med farmors underskjørt, kjole, vesker og fargerike emaljesmykker fra smykkeskrinet i tre etasjer. Og hvite høyhælte sko. Det var en eventyrverden. Hun samlet hele livet, og ingenting skulle kastes i tilfelle det ble krig igjen. I alle fall ikke mat. Min farmor lagte verdens beste ostesmørbrød i en kasserolle. Hun kom alltid med Toffin på lørdag. Hun kjøpte «Duladuckbladar», og vi lo ofte av rare ting hun kunne si på skarrende bergensk eller når hun sang solo når noen hadde bursdag. Hun serverte sosekjøtt på søndag i bestestuen til oss i familien. Det var alltid selskap, servering, klubb og besøk. Min farmor satt aldri i ro.
Min farmor vokste opp som en av ni søsken på Nordnes i Bergen. Hun måtte ta i et tak og var ganske ung da hun fikk post hos en blomsterhandler i Vågen i Bergen. Da hun var fjorten år møtte hun min farfar i trappen i huset der de bodde. Hun vasket seg nedover mens min farfar var på vei opp og skulle besøke sin bror som leide et rom. Min farfar var en stram og pen nordlending fra et bittelite sted i en fjord på Helgeland som nå skulle til sjøs og bli styrmann. Jeg tror det ble noen år med stor kjærlighet og drama. Det skulle ventes, spares og samles. Det ble til slutt en stor ladning som ble lastet om bord på hurtigruten på nord en gang på 1930-tallet. Det må ha vært mange historier. Kanskje hørte jeg noen, kanskje dikter jeg opp resten. Det ble livslang kjærlighet.
Jeg arvet mitt navn etter min farmor, samme fornavn og etternavn. Men mest av alt har jeg fått mange gode fargerike og velduftende minner og bilder. Min farmor lærte å knytte bånd med mennesker. Det å servere søndagsmiddag og arrangere en fest, -hun var fantastisk gjestfri. Jeg lærte at ingenting kommer av seg selv, og ofte må man stå på alene for å nå sine mål. Jeg bærer laster, lyster og styrker fra mine flotte formødre. Min mor lærte meg å elske sine barn betingelsesløst og at familien er det viktigste av alt. Min mors mor lærte meg robusthet, kreativitet og styrke. Min farmor lærte meg selskapeligheter, gleden ved blomster og å aldri hvile før man er ferdig. Ja, det er slitsomt å ikke skulle gi seg, det er krevende for de som er rundt en, men det er desto bedre når man kan så kan si at «sånn» og «ja» – nå er det gjort! Og så arvet jeg også min farmors engstelse for mange ting, for at barna skal fryse, sulte eller være tørste. Og busemannen, – ja, den har jeg også skremt mine barn med. Gå rett hjem! Jeg er ikke perfekt, langt derifra, men jeg kan ikke komme på noen av de egenskapene jeg har arvet som jeg ville vært foruten, på godt og vondt.
Så takk, min farmor Mimosa. Du satte deg ikke ned meg oss barna og la puslespill, men du viste likevel en kjærlig og varm omsorg for oss. Du viste at det er ikke farlig om man svetter kanel, man kan holde stilen likevel. Du var en klok forretningskvinne som drev med hodet og hjertet, forut for din tid. Hadde du levd i dag, ville du helt sikkert vært bedriftsleder eller fått en grűnderpris. Det er jeg helt sikker på.
Så får vi som er igjen etter deg hedre ditt minne og bringe videre det du lærte oss. Arbeidsglede og blomsterglede er ekte gleder, selv om de hvite skoene, de hvite skinnhanskene og hattene forlengs er gått av mote, heldigvis for meg.
Nå er det vi som synger din sang når noen har bursdag, og da tenker vi på deg i kjærlighet.
For meg var du min farmor, min mimosa.