Etter mange års studier vendte jeg hjem til min barndoms by, Sandnessjøen, i 1999. Mitt hovedmål har siden da vært å bidra til å bygge kunnskap og kompetanse og å styrke identiteten i regionen for å skape vekst og utvikling. Min filosofi har vært at man gjennom å styrke ungdoms kompetanse og kulturelle identitet, kan vi sikre en fortsatt fremtid for en landsdel som har en lang historie med et mangfold av naturgitte og menneskelige ressurser. Identitet og kompetanse som bygger fremtiden. En perifer landsdel når det kommer til bosetting og infrastruktur, ja,- og derfor er det er helt avgjørende at vi satser på kompetanseutvikling slik at vi kan være konkurransedyktige, – og slik at vi blir synlige og kan argumentere godt når det kommer til politikk. Dette er mitt fokus hver eneste dag. Dette tror jeg på. Og vi har nemlig vært ute en vinterdag før.
Vi kan skue tilbake til mange helgelendinger fra kysten som har hatt betydning for samfunnsutviklingen både innenlands og utaskjærs; Torolv Kveldulvson som Norges første tørrfiskeksportør, Petter Dass som en av Nordens mest betydningsfulle diktere, Mathias Bonsak Krogh som jobbet for kunnskap til folket, Ole Edvard Rølvaag som bringer vår egen utvandringshistorie inn i dagens innvandringsdebatt. Og samtidig så skal vi ikke kimse av sliterne som rodde, pløyde og sløyde. Men hvor er disse signifikante i dag? Og hvor er sliterne? Er vi for opptatte av oss selv, ipad og lederutvikling at vi glemmer både visjon og misjon for å utvikle og sikre eksistensgrunnlaget i periferien?
I dag handler Helgelands fremtid, heldigvis og dessverre, ikke bare om enkeltpersoners bragder, men en felles satsing på profesjonalitet, i den offentlige forvaltning, særlig innenfor skoler og helsetjenester og også i næringslivet. Fundamentet for fremtidsrettet utvikling og innovasjon ligger ikke hos enkeltpersoner, men en strategiske ledelse som satser på kompetanse og kvalitet. Folk som meler sin egen kake eller har en skjult agenda, disse jentene og guttene i «Gutteklubben Grei», – de betyr katastrofe for et sårbart system som periferien er. Enkeltvis kan de også gjøre stor skade, og sitter det en slik en i ledende posisjon, ja,- da faller korthuset ved første sørøstlige kuling, fordi fundamentet ikke er bygd opp av profesjonelle.
Skal vi se til Mo i Rana, så har utviklingen her vært vellykket i mange henseender. Dette skyldes ene og alene nasjonal politisk styring og senere sterk lokal politisk påvirkning. Gjennom politiske satsninger og tiltaksmidler bygde man en enorm jernndustri som vi hadde manglet i krigsårene. I tillegg er en rekke betydelige offentlige arbeidsplasser etablert her. Og stedet har vært forsynt med ledere og politikere med visjoner og de rette kontakter. Mo i Rana har hatt smarte strateger som har skjønte viktigheten av kunnskap og kompetanse mot år 2000, og som sakte med sikkert har bygd opp og etablert et kompetansemiljø innen utdanning. Jeg er helt enig med deg, Mo i Rana,- dette er fremtiden! Det er bygge ungdoms og innbyggernes kompetanse er fremtidens viktigste næringstiltak, bosettingstiltak og et grunnleggende element i vår moderne nasjonsbygging. Samlet i en Campus Helgeland, – et meget klokt grep.
Mens i de omkringliggende herligheter hvor de virkelige ressursene befinner seg og de etablerte kompetansemiljø allerede er, sitter politikere og ledere med hendene i fanget og ser på at de etablerte tilbud innenfor sykepleieutdanning og lærerutdanning smuldrer hen. Det legges ned og flyttes til Mo i Rana eller Bodø. Jeg har skjønt tegninga for lenge siden. Alstahaug kommune har til nå hatt god tilgang på helsearbeidere og sykepleiere, førskolelærere og lærere med studiested i Sandnessjøen og på Nesna. Sykepleierutdanninga er et viktig argument for vårt lokale sykehus,- fremover kommer eventuelle fremtidige rekrutteringsutfordringer til å bli brukt som et motargument. Rana – Sandnessjøen: 2-0. Voksenopplæringen vokser, og har i de senere ti år ikke hatt egnet undervisningslokale, grunnskolebyggene er for trange eller for gamle, mens den fylkeseide videregående skole, mot alle odds, men gjennom god og bevisst strategisk jobbing, er blitt kåret til den beste skolen i Nord-Norge. Men fortsatt sitter andre med hendene i fanget etter å ha toet dem riktig lenge. Det er IKKE greit!
En nedbygging av kunnskapsinstitusjoner er en tragedie for arbeidet med å for heve kompetanse og kunnskapsnivået på Helgeland, og for vår kommune betyr det at det ikke lengre vil være god tilgang på faglærte grunnskolelærere for de neste generasjonene. La oss håpe jeg tar feil, men jeg frykter at regionsenteret Sandnessjøen og kommunene rundt vil møte fremtiden både haltende og baklengs og med hodet under armen. Uten sykepleierutdanning, uten lærerutdanning og med de konsekvenser det vil medføre for våre barns barnehage- og skoletilbud, de sykes helsetilbud og de eldstes omsorgstilbud. Jeg gruer meg. Og vi ser jo at tingretten går samme veien. Det ender opp på Mo.
Da jeg flyttet til Sandnessjøen i 1999 var jeg tilfeldigvis på et møte med en gruppe som hadde som mål å etablere et studiesenter i Sandnessjøen. Med fasiliteter, fagmiljø og studentmiljø. Alt på et brett. Det skjedde videre lite og ingenting,- og man kan ikke skylde på annet en manglende politisk vilje og uvitenhet. Ingenting har skjedd. Årene har gått. Og denne uvitenhet vitner etter min mening, om manglende kompetanse og kunnskap om ledelse og strategier på mange felt og nivåer. Her ligger nøkkelen til fremtiden, og dette har ranværingene skjønt. Gratulerer, Rana!
Uten et studiesenter i Sandnessjøen vil vi fortsatt stille oss sist i køen og være en svart flekk på fylkeskartet. Vi vil igjen innta plasseringen som dårligst i klassen i fylket hvor vi fra før spiller i laveste divisjon. Manglende rekruttering til helsevesenet truer kvaliteten i opplæringen, sykehusets eksistens og de eldres omsorgstilbud. Og ikke kom å si at vi i ikke i årevis har hatt sjansen til å gjøre noe med det!
Og slik vil det fortsette til vi får på plass politisk handlekraft og strategiske ledere som ser at fremtiden ligger i kompetanse og nærhet til kunnskapsmiljø som baserer seg på forskning og innovasjon. Vi må etablere et studiesenter i Sandnessjøen nå, selv om det er i tolvte time, som sikrer at fagmiljøene innenfor helse og skole blir bevart og videreutviklet.
Ellers kan vi like godt flytte til Rana, eller?
Margit Langseth
1.5.2016
