Hus har stått på raus til alle tider. Tiden henruller  Mennesker vandrer videre og mennesker flytter. Slekt skal følge slekters gang.  Og vi skal alle dø en gang.

Tidligere hørte folk og hus sammen i gode og onde dager, helt til døden skilte dem ad. I dag flytter vi ut, bort og hjem, blir skilt og stifter nytt bo, og så bærer det avgårde til Spania. Vi er ikke våre hus trofaste lengre. Det kan på mange vis være like greit. Noen andre kan kanskje ta bedre vare på det? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I tidligere tider var det å eie egen jord og et hus den største luksus man kunne ha. I dagens Norge er dette blitt en selvfølgelighet, mange har da både hus, hytte og båt, må vite. I 44 kommuner er det flere hytteeiere enn fastboende. 

Forfedrene tok med seg huset på slep da de flyttet fra øy til øy. Som et gigantisk legoprosjekt merket de tømmerstokkene, dro dem til sjøen og buntet dem sammen med destinasjonen «et bedre liv et annet sted.» For mange ble drømmen om et mer fruktbart land kanskje realisert i Amerika. For andre ble det sult og nød, og det som rimer på det siste ordet. Det må uansett ha vært et blodslit. Drenere, bære stein, bygge mur, hugge skogen, skjære plank, snekre dører, benker og bord og skaffe nok penger til verktøy, spiker og vindu. Kunsten med å få taket tett. Ikke rart at mønsåskanne og andre ritualer holdt motivasjonen oppe, steg for steg, med handemakt.

Heldig var den som var eldst på familiegården, så fremt alt var i bra stand. Ellers så betydde det jobbing døgnet rundt år etter år hele livet. Leilendinger og husmenner kunne være heldige, eller ikke, alt ettersom de tross alt befant seg på annen manns grunn. Hvis mannen i huset ble borte på havet, ble familien husløs. Mor med syv små som måtte settes bort er en ikke ukjent historie. Et lite hus var avgjørende for menneskets velferd her i det karrige landskapet der husene står ute. I storm, regn og kulde. Disse velsignede bygg var en trygg havn. Og husene preget folket, og folket dem. Husene fikk navn. Petter-huset, Sylva-huset, Gudrun- huset og Helge-huset. Det var jo de som bodde der.

Nå har alle stubber og veier fått gatenavn og husnummer, og husene er blitt et nummer i rekken. Hva-den-nå kalles-veien 127 kan man vanskelig visualisere, men Marius- huset,- å ja , der ja! Men Petter, Sylva, Gudrun og Marius lever ikke lengre, – det kommet nye folk til. Feriefolk, må vite.Det renoveres og rekvireres både dette og hint. Jacuzzi, skyvedører og parkett. Men det er i alle fall folk i husene og liv i leiren igjen. Barnelatter. Og discomusikk. Innimellom popper det opp hytter, noen velplasserte andre malplasserte. Mange autenstiske bomiljøer og fiskevær kan miste sitt særpreg med ny arkitektur som ikke er satt i noen sammenheng,- et virrvarr av takvinkler, utforminger og størrelser. Du kan jo forestille seg hvor vakkert “Det blide Sørlandet” ville blitt med fjellhytter, tømmerhytter og pleksiglass innimellom de hvite skipperhusene. Noe å tenke på. Samtidig kan man stille spørsmål ved etternittens og asbestens bevaringsverdi.

Men det lyser i vinduene. Det handles på butikk. Reises med ferge. Hurtigbåt. Det skal fortelles noen historier til yngre generasjoner. Gamle skibakker fylles med barnelatter. Stiene vandres på. Mange tar vare på husene, og ivaretar tradisjonell byggeskikk og håndverk. Jeg takker disse viktige kulturbærerne. Selv har jeg ti tommeltotter og eier et hus som ikke har noen helthetlig stil. Et funkishus med påbygd etasje og velstandsvorte. Det finnes noen meget sjeldne eksempler på tømmerhus som flyttes og dermed berges. Ære være. Det er mange som ivaretar husets egenart og sjel. Derfor kan vi likevel kalle det for Marius-huset til minne om det var en gang, selv om det er noen med helt andre navn som bruker i dag.

For slekt skal følge slekters gang, og hvem andre enn oss kan ta vare på historien og på husene som står i dag? 

Margit Langseth, 26. mars 2014

Foto: “Sveøya” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014.

Foto: “Retrotapet på retrotoalett” (c) Margit Langseth, Sandnessjøen, 2014

Det å hylle sine helter kan innebære handlinger og uttrykk som går langt over støvleskaftet. Det kan bli for mye av det gode eller det onde, slik som på Den himmelske freds plass. Ekte helter dyrkes best med enkle handlinger. Kanskje på de merkeligste steder eller i de simpleste byggverk. Et lite hus med værslitt rødmaling,- det himmelske freds palass,- ja, selv på en utedo kan store helter hylles.

Utedoen var en luksus da folk i nord tok den i bruk. De fikk etter hvert kunnskap om hygieniske forhold. Det var best å skille skitt og kanel, for å si det slik. Et stort fremskritt, folk kunne gjøre sitt fornødne omkranset av fire vegger og under tak når sørvestrokkogregn, kulde og fokk stod på. Riktignok kunne bordkledningen være glissen og det trakk fra møkkerkjelleren eller sjøsprøyten skvettet fra under naustkaien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er klart at disse trekkfulle og vindskjeve små hus i dag kan virke frastøtende og kuldegysende for sarte kontorrumper. Det kunne også være svært og skummelt for små barn som holdt i det lengste og ba tynt om å følge over en mørklagt gårdsplass midtvinters. En rødmalt utedo forteller en historie om fra en annen tid, men representerer også en story om teknologiske fremskritt og velstandsvekst. Vår overflod og rikdom gjør at utedoen er blitt utryddingstruet. Heldigvis, vil kanskje mange si. For meg er disse byggverkene et kulturminne.

Utedoen var et sted for himmelsk fred, store hemmeligheter og magiske øyeblikk, mens folkets egne helter, Kongen og Dronningen var stilltiende vitner. Utedoen var stedet man kunne stikke seg vekk fra høyonn, kjas og jag. Hvis arbeidsfolket så kroken hang ned, var det ingen som maste. Alle måtte jo en eller annen gang. De fine hvitmalte utedoene, som onkel Kåre sitt, hadde blåmalt benk og flere hull tilpasset både barnerumper og voksenrumper. Her kunne man fint være to små bakender hvis den største holdt seg godt oppe med armene i det største hullet. Det var stas å være to som delte, helt til ferievenninnen likevel ikke var så grei og hengte kroken på fra utsiden da hun ble ferdig først. Helteblikk, revet ut fra resten ukebladet som skulle mykes opp og gjøre nytten, kunne jo ikke reagere på at man var innelåst. De kulørte og stive ansikter kunne likevel ta deg med til slottsball, kanskje også til Hollywood. Det er jo også en konges oppgave å trøste sitt folk, hvis skuffelser skulle slukes i smug på dette velsignede stedet man kunne velge være alene. Om sommeren kunne man tidlig om morgenen eller midt på lyse sommernatten sitte med døra oppe, se på duggen over enga, høre storspovens melodi melankoli og rasling fra ospenes godlydte bladverk. 

Det finnes fremdeles steder som har et utedo der ute. De fungerer godt for steder som ligger i naturen uten strøm og vann. Her er du litt nærmere himmelen, på en måte, uten teknologiske dubeditter, sus fra rør og TV-lyd.  På holmer og steder står det vindskjeve smale værslitte hus fra en annen tid, som ingen har hjerte til å rive etter man for lengst har fått installert strøm, vann, kloakk og porselenstoalett eller har bygd et utedo inne. Det er noe med det. Kanskje er det de gode minnene, kanskje er det atmosfæren med det å ha et hellig sted hvor heltene ble dyrket i generasjoner. Haakon, Olav, Harald, Sonja Hennie og Fred Astaire. Det er godt å ha et utedo å besøke på godværsdager. Et utedo bygd av en onkel, en låvebro bygd av forfedre med handemakt, et vindskjeivt sjøhus er mektige mausoleer for ekte helter og store tanker.

På slike himmelske fredelige plasser kan man dyrke sine helter i fred og ro og tenke på litt av hvert.

Margit Langseth, 21. 03. 2014

Foto: “Saravalen” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Foto: “På vaskerommet” (c) Margit Langseth, Rosøy, 2014.