I øyan og på landet har man alltid hatt et ungdomshus her på Helgeland. De fremsynte skjønte tidlig at man trenger et møtested, – det er særlig viktig for ungdommene. I dag kalles det stedsutvikling og integrering, men det visste ingen den gang.
I min ungdom var jeg på revy, bursdagsfeiringer, fest, kurs og konsert på ungdomshuset i Sandnessjøen. Det var noe eget med å komme inn i det store forsamlingsrommet. Det var en himmelhall. Her kunne gammel og ung oppleve felleskap i både høytid og moro og ikke minst dele kulturopplevelser av ulik art.
I dag har Sandnessjøen fått nytt kulturbygg etter å ha vært uten i veldig, veldig mange år. Nå kan man oppleve kino med skikkelig lyd og det helt uten fare for å få blærekatarr. Ungene kan bli trygge i vannet. Biblioteket er tilgjengelig for alle. Kulturelle opplevelser står i kø, teater, konserter og sang. Her er kan alle møtes!
Jeg var på konsert i helgen. Jeg hadde ventet lenge på Violet Road, – de kjekke kara fra Kåfjord. Både ranværinger, selværinger, austbøkarer, dønnafolk, tjøttafolk, leirfjordinger, herøyfjerdinger, søvikinger og til og med sandnesramp hadde også funnet veien. Her kunne man treffe kolleger, naboer, vennepar, noen pensjonister, mange kjente og en god del ukjente. Noen kom alene, andre i flokk,- det var gamle og unge.
Noen var mest opptatte av å prate med naboene og fikk en velmenende pekefinger fra herremannen der foran. Han kom for å oppleve bandet. Andre fiklet med mobilen for å snappe utallige videoer til sine ganske mange venner. Noen brysket seg og snakket høyt, mens andre tafset på kjæresten sin. Noen der bak styrte mye før de endelig fikk tatt den perfekte selfie. En stor gjeng satt i foajeen og nøt sprudlende dråper. Folk koste seg.
Og felles for alle var smilet. Den gode stemningen var himmelhøy. I dette øyeblikket delte vi en opplevelse av felleskap og musikk. Tenk at vi skal få oppleve dette i Sandnessjøen, sa en tidligere elev jeg traff i øl-køen på konserten.
Jeg tenkte på Jan Erik Volds gamle dikt «Kulturuke» – da jeg tuslet hjemover under den stjerneklare nattehimmelen. Kulturen byr på noe for enhver tolkning og smak. Noen liker Øyvind Blunck. Ulturkuke. Andre gikk på Cabaret. Tulkuruke. Noen hørte på korsang i trappa. Ultkuruke. Helge Stangnes og Kirsti Hesjevik. Ukturulke. Mange så filmen «Kongens nei» og jammen sainten har ikke den godt voksne Bridget Jones fått baby også. Tlukuruke. Noen tok seg et bad. Ukturkule. Eller lånte James Bonds «Goldfinger». Urtukulke. Og alle kunne velge og vrake i turlukuke, kulrukute, ultrukuke, kuleturuk, ruletukuk og så videre.
De som klager nå, kan bare sitte hjemme å kukelure!
For det er flott når folk treffes. Vi trenger kultur for å ha det bra. Vi trenger folk for å ha det bra. Må ha det, bare må ha det. Nå går også noens gamle far og mor på foreststilling og kino. Det hadde ingen trodd, – aller minst dem selv.
Så hipp, hipp og hurra for forsamlingshus i byen!
Kulturbadet gir oss kulturuke hele året, – er ikke det kult?
Margit Langseth
17.10.2016
Pressefoto fra Polaria Music