Jeg fant en opptakskassett i et skap blant gamle VHS-filmer med Thomas Toget og Toystory.  Og tenk at jeg hadde glemt at mine unger en gang hadde vært så små. Å åpne lukkede skuffer og skap er jammen spennende. 

Og ettersom jeg overtok barndomshjemmet inkludert skap med innhold, så har jeg blitt overrasket noen ganger. Jeg har blitt glad, rørt, flau og pinlig berørt. Det å åpne skuffene på mitt gamle pikerom har tatt meg mer 30 år tilbake i tid. Minner, minner, minner. Postkort. Buttons. Ting og tang. Og jeg er glad jeg fikk rydde der selv, for å si det slik. Gamle skoledagbøker er ikke for pyser, altså. Det er en reise i tid. Og som om tiden hadde stått stille. Har du kjent på den følelsen og tatt deg en skikkelig walk down the memory lane? Når du plutselig sitter der og lurer på hvor årene ble av… Ja, hva skjedde?

Det ble altså full flashback til min egen ungdomstid denne dagen. Da fant jeg en videokassett. På den støvete og gamle VHS-opptakskassetten stod det: Videospeilet nov 1986. IKKE TA OVER! Skrevet av meg. Og jeg kan huske at jeg mente alvor da jeg skrev det med svart sprittusj. IKKE TA OVER!

Jeg sendte avgårde en snap med bilde av etiketten og fikk svar. En lenke og kommentaren: – Videospeilet finnes nå digitalt, Margit. Og selvsagt sjekket jeg med en gang. Det åpenbarte seg en hel årgang med ukentlige sendinger på NRK på nett. Jesus Kristus, tenkte jeg. Halleluja! Det ble julekvelden, bursdag og 17. mai på en gang. 

Og jeg åpnet det siste innslaget, 44 minutter, fra desember 1986. Og minnene flommet på. Det veltet inn over meg. Live Aid. Band Aid. MTV. Veras Vindu. Zikk Zakk. Ti i skuddet og Vidar Lønn Arnesen i store studio. VHS- videospiller. Hitachi Super Woofer dobbelt kassettspiller med avtagbare høyttalere. Walkman med hodetelefoner hvor skumgummien alltid spratt av. Ledninger som ble teipet. Stage Dolls, Whitney Huston, Madonna, Take on me, ZZ Top, Prince og Simon and Garfunkle. Aiaiaiai. Good times, baby!

Jeg var rett tilbake foran fjernsynet i barndomshjemmet. Vi hadde akkurat kastet ut TV- en med teaksjalusi. Pappa kom hjem med flunkende ny TV og videospiller. Det var dyrt. Det ble VHS. Ikke beta. Det var etter anbefaling fra Arne Bjørvold. Og jeg kunne ta opp alt jeg ville. Så lenge brødrene mine ikke blandet seg inn. Og vi så James Bond. Agent 007. Og nå fikk jeg igjen Jostein Pedersen med hår rett i fanget. Jostein Pedersen, altså! Og jeg kan huske platebaren han hadde i Sandnessjøen. Jeg turte en gang å spørre om å få høre på en LP. Det var før jeg kjøpte mitt første doble Beatles-album. Jeg måtte jo bare høre med egne ører at godlåtene var med på riktig album. Mens andre jenter heiet på Abba, elsket jeg Beatles. Og neimen, se, der er jo jammen Espen Beranek Holm med ekstreme mengder hår. Hadde LP-plate med ham også, jeg. Å Gud, Catzy hårspray og Jane Helen Shampo. Rotpermanent og tuperingskam. Programlederne stod rett opp og ned og snakket mellom musikkvideone med en alvorlig mine og rolig stemme. De snakket veldig TYDELIG. Hilaroius! Hysterisk morsomt! 

Og i mylderet av Spotify har jeg faktisk glemt hvor kult det er med musikkvideo. Det er jo et helt genialt konsept. Du får god musikk, se artisten og blir formidlet en 3D-fortelling. I forrige århundre, den gang da jeg var ung, på 80-tallet, var videoformatet og fjernsynet en den ultimate måten å få vist frem musikken sin på. MTV i verden. Videospeilet for lille Norge. Og det var scenografi og ørten rekvisitter og litt halvdårlig skuespill med forhåndsprogrammerte hoftevrikk. Åttitallshår, gigantiske briller. Store smykker. Spisse pupper og hvite dresser. Det var åttitallet. Det var mitt tiår. Den herlige og litt heftige ungdomstida. Forelskelse, skuffelser, hjertesorg. Give it to me, baby, tenkte jeg, der jeg lå på sofaen og så på Videospeilet desember 1986 og hørte lyden via Bluetooth på surroundanlegget. Jeg gliste hele 44 minutter i et strekk. Og fikk vondt i kjeven. Og så følte jeg meg plutselig litt gammel samtidig som jeg var 15 år inni meg. Rar følelse. Herlig følelse!

Så tenkte jeg at uten musikk, så dør jeg faktisk. Jeg kan ikke leve uten musikk. Og jeg har alltid vært opptatt av det. Det skjønte jeg nå da jeg husket timene foran TVen med fingeren på VHS-maskinen mens jeg satt på det kalde gulvet for å få mest mulig opptak inn på en opptakskassett. Det var gull i sikte innimellom. Jeg tror all ukelønn gikk til å kjøpe opptakskassetter. Å få et bra opptak av noe kult og nytt og som jeg ikke hadde på vanlig kassett eller LP fra før. 

Musikk er glede og minner og selvsagt mye kjærleik. Love, love, love. Og lengsel og sorg og hele pakken. Der har ingenting forandret seg siden 1986. Men minnene og stemningen som musikk kan fremkalle kan være magiske. Og jeg lever med musikken i gode og onde dager. Og på vonde dager finner jeg den gode musikken på Spotify. Og har jeg en jævlig dag då hører jeg på Stein Torleif Bjellas Vonde Visu og tenker,- han har det verre enn meg. 

I en tøff periode i sommer gikk jeg i terapi hos en annen musiker. Min yngste sønn var syk med store smerter. Jeg søkte opp Roger Whittaker på Spotify. Og han ga meg styrke til å holde ut. Det eneste kassetten som pappa hadde i båten var Roger Whittaker. Og vi tok alltid båten med familien og hund og enorme mengder bagasje for å dra på en måneds sommerferie på en øde øy. Da var alle glade. Aller mest sikkert pappa som aldri ellers hadde verken fri eller tid. Så ploppet han inn kassetten da vi kom oss ut av småbåthavna og sang Mamy  Blue mens vi syntes han var litt rar og mamma tydelig var litt irritert. Men det må ha gitt meg en enorm trygghet og varme for det var akkurat den sangen jeg ville høre da jeg var i en livskrise. Jeg tappet i badekaret og skrudde på Streets of London og hørte hele lista ned før jeg stod opp og følte meg litt bedre. Takk for Mamy Blue, pappa.

Og gode minner og god musikk skal man ta vare på. I en skuff, i hjertet eller i hukommelsen. Og det ligger bare der lagret. IKKE TA OVER! Ja, det stod det på den gamle opprakskassetten. Og det som en gang var viktig, det er fortsatt der et sted. Inni deg. Og plutselig dukker det opp når du minst aner det. Og også gamle minner og melodier får ny betydning. Og nye minner skapes. 

Musikken er en viktig del av meg. Akkurat som litteraturen. Og kunsten. For det er ord. Ord om mennesker. Stemning. Og jeg har tenkt at uten musikk lever jeg ikke mer. Da ville jeg ha et trist og fattig liv. Ord, ord, ord. Og selvsagt har jeg valgt ut sanger til min egen begravelse. Jeg må jo ha mest mulig ut av livet før jeg forvitrer inn i evigheten.

Og det er jo ingenting som slår musikken fra sin egen ungdomstid. Så takk til den som sendte meg lenka til Videospeilet digitalt på NRK nett-TV. Altså hele årgang 1986. Mitt 1986. 

Tenk at jeg skal få oppleve å være 15 år igjen. 

Og det til og med et helt år! 

Margit Langseth

19.10.2019

En som kjenner meg spurte meg hvorfor jeg er så sterk. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg svarte at jeg hadde jobbet mye helt siden jeg var lita. Ja, og ukrutt forgår ikke. Hahaha. Og så snakket vi om mennesker og hvordan de preges av arv og miljø. 

Så kom jeg hjem. Og jeg tenkte og tenkte. Og tenkte. At jeg hadde gitt et teit svar. For man blir vel ikke nødvendigvis sterk av å jobbe mye. Og er jeg egentlig sterk? Moi? Ho Margit? 

For jeg har dårlige dager og tunge stunder. Ja, det har jeg. Når livet virker meningsløst. Og jeg er svak. Og jeg har lyst til å krype under dyna og glemme verden utenfor. Eller jeg tenker på å rømme. Svarte dager. Grå dager. Når jeg faller ned og ned. Slår meg og blør. Og synker dypere og dypere. Drukner nesten. Og jeg er trist & lei, sint & sur, bekymret & besatt. Og jeg har tårer. Men det går jo alltid over hos meg. Og jeg samler kraft og reiser meg opp og opp. Eller noen hjelper meg. Så jeg puster jeg igjen og sårene leges og gror. Og jeg lever og svever og flyter igjen.

Men jeg kan bli liggende en søndag under dyna og lese en hel bok i et strekk. Tilbringe kvelden med tekopp og musikk. Fredager hvor jeg tømmer en flaske vin. Dager hvor jeg må gå meg en tur alene. Ut. Kvelder jeg kjører en ekstra runde rundt Kleivskaret. Jeg kan låse meg inn på badet og bli vektløs i varmvannet for å løse opp tankeknuter. Ja, vi har vel alle har vel våre metoder. Og livet er et pariserhjul som snurrer. Opp og ned. Opp og ned. Og opp.

Men de aller, aller fleste dagene er gode. Greie dager. Flotte dager. Fine dager med rutiner og A4-liv. Med frokost, jobb, middag, lekser og rydding og snorking. Man er takknemlig da. Når alle har det bra.

Og så er det disse guddommelige gyldne øyeblikkene. Når fjortisen dundrer på slagverket i kjelleren. Når minstemann sykler frydefull på innebandytrening. Når mammas skjønne og mørke øyne gnistrer, og jeg ser hun har det bra og ikke har så vondt i kroppen i dag. Når jeg får høre godt nytt fra storfamilien. 

Ja, det er mange små og store gyldne øyeblikk i mitt liv. Stunder med smaragder og glitrende gulldryss og drøssevis og blinkende diamanter i alle regnbuens farger. Og det er folkene som er edelstener og gull og som gir meg energi og livskraft. Det å drikke en kaffe sammen. Dele en flaske vin. Snakke om været og livet og le litt. Fine folk. En sms. En snap. Noen gode ord. Ord og ord. Styrkeklemmer. Koseklemseklemmer. Og snuseklemme en nær og kjær. Kjærtegn og en kjærlig handling. Et lysglimt. En rød rubin. Et stjerneskudd. Flybensin. 

Folk og følelser. L amor, faktisk.

Og jeg er født under en lykkestjerne. Jeg trakk vinnerloddet. Og sølvskjea, da. Kaos, kriser og katastrofer har ikke rammet meg. Og jeg er er verdens heldigste som har fantastiske foreldre som fødte, formet og fylte meg med grenseløs kjærlighet. Grenseløs kjærlighet og varme. Det er min styrke. Mitt vinnerlodd. Og jeg ble fylt med grenseløs kjærlighet og varme som jeg kan overøse mine barn med. Jeg gjør alt for mine to sønner. De gir meg styrke og gjør meg sterk. De gir meg håp og tro og superkrefter. Styrkesterk.

Jeg fyller på batteriet mitt med natur og litteratur. Biologi og kultur. Fakta og fiksjon. Saltvann, storspoven, frisk luft og poesi. Fjære og fjell og filologi. Gjerne så perifert som en øde øy. Jeg elsker ord. Ord, ord, ord. Fra deg, fra meg, fra andre. Og Petter Dass, Knut Hamsun, Inger Hagerup, Bergsveinn Birgisson, Sølvi Ytterstad og Helge Stagnes. Gjerne med musikk til. Og gjerne ut og gå i naturen med musikk i headsettet. Jeg går og går og går. Da lades jeg. Da tenker jeg. Og da er jeg. Cogito, ergo sum. 

Eller stillheten og fred og ro. Helt stille, stille. Sitte på et kai eller stein eller knaus og bare se utover. Lytte til naturens egen poesi. Jeg føler meg ikke alene da.

Og ofte kommer tanker og ideer og drømmer flytende. Noen fester seg og det bobler og koker og syder. En vevnad av tankespinn. Crazy ideer. Og masse drømmerier. Mulig og umulig. Noe blir realisert med handlinger og ord. Mye er jo helt absurd. Noe flyter videre mens andre fester seg. Og andre kan bli sliten og lei av en masete Margit. Og det kan jeg også selv bli. Men jeg må bare følge mitt indre driv, så fremt det ikke skader noen eller noe. Og noen tanker og drømmer følger meg gjennom livet og lar meg fly litt innimellom. Og det er godt å ha en hemmelig drøm som redningsvest. 

Så tilbake til spørsmålet. Et spørsmål uten svar, kanskje. Slik livet ofte er. Og jeg vil jo gjerne ha svar på de evige spørsmål som kanskje ikke kan besvares. Jeg leter og leter etter svar og kanskje er det selve meningen med livet. Det er jo ingen fasit på livet. Og alle lever jo forskjellig og søker mening for seg og sitt og vårt. 

Men så fant jeg et dikt i går. Det ga meg ledetråder. Inger Hagerup er en klok dame, og jeg kjenner meg igjen så mye av det hun skriver.

Og der fant jeg et slags svar. Livet handler om folk og drømmer. Mine sønner. De gyldne øyeblikk i lag med fine folk, i naturen eller i kunsten. Møtet med det som gir meg mening. Det som løfter meg opp og opp. Andre mennesker.

C est la vie, faktisk. 

Folk. Sønner. Gyldne øyeblikk med gulldryss. Og mine egne drømmer.

For alene er jeg ingenting.

Margit Langseth

7.10.2018

VI HOLDER LIVET

Vi holder livet i en knyttet hånd

Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.

Det tåler gjerne spott og overlast

når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår

og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst

blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,

den bleke skrekk for hjertets nederlag.

Inger Hagerup