Jeg leste et sted at masete mødre får smarte døtre. Og jeg tenker – er det strategisk masing og overtalelse de unge frøknene lærer av sine mødre? Eller lærer de at masing er for mødre? Uansett. Jeg fikk aldri en datter. Jeg er guttemamma. Akkurat det. For jeg er en dame som kan overleve og leve godt i en mannsverden. Tror jeg da. Jeg vokste opp med kamuflasjeklær, våpen og minkfelle og bensindunst. Og jeg maser jeg også. Og gudene må vite om mine sønner blir særlig mye smartere av det.
Hjemme hos oss er det jeg som maser mest. Og av og til blir til og med også jeg lei av masinga mi. Jeg maser på ungene. Om å sove og spise nok, om varme nok klær, om lekser, om klokka og sykkelhjelm og redningsvest og om å oppføre seg fint og fornuftig og forebyggende. Det er hele Maslows- behovspyramide og risikovurdering hele jævla dagen fra morran til kvelden.
Jeg maser på gubben om alt som skulle vært gjort og ryddet og fikset. Og jeg plager meg selv med å repetere alt jeg maste om i fjor. Den satans sørveggen som ikke ble malt, skapene som ikke ble ryddet og terrassen som ikke ble spylt. Og jeg gjorde vel ikke det jeg skulle gjort jeg heller. Verken i fjor. Eller året før der igjen.
Av og til blir jeg så lei av å ha rollen som lærer, husmor, coach, veileder og teknisk ansvarlig at jeg bare må ta en pause. Jeg går meg en lang tur i skogen. Jeg går på kafé. Jeg legger meg i senga på loftet og leser en hel bok i et jafs. Eller når det er sol tar jeg meg en kaffekopp eller et glass hvitvin på den støvete og skitne terrassen. Og bare sitter der bittelitt eller lenge.
Og når jeg kommer tilbake til familielogistikken og hverdagens uendelighet så kan det av og til hende at noe småplukk er gjort. Det kan hende at noen andre enn jeg passet på, uten meg tilstede. Og faktisk så overlever alle i familien og er fortsatt i levende live uten mine formaninger om alle risikofaktorer, brannfeller og muligheter for fysisk eller materiell skade.
Og ikke en kjeft har merket at jeg har vært borte. Ikke en kjeft.
Og så tenker jeg. Det som skjer, det skjer. Og ungene passer jo på seg selv og tar ansvar. Og gubben har jo tross alt overlevd en oppvekst på bondegård. Og han har jo overlevd han også i nesten 50 år. Det vet jeg jo. Og rotet og veggen og terrassen skal ikke noe sted. Og jeg prøver å gi meg selv en pause i masinga. Og det er fryktelig, fryktelig deilig. Og veldig, veldig vanskelig.
Så når jeg har ferie på hytta da tar jeg ferie fra masinga. Når vi legger oss når vi vil. Står opp når vi vil, og spiser når vi er sultne. Når ungene automatisk tar på seg redningsvest. Når sola skinner. Eller regnet høljer ned, og vi ikke må noe som helst. For taket er jo tett og terrassen er ikke råtten. Da er livet herlig og tjelden skvatrer og måkene overtar gnålinga. Det er fred i hodet og sjela og kjeften og ørene. Og til og med sørveggen står der og ser helt OK ut.
Og man kan jo undre seg. Hvorfor mødre maser så mye. Om du har døtre eller sønner. Så tror jeg de lærer like mye eller lite av masete mødre. Og de lærer jo nemlig nettopp det. At mødre skal mase. For hvis mødrene ikke lenger skulle mase, – hvordan i all verden skulle det gått i verden da?
Margit Langseth
13.4.2019
