Jeg skulle ikke gjøre noe til jul i det hele tatt. Men skulle «bare» rydde litt i krokene, – det var planen. Først ut var stabelen med papirer, blad, tegninger og annet papir som ikke kan kastes, men som jeg skal sortere senere. Stabelen var blitt nesten 70 cm høy,- jeg kastet alt bortsett fra tegninger som barna har laget og en gammel avis med bilde av mine foreldre. Jeg var kjempefornøyd med resultat. Og så tenker jeg alltid at nå skal jeg legge en plan for å rydde i alle skuffer og skap, fra kjeller til loft. Det samles mye gjennom årene, og nå vet jeg ikke hvor jeg har noen ting lengre. Så nye dubbeditter kjøpes inn og puttes i nye skuffer. Hadde jeg ikke samme plan i fjor?

Neste programpunkt var kommoden der pepperkakehuset skulle få stå. Lego, spill, bøker og julekort fra i fjor måtte flyttes og arkiveres i en annen skuff. Skvis det inn, – sånn. Det ble jo riktig så fint. Og det halvfabrikkerte pepperkakehuset vi limte sammen, jeg og minstemann, står der pyntet og lyser av god samvittighet. Ja, så gjorde vi i alle fall litt i adventen.

Så skulle kroken “min” bak døra i gangen ryddes. Den gruet jeg med mest til. Der fant jeg to julegaver fra i fjor som aldri ble levert. Bøker, – å, det var der den lå, ja. Mine splitter nye sko som det aldri ble vær til å bruke. Flere skjerf og andre godsaker,- hvor skal jeg legge disse nå, da?

Jeg banner og steiker og sier til meg selv at nå må jeg få ryddet i skapene på loftet som er fulle av gud-vet-hva, slik at jeg får mer plass. Ja, neste år. Jeg tenker på hva er det jeg har brukt tiden til det siste året. Jeg kan nesten ikke huske så travelt som det har vært…

Julaften nærmer seg. Kameraet ligger i den skuffen med digitale dingser, – men hvor i svarte er laderen? Flatt batteri i år igjen. Ja, da får de mørke mobilfotoene duge denne julen også.

Mens jeg bruker mine beste feriedager til rydding og ord som ikke egner seg på trykk, så er det de andre ting som skal gjøres til jul. De der juletingene med tre, gaver og så videre. Jeg skulle ikke gjøre så mye. Bare ommøblere huset for å lage langbord til 21 stykker til julaften. Mannen sendes på Rema 1000 og polet. Ungene får penger til å kjøpe julegaver. Det andre går bare sakte fremover. Men jeg har det ikke vondt. Det gjør faktisk godt å ha tid til å finne frem i krokene på huset. Sitte en stund i en sofa som plutselig står på kjøkkenet. Finne frem julepynt som ungene har laget. Åpne koselige julekort. Høre på radioen. Sette julekjøttet i steikovnen.

Skal ikke gjøre så mye, men tiden ruller av gårde og jeg suller rundt, – hva var det nå jeg egentlig skulle gjøre? Tankene er ikke så godt sortert når det er juletid og hendene ikke så effektive. Likevel går det bra i år også selv om ungene må til pers med å skrelle fem kilo poteter den siste halvtimen før julegjestene ankommer. Nå er det sannelig jul!

God jul for meg handler ikke om støvfritt hus og nyvasket kjøkken. Det hadde jeg for så vidt heller ikke klart med noen gang. Men det handler om lyset og gleden i det å være til. Tenk at jeg er så heldig å få samle alle i familien som bor i nærheten, og at vi skaper gode minner sammen. Det handler om at man kan finne en fin barnetegning i en stabel med gamle aviser. At man kan tenke at i år skal jeg ta meg tid til å levere alle julegavene og drikke litt kaffe på bortebesøk. Juleglede handler kanskje mest av alt at det kom noen på døren som jeg ikke forventet eller ventet, ja, det kom faktisk flere,- det kommer forresten heller ingen andre hit lengre. I år fikk vi gleden av å invitere venner til julefest, man sees jo ikke så ofte lengre. Jeg tenker at jeg skal la julen vare helt til neste år,- nå skal jeg ha litt jul hver uke – kanskje gå på besøk, invitere til te, gå på kino eller sende en sms. Et nyttårsforsett om litt mer jul?

Jeg hørte på radioen i dag om en dame på 46 år som hadde kreft med spredning og skulle dø. Hun lo hele tiden. Hun sa at hun måtte sørge for å ha glede hver dag, for hun visste ikke om det var den siste. Noe å tenke på. Jeg vil le mer jeg også, og det er vanskelig å få til alene. Livets lotteri har gitt meg livet, men lykken og gleden må jeg vel finne selv. Akkurat da bestemmer jeg meg for at fra nå av skal jeg være mer ærlig,- mot meg selv og mot andre. På en hyggelig måte. Det er noen mennesker som betyr mer for meg enn andre. Jeg skal si det til dem, og forklare hvorfor de er spesielle. Jeg skal si at den klappen på skuldra holdt meg oppe i stormen. Jeg skal si at akkurat du gir meg inspirasjon. Noen jeg sender gode tanker til hver dag, men uten ord. Jeg skal besøke mine foreldre oftere, og ikke bare suse inn og ut «hadebra». Jeg skal snuse inn mer frisk luft og prøve å ta en ting om gangen, og ikke bekymre meg for alt på en gang. Jeg skal planlegge en reise eller overraske noen. Dele med en ukjent venn og ta frem gamle minner. Aller mest så skal jeg kose mer med barna, være mer på en øde øy og være mer tilstede i mitt eget liv.

Så en god jul – lyset og gleden – det må vi fordele og dele litt hver dag og ikke bruke opp alt på en gang den 24. desember.

Først da blir det også et godt nytt år.

Margit Langseth

29.12.2015

Foto: Velsigna du lys over land (c) Margit Langseth, 29.12.2015

Denne vakre sangen fra Ola Bremnes er en av mine favoritter. Nå er det slik at jeg liker det meste som står «Bremnes» på. Det er en talentfull familie med toner, salt og ord i sine blodårer. Sangteksten «Har du fyr» har jo ingenting med røyking å gjøre, slik den stakkars radiojournalisten trodde en gang. Den handler om å ha et lyspunkt og få mot og trygghet til å finne sin vei i livet.

FYR er også noe annet, men likevel mye av det samme. FYR står for Fellesfag, yrkesretting og relevans. Ja, så trenger vi et eget begrep og satsningsområde for å forberede elevene på livet de skal møte etter skolegangen. Er det ikke dette vi har holdt på med hele tiden, da?

Ta den gamle læreren, som underviste ute på en øy i periferien, som hadde klassen i alle fag og øste av sin egen livserfaring. Det var ikke mye snakk om lesing og skriving i alle fag, for læreren skjønte jo selvsagt at det var det som var viktig: å lese og skrive var grunnleggende for at elevene skulle lære. Eller i dag som det heter «grunnleggende ferdigheter» – det er vel kanskje ikke noe nytt det heller?

Så tenker jeg på hva som er mine fyrlykter på min vei i livet. Det første som dukker opp er min far og mor. Vi har ikke alltid vært enig om alt, selv om vi er enige om det meste, men de har støttet meg og vært en trofast supportergjeng hele livet fra jeg var liten. De få gangene de har sagt ifra, har de gjort det i beste mening, det ser jeg nå og er takknemlig for. Etter hvert fikk jeg noen flotte svigerforeldre som aldri klaget på at jeg var ikke fulgte familiegårdens tradisjonsrike mønster i ett og alt. Disse fire kloke voksne som ser at det jeg forsøker å gjøre det beste etter mine evner for min lille familie og meg selv. Jeg takker mine fire staute og litt smårustne fyrlykter. Dere lyser vei!

Jeg tenker ikke på min ektemann og barn som fyrlykter, fordi vi er faktisk ombord på samme båt, vi deltar i samme seilas som et mannskap. Likevel kan det hende jeg tenker å gjøre mytteri eller jeg har forvillet meg litt, da lyser det der jeg hører hjemme.

Min storfamilie bemanner en stolt skute. En er stuert, en styrmann, en kaptein, en dekksgutt og så har vi et større mannskap som går turnus. Jeg liker meg godt til rors. Noen går av her, og noen kommer på der. Stadig nye havner og anløp underveis. En ting er sikkert, – vi kommer ikke frem trygt hvis vi ikke deler vakter. Livet har vært en opplevelsesrik seilas! Vi kommer ikke fremover uten å jobbe sammen og ha en felles kurs!

Og jeg tenker at vi alle hjelper hverandre til å nå ulike havner som ulike folk vil besøke, mens disse gamle fyrlyktene viser vei. Vi lærer våre barn kjente landemerker, mens de unge lærer oss ny teknologi for å finne veien frem. Det er en herlig og farlig seilas med mange grunner og skjær, noen har vi hørt om, noen visste vi ikke om. Og har du ikke en familie som viser vei, – så finner du kanskje en kollega, en venn eller et tegn i naturen eller i deg selv som viser vei?

Så får vi ser da, – hvor trygg seilasen blir videre ute på de syv hav. Og mens jeg tenker at det kan gå hit og gå dit, det kan føles trygt og det kan storme, så vet jeg at innimellom og en gang, da vet jeg at jeg er kommet hjem.

For når man er der, så vet man det så godt.

Margit Langseth

18. 12. 2015

Foto: “Ny båt og nytt mannskap” (c) Margit Langseth, Alstenfjorden, 2013.

Er det bare jeg som synes at det blir litt for mye blunkeblunkehjertehjertesmiljefjeshjerte og kosogklemz? Junior som nylig har fått seg mobil sender meg sms med ti smilefjes på. Det synes han er så gøy. Jeg har prøvd å forklare at ett smilefjes er nok, da klarer jeg kanskje å se hva fjeset gjør og hva det skal bety. Eller kanskje han sniker inn et surfjes innimellom for å erte meg? Uansett, jeg ser det ikke, det blir for mye. Dessuten trenger jeg nye briller. Eller skriv så jeg forstår det.

For en tid tilbake meldte Aftenposten om at språk gjør barn kloke. Man må snakke med barna på skikkelig vis for å bygge deres hjernestrukturer, kunnskap og evne til å kommunisere. Så det nytter ikke bare med LOL, OMG og serr -. Mulig jeg er mest sær,- men jeg bruker aldri forkortelser når jeg skriver sms til barna. De må lære å lese og skrive skikkelig så folk forstår hva de mener. Lære å bruke ordene og lære å stave dem sånn høvelig riktig. Og budskapet blir ikke tydeligere med hundre smilefjes. Tvert i mot. En smiley eller annet tegn. Hva er det man kaller det, molly, mohitas eller noe annet på m …,-  jeg vet ikke en gang hva det kalles,- kan forsterke en setning eller et utsagn,- eller det kan modifisere det. Eller du kan bli steike forvirret hvis det sendes ut signal som er vanskelig å forstå. Er dette en spøk eller er det alvor? Ironi er ikke alltid enkelt å se i skrift eller bilder. Det kan oppstå misforståelser når det er litt usikkert hva avsenderen egentlig mener. Jeg stemmer for å bruke ord og setninger,- prøv å forklare hva du vil si,- du har det ikke så travelt! Jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt beste for å legge om kursen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som privatperson bruker jeg også smilefjes på sosiale media. Men hjerter vet jeg ikke hvordan man lager, heller ikke det andre jeg ikke husker hva heter, og jeg har klart meg likevel, tror jeg. Men jeg er neppe trendy, kanskje bare godt voksen og litt grinete. MEN JEG ELSKER AT FOLK GIR MEG VIRUTELLE kaker og salutter og blomster når jeg har facebook-bursdag eller noe annet artig skjer i livet mitt. Selv om jeg hadde satt mer pris på om noen ringte eller stakk innom og sa «hei». Det skjer ikke lengre,- og det er mulig det er noe med meg?

Men uansett,- skal du søke en jobb, sende en mail på jobb som er passe viktig eller skal du markedsføre din bedrift. Vær så snill: ikke bruk smileys eller hjerter. På meg virker det mot sin hensikt. Dette er for meg signaler for privat bruk. Det virker useriøst og uproft. Skriver du er mail med en arbeidsordre, så unngå smilefjes – for kanskje tolkes det som ironi? Eller: “Du fikk ikke jobben 🙂 “. Det kunne være ment som en oppmuntring eller det kunne være ment som slag under beltestedet. Ikke godt å si, men slikt har ingen finesse. Uansett, undersøkelser viser faktisk at menn reagerer sterkt negativt til slike signaler i mer formelle sammenhenger,- og ofte er det nettopp disse som er sjefer som representerer de store kundene,- hva er galt med å bruke ord? Norsk ordtilfang er stort og mangfoldig, og det finnes ord for det meste. Ord er også symboler, ord skaper liv og ord skaper farge. Bruk språket!

Nå skal det sies at språkrådet har skrevet om at kanskje en gang i fremtiden vil smilefjes også slik bli en del av språket. Og det er det jo allerede, på et vis. Godt mulig jeg om ti år vil le over det jeg skriver nå. Men la oss slippe dobbeltkommunikasjon, motstridende signaler og overdrevent bruk i formelle sammenhenger. Hvem vil vel lese avisen og dødsannonser eller salgsprospekter på hus med smiljefjes og gråtefjes? Ikke jeg.

Symboler har eksistert fra tidenes morgen. Vi har helleristningene,- vakre, spennende illustrasjoner av jakt, dyr og mennesker. Men disse kan være krevende å tolke. Er det en skiløper eller er det en kanopadler? Det er kanskje heller ikke så viktig. Kunst har heller ingen fasit. Jeg tenker meg at skriftspråket som har utviklet seg gjennom lang tid gir oss en verdifull skatt som skal utvikles med nye ord og uttrykk med bokstaver, helst. Prikker og streker og klammer er ikke det samme, selv om det kan fungere i enkelte former. Et smilefjes eller tommelen opp til noen som nådde fjelltoppen. Et hjerte til kjæresten på sms.

Men aller helst vil jeg at det skal stå «jeg elsker i deg».

Margit Langseth

10.12.2005

Foto: “Wegomlegging, ja, akkurat, ja”. (c) Margit Langseth. Belgia, 2015.