Det er vår!
Det er reint som man blir religiøs. Skulle gjerne vært prest om våren. Da skulle jeg høyt og tydelig lovprise det aller helligste, nemlig våren. Denne årstid da Guds skaperverk våkner til live igjen, tilsynelatende ihjelfrossede blomster og busker, tørre, livløse og begravd av snø og skitt. Det er like forunderlig som at da Jesus stod opp fra de døde tredje dag. Jeg får lyst til å synge en salme!
Vælsigna du dag over fjordan
Det er reinhekla magi. Det er poesi. Når vinterdepresjonen er på sitt svarteste kommer det et magisk lys over landet. Akkurat når man er i ferd med å gi opp og kaste inn håndkleet. Et tryllepulver drysses over bakken og opp kommer sneklokker, krokus og hestehov. Det er vår! Halleluja!
Ikke rart at folk i eldre tider, og kanskje i alle tider, feirer solsnu og tilber solen. Denne livgivende kraft som sprer sin velsignelse over oss krauman her nede. Lyset er også et kristent symbol. Lyset gir håp og tro på det gode. Håp. Det er grunnleggende for oss alle på et eller annet og mange vis.
Velsigna du lys over land
Samtidig når det er på tide å våkne fra vinterdvalen, så blir jeg så avmektig. Er jeg blitt allergisk, har jeg en mangelsykdom og er jeg egentlig lykkelig? Det er ikke bare huset som skal ha vårvask og vinduspuss. Hodet skal luftes og kroppen skal ristes i gang så fjæra fyker. Det er ikke bare trykke på en knapp om våren, det tar tid for marka også å tine.
Velsigna de evige ordan
De vintertunge tankene skal ut og setninger skal utsies. Ja, sannelig jeg sier dere. Det er en hel sjau. Det er godt at det tar litt tid, før alle vinterklærne må pakkes vekk og barna må ha alt nytt. Før ski skal pakkes bort og syklene skal smøres. Nye sko. Nye uteblomster. Ditt og datt. Det er enda lenge til, heldigvis. Tid nok. Og det kan vente.
Om håp og ei utstrøkken hand
Først hører jeg ryktene om at tjelden er kommet. Endelig! Men jeg må likevel vente litt før jeg kan høre den skvatrer og kaver i fjæra. Forventingen stiger. Enn seingen, er den kommet, mon tro? Ullgenser og kalde fingre. Tørr asfalt. Vinduer åpnes og rommene fylles med fuglesang. Det kommer stadig nye til i koret. Til slutt tar plenklippere og motorsag over hele showet, og magien er over. Hverdagen er tilbake. Og sånn går dagan i den fine, lyse tida.
Sannelig jeg sier dere, -våren er her! Vi skal bare stå av et par stormer og noen snøbyger først. Våren er som det sitrende første forelskelsen. Denne følelsen som brenner og braser, gleder og gruer. Og så skuffelsen,- ingen reaksjon,- det kom en meter snø til? Følelsen av vår kommer hver vår. Akkurat som man aldri glemmer den første forelskelsen. I et lite sekund kan du huske den. I et glimt.
Sommeren kommer, kjærligheten varer, hverdagen er god,- men ingenting slår følelsen av vår!
Velsigna du dag over fjordan
Velsigna du lys over land
Velsigna de evige ordan
Om håp og ei utstrøkken hand
Margit Langseth
6. mars 2015
Foto: “Nordaførr vårvisa”, 2015. “Utsikt til 1000”, 2012. “Mens vi venter”, 2015. (c) Margit Langseth
Utdrag fra “Nordnorsk julesalme” av Trygve Hoff