Jeg kan meget godt huske da familien skulle på PÅSKETUR i min barndom. Påske er for mange ensbetydende med ski, snø, fjell, kvikklunsj, appelsin og pølsebål. Det er helt klart mye man kan glede seg over med påskefjellet, men for meg er ikke ski forbundet med noen absolutt glede.
Men jeg kan huske at jeg tok på meg treskiene nedarvet fra tre brødre og knaskret meg oppover en nystrødd og nygruset skolebakke og ofte gikk noen kilomenter i lysløypa på Åsen. Det var stas med skimerker i brosje og sølv, – gullet kan jeg ikke helt erindre at jeg fikk. Mulig snøen smeltet før jeg kom så langt? Jeg kan også huske at jeg til jul et år fikk helt nye Åsnes treski. Husker et foto av meg i lang nattkjole med flagrende hår og på full fart fremover med ski på linoleumet. Ja, egne ski var superstas, -tror jammen meg de ligger pent brukt og nedstøvet under garasjetaket fortsatt.
Jeg husker godt påskeferiene i farmor og farfars fine feriehus inne i fjorden blant de høye fjellene. Det var alltid veldig mye snø og kaldt der. Pappa, den spreke idrettmannen, hadde utstyrt familien med ski og pulk og brune bambusstaver. Mamma sørget for de røde og blå anorakkene, og på slutten av 1970- tallet fikk jeg til og med moderne boblebukse i hvitt, grønt og oransje med tilhørende jakke og matchende topplue. Utstyret var kanskje viktig også den gangen. Det måtte fungere. Men det ble alltid for lite skisnører, du vet de der med norske farger til å snørpe sammen skiene parvis. Ofte manglet den rette type SWIX-skismøring, så som regel smurte vi med stearinlys. Er det rart skiene ble bakglatte oppover og sylglatte nedover?
Hytta i Brennesvika lå idyllisk til på et lite nes, Brennesodden. Den lille odden var vel stort sett det eneste som var av flatmark i mils omkrets. Så skituren bestod av stigning, strake veien rett opp til himmels. Svette, sultne og slitne klarte vi ofte å samle nok ved til et pølsebål. Så satt vi i bergsprekken en stund, i solen hvis den skinte. Solen kunne smile til oss og da smilte vi tilbake.
Og så begynte vi å fryse. Først på tærne, så i baken og så under polvottene. På tide å dra hjem, kanskje? Så bar det nedover den stupbratte og skumle lia hvor det føltes som om hjertet stod fastlåst i halsen, og jeg datt og datt og datt. Min bror knakk en gang to par ski på en dag. Etter det ble påsketurene på fjellet stadig færre.
Da jeg var ungdom var det hipt å dra til Sverige,- både sommer som vinter. Vintertur med slalom og Milet-dunjakke kunne vi bare se langt etter. Likevel maste vi fire barna så fælt om vi ikke bare en eneste gang kunne komme oss av øya på noe som lignet en ferietur. Vel, det var bare et stort problem, vi hadde nemlig ikke bil. Det må ha vært omtrent i 1983 at pappa leide en flunkende ny og rød Toyota, og endelig skulle vi komme oss over grensen på campingtur. Jeg spydde før vi kom til ferge nummer to, i Leirvika, og jeg ville egentlig bare hjem. Ettersom baksetet var besatt at mine tre storebrødre, la jeg meg i hattehylla og ba til gud mens vi humpet av gårde. Veien ble jo bedre på svensk side, heldigvis. Jeg husker det var røde små stugor, mygg og mørke tjern. Det ble med den turen, og vi maste aldri mer.
Så ble jeg student og livet utenfor øya ble en vane. Og jeg trivdes godt i byen hvor det aldri var vinter, det er vår hele året der, – Bergen! Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor jeg forlot deg… Men uansett, så kom dagen da en luring ved lunsjbordet i studentkantina foreslo at vi skulle dra til Voss. Til Voss? Ja, hvorfor ikke? Jeg burde skjønt at Voss skulle komme til å bli et av mine pinligste minner i livet. Nå er det tid for å bearbeide det og få det ut! Jeg kan ikke huske noe av denne dagen før jeg stod øverst i bakken med slalomski på beina før første gang i hele mitt liv. Jeg har nok fortrengt at jeg datt av heisen både nederst, underveis og øverst i bakken. Og han som jeg var så forferdelig forelsket i, kan jeg forsatt se levende for meg der han kjørte to ganger forbi, mens jeg fortsatt stod der oppe øverst i bakken. Den første delen av bakken gikk rett nedover, ja, nesten loddrett. Hjertet stod i halsen. Min store forelskelsesflamme var heldigvis og dessverre skiekspert de luxe. Han hjalp meg halveis ned. Og jeg husker heller ikke hva som skjedde senere den dagen. Jeg ramlet vel av heisen flere ganger og prøvde meg nedover med å krysse og krysse og krysse bakken i fullverdig ku-stil, kanskje. Det ble heller ikke noe fres med den fyren.
Mitt absolutt og aller verste skiminne har jeg fra den andre gangen i mitt liv jeg skulle prøve slalomski. Da befant jeg meg plutselig i Alpene i Sveits langt oppe på et massivt fjell. Jeg skal spare dere for alle detaljene, men jeg kan huske at jeg satt i bakken og gråt uten å ha følelse i beina og tenkte at «her skal jeg dø», mens business-studentene fra St Gallen stod telemark i fullt Sondre-mundur med nikkers og nykjemmet hår og suste forbi med svarte solbriller, det var sikkert Ray Ban. Det var heldigvis veldig få som kjente meg der… Og jeg overlevde på mirakuløst vis.
Det stemmer nok ikke at jeg er født med ski på beina, selv om jeg kommer fra Norge og fra nord. Jeg innrømmer at jeg er litt glad hver gang snøen regner eller blåser bort,- for da slutter mannen å mase om skitur. Klimakrisen sørger også for at det blir stadig mindre masing. Min forsvarsstrategi er at jeg klager litt på alle skiene som ligger hulter til bulter i garasjetaket, og minner ham om at han fortsatt ikke har snekret skistativ «slik at vi kan finne frem utstyret når vi trenger det, i alle fall». Siste stikk er:- «Ja, vet du hvor skismøringen er, da? Og har du fjernet den gamle smøringa fra i fjor og i året før der?»
Det er ikke det at jeg hater å gå på ski, men jeg liker ikke nedoverbakkene – ikke i det hele tatt! Og de finnes som regel der ute…
Men når man er blitt 46 år er det vel lov å si at man ikke liker å gå på ski? Og jeg har hørt at er jo ingen skam å snu. Jeg holder derfor muligheten åpen for at jeg kan kunne komme til å bli frelst på ski en gang i fremtiden. Kanskje. Muligens. Det hadde vært bra å klare å samle noen gode skiminner en gang, kanskje og muligens. Men det får bli et annet år!
For heldigvis er vi i familien enige om en ting,- vi foretrekker påske i øyan med båt og fiskerier!
Så skitt fiske og god påske, folkens!
Margit Langseth
6.4.2017
Foto: Øyhopping med sykkel © Margit Langseth, Alstenfjorden, 2014