Hvem faen var det som ville til Island? Sa ei av oss da den svære leiebilen nesten ble blåst av veien. Det regnet på tvers mens vi kjørte på den øde veien gjennom månelandskapet. Det var sikkert jeg, tenkte jeg stille i baksetet der jeg satt. 

Island har alltid vært en drøm for meg. Det kan være mange grunner til det. Jeg elsker goldt landskap og rå natur. Jeg elsker å lese islandske sagaer krydret med blod, kjærlighet og poesi. Jeg elsker norsk språkhistorie og synes det er fascinerende at norrønt en gang var mitt språk. Jeg blir glad av å tenke på at gammelnorsk hadde fire kasus slik som tysk har i dag. 

Og ja, jeg er sikkert kjempesær. 

Men nå var jeg faktisk der. På Island. I drømmen. I en bil som nesten ble blåst av veien sammen med mine tre studievenninner som jeg har kjent siden 1992. Bagasjerommet var fylt opp av av boblejakker, goretexjakker, ullskjerf, luer og ekstra stillongs. Ja, for meg var det jo bare en helt ordinær biltur, bare på et nytt sted. Vi nordlendingene har jo vært ute en vinterdag før, tenke jeg at jeg skulle si. Men jeg holdt kjeft. 

Gjennom nyere islandsk litteratur er jeg blitt forelsket i Island. `Velkomin heim` stod det på et skilt ved hovedveien inn til Reykjavik. Takk, tenkte jeg. Ja, endelig skulle vi treffes. Og det er jo i særdeleshet bøkene til Bergsveinn Birgisson jeg er en stor beundrer av. Han skildrer et landskap i periferien som jeg kjenner meg igjen i. Og han skriver så nære fortellinger om ekte mennesker, som deg og meg. Poesien i språket hans får meg til å boble og sveve og leve. Du må bare lese selv for å skjønne hvordan han får kyr, sauer og måser til raute, breke og mase. Du kan høre lydene hvis du lytter. Lukten av tang, fisk og salt sjø stiger opp fra hver bokside. Hvis du snuser litt inn. Og du kan føle myrulla i hånda di. Bare kjenn etter. 

Det er reinhekla magi. 

Da jeg landet på Keflavik flyplass var det stiv kuling og regn. Det var en velkomst slik den måtte være. En time senere skiftet været om til sommer. Just, som på Helgeland. Ahhh, tenkte jeg. Dette kan jeg like. 

Og Reykjavik er en fin og rar by. En blanding av Øst-Berlin, Sandnessjøen og Røros. Grå og slitte murblokker, bølgeblikk og brunebeisede hus i en salig blanding. En kaotisk arkitektur som er blitt rasket sammen i gode eller desperate tider og supplert med moderne arkitektur av et eller annet anerkjent arkitektfirma. Just som i Sandnessjøen. Jeg var nesten hjemme. 

Etter å ha sjekket inn på hotellet, måtte jeg ut å finne sjøen. Jeg luktet meg rake veien ned mot den svarte saltvaskede lavasteindekte rullesteinstranda. Ved sjøen åpnet havna seg med fiskebåter og skipsverft. Og heisekraner. Jeg ble nesten beveget der jeg stod. Det var just samme utsikten som fra stuevinduet mitt hjemme. Noen ganger må man reise bort for å komme hjem. Jeg var hjemme.

Jeg sendte en SMS til favorittforfatteren min. Han som besøkte øya mi her tidligere i år. Og han som likte seg. Det er nydeligt, sa han om øya mi. Og jeg skrev. `Endelig får jeg se øya di.` Jeg tok en sjølfi foran Reykjaviks eldste hus Lekkjarbrekka som var det spisestedet han hadde anbefalt meg. Han svarte: `Har du kommet deg ut av Reykjavik?`

Og ja, jeg var jo fullstendig turist. Og ja, Reykjavik er Reykjavik. By er by. Og ja, jeg var der sammen med alle japanerne, tyskerne og amerikanerne. Men jeg var i alle fall kledd etter forholdene, trøstet jeg meg selv med. 

Det var da vi kjørte gjennom det islandske landskapet og så et hus her og et hus der at setninga falt. `Hvem faen foreslo Island?` Men etter å ha blitt avkledd, renvasket og oppvarmet i den blå lagunen, der vi badet i stiv kuling og sludd, var vi som nyfrelste alle sammen. Og ja, vi tok den ordinære ruta som alle andre turistene. Thingvellir er jo storslått og historisk. Med jordplatene som møtes slik at du ser det og kan gå midt mellom. Islands første tingsted. Så dro vi videre dit akkurat alle andre dro. Og ja, geysiren spruta som den skulle og vi sa  `wow` og la ut den sprutende geysiren på Instagram. 

Vi kjørte videre gjennom landskapet med skjeve hus, steiner og gjørme. Gullfossen var en berusende opplevelse. Fossen bruste så voldsomt at jeg tenkte at dit ned tør jeg ikke gå. Jeg feiget ut. Men så gikk jeg likevel ned fordi jeg ble lokket av bruset til å gå helt ned og ut på kanten. Det var en våt opplevelse med vann fra alle kanter. Storm, sludd og regn gjorde opplevelsen enda fullkommen, tenkte jeg da vannet silte nedover leggene og ned i goretexskoene.

Da vi damene kjørte hjem denne dagen, var det stille i bilen. Det var så mange inntrykk å bearbeide. Og vi var faktisk bukseløse i baksetet. Og ingen nevnte noe mer om hvem av oss uten benklær som opprinnelig hadde fremmet forslaget om Island. Alle var blitt grepet av opplevelsen. Av naturen. Det ville og vakre. Av Island.

Så takk fyrir, Island!

Jeg kommer garantert tilbake å se hele Island en gang før jeg dør. Jeg vil kjøre på alle veiene, se alle fjordene og oppleve hele Island. Og jeg skal se besøke fjorden din, Bergsveinn Birgisson!

For det er bare Island som er Island.

 

Margit Langseth

22.5.2018