“De-som-bygde-landet-generasjonen». Jeg tror knapt nok de unge i dag skjønner dette begrepet. What? Say again? Kanskje er det fordi den eldre garde var så travelt opptatte med å bygge Norge, kjempe for likestilling, rett til utdanning og fri abort at de ikke krever så mye på egne vegne. Hverdagen går jo sin vante gang.

Omsorgsbolig og sykehjem er for veldig mange rammen rundt livets siste fase, – men hvorfor må alt annet stoppe opp i de eldres hverdag selv om de snart er ved veis ende. Det siste stykket på veien kan man også oppleve mye, tenker jeg. Man kan bidra, man kan lære og man kan lære å huske. Kanskje eldre gleder seg mer over de små ting, som en kjent og kjær salme, følelsen av ull mellom hendene eller lukten av tjære? Ferske reker og majones. Det enkle er ofte det beste. Men det enkle kan også være vanskelig tilgjengelig for mange eldre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er mye som kan gi økt livskvalitet til eldre, som krydrer deres hverdag, – i tillegg til det de dyktige ansatte bidrar med, selvsagt. Det finnes gode eksempler.

I Oslo har et prosjekt med sauer og geiter i sykehjemshagen vært en suksess. En sykehjemskatt. På Dønna et «gammelt» naust. På Herøy kan du sitte på kaikanten. Knut kan bla i sin egen minnebok som noen elever har laget. Frivillige lag og organisasjoner, privatpersoner og andre kommer innom, tar en trall eller snakker over en kopp kaffe. Noen gjør som Gunn-Åse Larsen Ludviksen som en gang i året organiserer rekefest for seniorene i Alstahaug kommune. De fleste seniorene må nemlig ha hjelp til å pille reker. Så er det bare 355 kvelder igjen å ta av!

På Lotte sykehjem i København lever de gamle mye lenger enn alle andre steder og de ansatte er aldri syke. – Den siste tiden de lever skal være en fest, sier bestyrer Thyra Frank (NRK, 2004). De gamle lever fem år lengre her. Et gammelt og slitt bygg, men det er fylt med frihet og opplevelser. Samfunnsøkonomisk? Neppe. Men den personlige gevinsten er fem år med flere gode hverdager. Beboerne får sove så lenge de ville. De hadde fri bar og lever et liv, sitt liv.

I Norge skal man ikke leve sitt liv når man blir gammel og syk. Er du syk, stakkars, så er du syk. Er du gammel og syk, ja, da er du det, dobbeltstakkars. Det burde vært en internasjonal eldrekonvensjon som ivaretok eldres rettigheter til å oppleve og lære. Vi har jo pedagoger for barn, ungdom og voksne i alle andre livsfaser, men ikke for eldre. Eldre har rett til en meningsfull hverdag. For meg handler det om menneskeverd. For politikerne handler det om budsjetter, jeg vet det så vel. Kommunebudsjettet. Departementet sitter med nøkkelen som åpner døren inn til sykehjemmet. Sykehjem er ikke en parkeringsplass for utrangerte eldre før de kommer på bilkirkegården. De eldre har akkurat de samme sansene og følelsene som før. Og her kan du og jeg bidra med innhold.

Sist, men ikke minst, i Norge har Den kulturelle spaserstokken har gitt kulturelle opplevelser med høy kvalitet til seniorer. Spesielt tilrettelagt for “de-som- bygde-landet.» Musikk, opplesninger, forestillinger, møter med forfattere, teater og formidling. Se, høre, føle, smake og kjenne at hjertet banker i takt med musikk. Minner fra en svunnen tid. Nye gleder over toner man ikke visste fantes. Denne ordningen skal nå legges ned, og det er rett og slett trasig.

Jeg har bedt min mann om å skyve meg utfor et stup eller noe hvis bingo og andakt skal være det som fyller min hverdag i livets siste fase. Jeg hater bingo. Men det kan jammen hende jeg blir nødt til å digge bingo når jeg først sitter der. Men jeg vil snakke om politikk, jeg vil ut for å se hva som skjer i min by, jeg vil ta en fergetur, jeg vil lese eller lytte til god lyrikk, lukte på en primula om våren, lage rognebærgele om høsten, jeg vil se ut på havet og hurtigruta, jeg vil spise sushi, drikke sherry, spise belgisk sjokolade og provosere en gammel sur gubbe. Jeg skal ta på lebestift!

Mest av alt vil jeg være publikum på en konsert, se en film, sitte i mørket å se på teater, også på mine gamle dager. Den tid kommer at jeg ikke klarer å stavre meg ned til kulturbadet eller komme meg til Petter Dass-museet. Neste er siste stopp. Slutt på moroa. Game over.

Jeg gremmes over at den borgerlige regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår kutt av Den kulturelle spaserstokken hvor profesjonelle aktører og kunstnere bringer kulturopplevelser til de som ikke har mulighet til å oppsøke dem selv. Vi bygger flotte kulturbygg og glemmer de eldste. Et paradoks. 30 millioner er for dyrt, ca 1, 5 million på hvert fylke og så kan du kanskje regne ut hvor lite beløpet er for din kommune, men jeg tror ikke du aner hvor mye det betyr for de gamle. Og de fleste klarer ikke formidle opplevelsene de har hatt i regi av Den kulturelle spaserstokken. De skriver ikke leserinnlegg eller protesterer, de roper ikke høyt til budsjettkuttet. Men jeg har sett gleden og lyset i seniorenes øyne når kunst musikk og litteratur har bragt frem glede, minner, latter og tårer. En stemmeløs begynner å nynne. En dement husker sangteksten. En stokk som dunker takten. Jeg har selv sett det. Det var stort. Reinhekla magi, jammen santen.

Hvorfor skal seniorene ikke få oppleve kvalitet på kulturopplevelsene på samme måte som de er vant til? Jeg vil si i fra før jeg blir dement: jeg vil ha kulturopplevelser med profesjonelle utøvere på sykehjemmet!

For ellers kan jeg når jeg blir gammel, like gjerne sette meg på taket og la kråka ta meg.

Margit Langseth

23.10.2014

FOTO: “Bestefars stokk”, Margit Langseth

FOTO: “Vi står hain av”, Margit Langseth

Det stod en liten rød bil litt uti veien rett etter krysset i den trafikkerte veien. En dame satt i passasjersetet. Munnen hennes gikk i ett kjør og hånden formet seg til en spiss som pekte på sjåføren på en truende måte. Hånden laget rytme i hennes klagesang, selv hørte jeg bare suset fra veien. – Oisann, tenkte jeg, – hva er det som har skjedd her, da? Utroskap, kanskje, eller et hemmelig stevnemøte som endte med et skikkelig oppgjør,- nå må du velge henne eller meg. Sjåføren knep igjen snusleppene og stirret tomt foran seg, og tok imot kjeft. Stakkars fyr.

Når jeg er på reise og ser så mange ukjente ansikter, dikter jeg historier om de jeg møter. Da blir disse menneskene ikke så fremmed. Jeg tror det er min måte å skape litt trygghet i storbysamfunnet, for jeg er vant med å hilse på annen hver person og kjenne mange i den lille byen jeg bor i. Og det liker jeg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På vei inn på t-banen føler jeg meg som en alien fra outer space. Er det ingen som har boblejakke nå til dags? Tydeligvis ikke, jeg merker at min røde boblevest skiller seg ut i mengden blant grønne bomullsjakker og lysebrune kamelhårfrakker. Snakk om bonde på bytur. Er det ingen som har ryggsekk lenger? Bare skinnvesker og dokumentmapper å se, til og med på vei opp til instituttkonglomeratet Blindern. Jeg kunne like godt hatt på meg kjeledress fra Felleskjøpet. Bonde på bytur. Ja, ja, – det er ingen som merker noe likevel fordi alle sitter og stirrer med på sin smartmobil. De ser ikke særlig smarte ut. Jeg betrakter, og synes det er litt befriende å være en i mengden. For hvem bryr seg?

Selv om jeg alltid har sagt at det største privilegiet et menneske kan ha er å sykle til jobb, men det er litt artig å ta t-banen også. Bare jeg klarer å finne en plass å stå hvor jeg kan holde meg fast, og at jeg står slik at pengeboka ikke kan lirkes ut av sekken av fæle lommetyver som er overalt i storbyen. Og bare det ikke kommer noen skumlinger som stiller seg ved siden av. Nå har jeg også lært meg at jeg må aktivisere kortet jeg kjøper i automaten på perrongen. Ja, det var noen som sa det til meg når jeg ikke fant noen stemplingsgreie inne på selve t-banen, og jeg ble synlig rød i toppen og stresset for eventuell billettkontroll. Jeg hoppet av på neste stasjon  “Majorstuen neste” og prøvde å scanne kortet på første og beste maskin. En pen dame så på meg et medlidende blikk: Det der er en brusautomat.

Men tilbake til denne lille, røde bilen i morgenrushet i Oslo og episoden som satte meg litt ut. Det ble det litt vel intimt, altså. Det finnes da grenser for hva man vil ha så nært oppi åsynet. Og så i storbyen, da gitt?  Da jeg senere snudde meg, så jeg at bilen var utenlandsregistrert og stod parkert utenfor en enebolig. Det var et stillas ved huset og en handverker i en kvit, nøytral arbeidsdress. Ja. Nettopp, ja. Han som satt i bilen så jo i grunnen litt østeuropeisk ut. Kanskje var det en håndverker som hadde kommet for seint til avtalen med fruen i huset, eller kanskje hadde de malt gangen hennes med feil maling.

For livet går sin vante gang, enten man bor i by eller bygd.

I Oslo virker alt bare litt større.

Margit Langseth, 6. oktober 2014.

Foto: “Skyhigh”, Torgrim Hofstad, Eidsvoll, 2014.

Foto: “Kor i svarte”, Margit Langseh, Blindern, 2014.

Det er fire faktorer som er avgjørende for å gjøre perifere strøk konkurransedyktige. Det er fire K`er som skaper distriktenes livskraft: kompetanse – kultur – kommunikasjon og sist, men ikke minst kvinnfolk.

Vi må satse hardt på å styrke utdanningsinstitusjonene og dermed sikre et sterkt næringsliv fundert på kompetanse. Det trengs selvsagt gode kommunikasjoner for å gjøre kunnskap tilgjengelig for folk som bor i bygder, langs fjorder og på øyer, og vi må kunne fly inn kompetent arbeidskraft som også kan føde barn, nemlig kvinner. Et bredt og mangfoldig kulturtilbud er avgjørende for å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft. Det vet alle i 2014. Men satsing på kultur betyr også ivaretakelse av vår fantastiske kulturhistorie som er i ferd med å bli glemt fordi den er nemlig ikke kan googles. Kultur henger sammen med kompetanse, kompetanse henger sammen med kommunikasjon og kvinnfolkene er knyttet til alle disse begrepene. Denne vevnaden som etter min mening er periferiens mantra, har altså en kvinne som motiv. Dette er realiteten, mens verdensveven, internettet, viser oss et vrengebilde av virkeligheten. Dette falske bildet kan vi kvinnfolk i stor grad skylde oss selv for, vi vil heller vise frem nybakte boller istedenfor å bruke kjerringkjeften til noe mer matnyttig, nemlig å ta ordet i samfunnsdebatten og sette dagsorden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det sies at finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner frem. Ja, vi kvinner nyter å snakke hverandre ned eller hevde oss selv på bekostning av andre. Vi må jo styrke vår selvfølelse som er svak fordi vi tror på vrengebildet slik det fremstår på rosablogger og i kulørte magasiner.

Det finnes en rekke undersøkelser som viser forskjell blant kjønn. Og ja, vi er ikke like, men vi er like gode. PISA-tester i skolene som kartlegger elevers kompetanse, viser også at jenter tror de gjør det dårlig og guttene tror de gjør det bra. Jentene trykker seg selv ned og har lavere forventninger til seg selv. En dansk undersøkelse viser at flere kvinner enn menn tviler på om de er dyktige nok til å bli ledere. Realiteten er at damene i nær fremtid vil fyke fordi herrene når det kommer til kompetanse, – so come on, ladies!

En undersøkelse publisert i Aftenposten viser at kvinnelige sjefer gjør at kvinners sjanse til forfremmelse øker, for det har tradisjonelt vært ganske labert med muligheter når sjefen er en mann. Det er interessant at i mange ansettelsessaker ansetter sjefer de som er mest lik seg selv, med samme utseende og samme humor,- og for å sette det veldig på spissen, så er det skjørtelengden som avgjør om menn, som utgjør majoriteten av sjefer i det ganske land, ansetter kvinner. Kompetanse som skal bygge organisasjonen og bedriften videre er altså underordnet. Dette viser en undersøkelse publisert i ukeavisen Ledelse. Damer, nå er det på tide at vi bruker kjerringkjeften vår og tar debatten. Det er på tide at vi setter dagsorden i media, for sånn kan det ikke være. Glem ikke at de som taper mest på en status quo er distriktene, samfunnet vårt. So, come on! La oss gjøre den danske undersøkelsen til skamme, – den sa dessverre at med flere kvinnelige kolleger kan kvinners karrieremuligheter begrenses. Nå må vi løfte oss selv og hverandre frem istedenfor å trykke hverandre ned!

Det er tide at vi damer bruker energien vår til å snakke sak og visjoner, i stedet for å snakke stygt om eller rakke ned på andre, særlig de av samme kjønn. Du kan faktisk gjøre en forskjell med å la være å snakke andre ned.

Et amerikansk sitat sier:

Great people talk about ideas.

Average people talk about things .

Small people talk about other people.

På norsk kaller vi det Janteloven. Du skal ikke tro du er noe.

Nå har Norge kvinnelige boksere i verdensklassen, gulldamer i fotball, ski, golf, håndball og så videre. Vi har kvinnelig statsminister. Nordland er det kvinner som har mest dybdekompetanse, og nasjonalt utgjør jentene «brorparten», av studentene ved embedsstudiene. Kanskje på tide å gjøre noe med utrykket «brorparten»,- for hva er egentlig «søsterparten»?

Jeg ser ingen grunn til at damer ikke skal sette like mye dagsorden som menn eller inneha ulike stillinger i bedrifter og organisasjoner på lik linje som menn. Vi bør i alle fall ikke hemme de damene som tør, men heller heie på dem.

Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner er tittelen på en bok som kom i 2006.

Jeg vil bare si, – come on, damer, bruk kjerringkjeften din for det den er verdt!

Margit Langseth

3. oktober 2014

Foto: “Demokrati, – også for kvinner?” (c), Eidsvoll stasjon, 2014.