“De-som-bygde-landet-generasjonen». Jeg tror knapt nok de unge i dag skjønner dette begrepet. What? Say again? Kanskje er det fordi den eldre garde var så travelt opptatte med å bygge Norge, kjempe for likestilling, rett til utdanning og fri abort at de ikke krever så mye på egne vegne. Hverdagen går jo sin vante gang.

Omsorgsbolig og sykehjem er for veldig mange rammen rundt livets siste fase, – men hvorfor må alt annet stoppe opp i de eldres hverdag selv om de snart er ved veis ende. Det siste stykket på veien kan man også oppleve mye, tenker jeg. Man kan bidra, man kan lære og man kan lære å huske. Kanskje eldre gleder seg mer over de små ting, som en kjent og kjær salme, følelsen av ull mellom hendene eller lukten av tjære? Ferske reker og majones. Det enkle er ofte det beste. Men det enkle kan også være vanskelig tilgjengelig for mange eldre.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er mye som kan gi økt livskvalitet til eldre, som krydrer deres hverdag, – i tillegg til det de dyktige ansatte bidrar med, selvsagt. Det finnes gode eksempler.

I Oslo har et prosjekt med sauer og geiter i sykehjemshagen vært en suksess. En sykehjemskatt. På Dønna et «gammelt» naust. På Herøy kan du sitte på kaikanten. Knut kan bla i sin egen minnebok som noen elever har laget. Frivillige lag og organisasjoner, privatpersoner og andre kommer innom, tar en trall eller snakker over en kopp kaffe. Noen gjør som Gunn-Åse Larsen Ludviksen som en gang i året organiserer rekefest for seniorene i Alstahaug kommune. De fleste seniorene må nemlig ha hjelp til å pille reker. Så er det bare 355 kvelder igjen å ta av!

På Lotte sykehjem i København lever de gamle mye lenger enn alle andre steder og de ansatte er aldri syke. – Den siste tiden de lever skal være en fest, sier bestyrer Thyra Frank (NRK, 2004). De gamle lever fem år lengre her. Et gammelt og slitt bygg, men det er fylt med frihet og opplevelser. Samfunnsøkonomisk? Neppe. Men den personlige gevinsten er fem år med flere gode hverdager. Beboerne får sove så lenge de ville. De hadde fri bar og lever et liv, sitt liv.

I Norge skal man ikke leve sitt liv når man blir gammel og syk. Er du syk, stakkars, så er du syk. Er du gammel og syk, ja, da er du det, dobbeltstakkars. Det burde vært en internasjonal eldrekonvensjon som ivaretok eldres rettigheter til å oppleve og lære. Vi har jo pedagoger for barn, ungdom og voksne i alle andre livsfaser, men ikke for eldre. Eldre har rett til en meningsfull hverdag. For meg handler det om menneskeverd. For politikerne handler det om budsjetter, jeg vet det så vel. Kommunebudsjettet. Departementet sitter med nøkkelen som åpner døren inn til sykehjemmet. Sykehjem er ikke en parkeringsplass for utrangerte eldre før de kommer på bilkirkegården. De eldre har akkurat de samme sansene og følelsene som før. Og her kan du og jeg bidra med innhold.

Sist, men ikke minst, i Norge har Den kulturelle spaserstokken har gitt kulturelle opplevelser med høy kvalitet til seniorer. Spesielt tilrettelagt for “de-som- bygde-landet.» Musikk, opplesninger, forestillinger, møter med forfattere, teater og formidling. Se, høre, føle, smake og kjenne at hjertet banker i takt med musikk. Minner fra en svunnen tid. Nye gleder over toner man ikke visste fantes. Denne ordningen skal nå legges ned, og det er rett og slett trasig.

Jeg har bedt min mann om å skyve meg utfor et stup eller noe hvis bingo og andakt skal være det som fyller min hverdag i livets siste fase. Jeg hater bingo. Men det kan jammen hende jeg blir nødt til å digge bingo når jeg først sitter der. Men jeg vil snakke om politikk, jeg vil ut for å se hva som skjer i min by, jeg vil ta en fergetur, jeg vil lese eller lytte til god lyrikk, lukte på en primula om våren, lage rognebærgele om høsten, jeg vil se ut på havet og hurtigruta, jeg vil spise sushi, drikke sherry, spise belgisk sjokolade og provosere en gammel sur gubbe. Jeg skal ta på lebestift!

Mest av alt vil jeg være publikum på en konsert, se en film, sitte i mørket å se på teater, også på mine gamle dager. Den tid kommer at jeg ikke klarer å stavre meg ned til kulturbadet eller komme meg til Petter Dass-museet. Neste er siste stopp. Slutt på moroa. Game over.

Jeg gremmes over at den borgerlige regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår kutt av Den kulturelle spaserstokken hvor profesjonelle aktører og kunstnere bringer kulturopplevelser til de som ikke har mulighet til å oppsøke dem selv. Vi bygger flotte kulturbygg og glemmer de eldste. Et paradoks. 30 millioner er for dyrt, ca 1, 5 million på hvert fylke og så kan du kanskje regne ut hvor lite beløpet er for din kommune, men jeg tror ikke du aner hvor mye det betyr for de gamle. Og de fleste klarer ikke formidle opplevelsene de har hatt i regi av Den kulturelle spaserstokken. De skriver ikke leserinnlegg eller protesterer, de roper ikke høyt til budsjettkuttet. Men jeg har sett gleden og lyset i seniorenes øyne når kunst musikk og litteratur har bragt frem glede, minner, latter og tårer. En stemmeløs begynner å nynne. En dement husker sangteksten. En stokk som dunker takten. Jeg har selv sett det. Det var stort. Reinhekla magi, jammen santen.

Hvorfor skal seniorene ikke få oppleve kvalitet på kulturopplevelsene på samme måte som de er vant til? Jeg vil si i fra før jeg blir dement: jeg vil ha kulturopplevelser med profesjonelle utøvere på sykehjemmet!

For ellers kan jeg når jeg blir gammel, like gjerne sette meg på taket og la kråka ta meg.

Margit Langseth

23.10.2014

FOTO: “Bestefars stokk”, Margit Langseth

FOTO: “Vi står hain av”, Margit Langseth