Tjelden skvatrer på leira og spankulerer rundt med sine signalrøde sjøstøvler. “Nå er jeg tilbake igjen,- jeg er sjefen.” Seingen er slett ikke enig og vil krangle.
Blankstille hav.
Det er så stille at det gjør vondt i ørene. Trommehinnene strammer skinnet slik at det stivner. Du hører din egen pust, blodet dunker i ørene. Tankene henger sammen med hodet og blodets kretsløp kobler hjertet og kroppen til. Lukten av lunkent saltvann, myr og tang fyller lungene og det prikker helt ut til fingerspissene. Kanskje tar jeg en topptur til øyas høyeste punkt 38 meter over havet. Neste gang skal jeg kanskje prøve med «naking» eller rumpa bar på godt norsk. Mennesket i nærkontakt med elementene uten både microfiber og fleece. Det blir sikkert like deilig som et sjøbad i ensomhet uten badetøy. Garantert også like kaldt.
Det å finne sin egen pust og bare være, er noe man i dag betaler dyrt for, – spaopphold og kurs i mindfulness. Hvor ble det av den veien hvor man søker skogens ro? Stiene gror igjen. Det er vel neppe noe land i verden som har så mye fri natur som også er tilrettelagt for turfolk som Norge. Det finnes få land hvor man tjener så mye og jobber så lite som i vårt lille kongerike. Likevel er vi utbrente, slitne, deprimerte, syke og overvektige. Ja, jeg er ikke noe unntak, dessverre. Trening på grønn resept.
Yoga for rusmisbrukere har vist seg å hjelpe mennesker å bli rusfrie. Gratis adrenalin med salige doser av lykkehormoner ligger rett foran oss.
Naturen ligger der, lytt til din egen pust og koble deg til universet og la hele kroppen synkronisere seg.
For oss som bor i periferien, altså i grisgrendte strøk, der hvor fergen kanskje går, er det å kjenne pulsen nesten en dagligdags luksus. Det å gå strekningen til jobben. Du kjenner pusten da. Slippe rush, sild i tønne og jag. Her bor vi, omkranset av fjell og sjøluft. Her mennesker har kjempet mot naturkreftene og brødfødd sin familie med fisk, jakt og husdyrhold, bergverk og industri. Det gjør noe med meg å føle naturens egen puls, se spor etter forfedre som ryddet skog og reiste hus. Som klamret seg fast på en forblåst øy. Her levde Isak Sellanraa og her bodde en underlig gråsprengt en.
Jeg leser i Aftenposten at det er her i nord verdiskaping skjer. Men det visste vi da fra før! Sånn har det vært lenge. Lenge. Frode Grytten skriver vakker poesi om sitt sentrum, langt mot vest i Odda. «Det er periferien som er sentrum.» Det er kommer kanskje som en overraskelse på noen? Kan den sushispisende oppvoksende slekt der nede i Oslo sløye og filetere en fisk? Min sønn var fire år da han sløyde, fileterte og spiste,- nam,- nydelig torsk! Noen barn i Tyskland tror at kuer er lilla fordi kua på innpakningen til Milka-sjokoladen er det. Etter min mening herjer en åndelig hungersnød landet. Hva kom først,- høna eller egget? Hvordan ser egentlig en høne ut? Språket mister sitt fotfeste.
Samtidig misunner jeg Oslo-folkets nærhet til større fagmiljø, karrieremuligheter, valg av skoler, et mylder av fritids- og kulturtilbud, svømmebasseng med vann i og et Gardermoen med billige turer til hvor-du-måtte-ønske. Jeg skulle gjerne bodd et år til i Tyskland eller sentralt i Europa. Ja, jeg savner lukten av smog i Bergen om vinteren, synet av elegante bergensdamer i pels klaprende på brostein i smale smau. Kafélivets mange og varierte gleder. Det er mye spennende som skjer i store byer, og her har jeg både familie og venner. Men jeg visste om et land langt der oppe i nord. Natur intravenøst, ro rett i blodet. På tysk: “Natur Pur”. Mitt barndoms øyrike en liten båttur unna. Her føler jeg meg rik! Moddis «Togsang» og «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff er blitt mine mantra. Jeg lengter alltid mot nord mot disse velsignede dager over fjordan, også når jeg ER her. Det er dette som er sentrum for mitt liv.
Det handler mye om å ta vare på flokken sin, og om å høre til. Per Fuggeli fant sin flokk på Røst. På Helgeland har jeg min. Har du lyst å komme nordover sommer eller vinter,- så er du velkommen. Her er det plass til alle! Men kanskje vil jeg etter hvert gjøre som tjelden, jeg drar av sted med støvlene på, kanskje sydpå om vinteren eller i ferier,- kanskje jeg flytter en gang?
Det som gjelder, tror jeg, er å lære seg å sette senter. Det viderefører en flere tusen år gammel teknikk for å finne fokus, konsentrasjon og ro der du er. Jeg tror denne grunnleggende ferdigheten er blitt borte for mange underveis i jakten på noe bedre, – større bil, dyrere klær, ny jobb, en perfekt kropp, ny partner. Gresset er nødvendigvis ikke grønnere på andre siden. Det er det kanskje på tide våkne opp,- det enkle er ofte i beste,- lykken finner man inne i seg selv. Man må bare lete litt.
For sentrum er der du er akkurat nå.
Margit Langseth 23.02.2014
Foto:: “Mamma, jeg har en overraskelse”. (C) Margit Langseth, Brasøy, 2014
Foto:”Denne stien skal aldri gro igjen”. (C) Margit Langseth, Rosøy, 2014