Det er helt sikkert at jeg trives i en storfamilie, og det er kanskje fordi jeg er så heldig at jeg har vokst opp med flere søsken. Vi var seks stykker i en familie som nå er vokst til en flokk på tyve store og små, gamle og unge.  Det var til tider irriterende å ha tre brødre, men mest var det trygt og godt, spennende og artig. Jeg ville aldri vært mine brødre foruten. Selv om det også betydde at vi tilbragte hver sommerferie på en øde øy og ellers var hjemme i alle andre ferier. Jeg fikk være med å sette minkfeller, skyte på leirduer, vi kastet spraybokser på bålet og lekte indianer og cowboy på haugene, – jeg måtte alltid være medisinjente som vekket de døde indianerne til live med blåbær. Jeg var jo Månestråle, – trodde jeg.

Jeg har vært veldig heldig som har fått to egne barn, selv om jeg gjerne skulle hatt en liten skokk til. Mulig jeg hadde tolv barn i mitt forrige liv hvor jeg garantert bodde ensomt og ganske langt til havs på en veldig øde øy på Helgeland, – eller kanskje jeg har sigøynerblod i årene, – for jeg simpelthen elsker masse folk rundt meg. Det kan også godt hende at jeg hadde trengt litt terapi og at en gammel ensomhetsfølelse bor i underbevisstheten min. Men jeg trenger folk. Ja, ikke hele tiden,- men sånn i akkurat passe doser,- og helst i store doser når det er sommerferie! Egentlig hater jeg å handle og å stå på kjøkkenet og lage mat og rydde opp, men om sommeren steker jeg gjerne en stabel med vaffelkake eller lager middag til et par-tre-fire ekstra store eller små. – Så lenge oppvaskmaskinen virker, da. Jo flere, jo bedre. Noen synes kanskje jeg kan bli litt slitsom, men jeg trenger lagre litt opplevelser for vinteren, for da går vi her nord i hi…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Agnar Mykle sa visstnok en gang: mest av alt på denne jord, hater jeg min mor. Det er uforståelig for meg at en mor kan gjøre urett mot sine barn. Hva hun egentlig hadde gjort, kan man kanskje bare anta og spekulere i. Men jeg er så heldig at jeg elsker mest av alt på jord min egen mor! Hun er verdens beste, og har gjort alt godt hun kunne gjøre for meg og mine brødre. Hun stekte vafler på gassbluss og vasket opp for hånd. Og så har jeg verdens beste far, som jobbet døgnet rundt fordi han måtte, men som alltid bærer meg på gullstol. Jeg husker jeg ble litt lei meg, da jeg oppdaget at jeg ikke var en skikkelig prinsesse, – for det ble jeg kalt da jeg var liten. Det kan være kvalmende å høre om andres familieidyll, og det skal jeg spare dere for, – klart det var utfordringer underveis, men vi er veldig glade i hverandre som vanlige folk kan være.

Og så har jeg også et sett ekstra foreldre, uten at mine biologiske foreldre er skilt. De bor i Tyskland og har fulgt meg fra jeg var født, og de var en del av paradisøyas sommereventyr. Mine tyske foreldre er mine egne foreldres beste venner,- og de har på en måte tidsvis sammen fylt foreldrerollene for oss «ungene» som nå alle er over 45 år. Og min tyske far er blitt min fars bror, fordi min far er enebarn. Forvirret? Og i tillegg hadde jeg en liten reservemor i nabolaget. Nabokona kunne jeg snakke med alt om. Oppi gata bodde rødsaftdama,- der fikk vi saft og kunne snuse inn litt gammeldamelukt. Nede veien bodde et eldre ektepar som ga meg to krushunder som ble mine barndoms mest verdifulle skatter. De lignet på Lady og Landstrykeren og gjorde meg rik. De står fortsatt inne i skapet mitt et sted. Alt er gjemt i hjertet. 

Jeg pleier si til foreldrene til noen av mine sønners kamerater at vi har «delt foreldreskap» eller at vi har «felles barn». Det er en slags vittighet og bunner kanskje i dårlig samvittighet fordi jeg kommer seint hjem fra jobb av og til. Men samtidig ser jeg at det er godt for barna å ha flere voksne rundt seg, og jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på omsorg som andre gir mine barn. Det er jo noen hus ungene går ut og inn av med den største selvfølgelighet. Mine gutter føler seg hjemme der. De blir alltid invitert på middag eller mat. Andre ganger er de hos oss, både Per og Pål og Espen Askeladd. Vi deler ofte på å ta dem med å kino, trening og svømming. Det kan kanskje bli i det meste laget av og til. Men det er en trygghet i de gode voksne i nærmiljøet. Helt vanlige A4-mennesker som ser barna og vet at de ikke liker smør på brødskiva eller spør om de trenger låne et par tørre sokker.

Nylig møtte jeg en dame som hadde med seg en gutt jeg kjente fra før. Jeg skjønte ikke helt sammenhengen før hun sa: -Ja, jeg er jo bestemor, – ikke den egentlige bestemoren,- men du skjønner… og så hun kom med en lang forklaring som jeg ikke fikk med meg fordi jeg ble så grepet akkurat der og da. Jeg visste at gutten har besteforeldre som bor i et annet land. Uansett,- de var på hyttetur sammen som den mest naturlige ting i verden.

Ja, nå skulle jeg kanskje skrive noen ord for å forklare hvor viktig jeg tror dette er for både voksne og barn. Men du skjønner kanskje hva jeg mener. Det er faktisk mulig å få både barn og barnebarn selv om du ikke er i familie eller slekt med dem. En du møter på Rema 1000 kan bli din tante, eller dine barn kan få mor som de ikke klarer huske etternavnet på. Og vi har alle en ukjent søster eller bror.

Dette er et av verdens mest naturlige og fantastiske underverker, tror jeg. 

God sommer!

Margit Langseth

19. juli 2016

Foto: “Bornheim, Tyskland, 2015” (c) Margit Langseth

Av og til kan jeg lire av meg et stygt ord med barna tilstede. Og jeg tenker, – det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle gjort slik det står i alle bøker, svare pent og bruke alle pedagogiske triks. Ikke heve stemmen, aldri bli sint. Men jeg tror at barna sannelig vet at grensen er nådd, jeg har sagt fra flere ganger allerede, og jeg har sagt at jeg er veldig trøtt og sliten. Det er nok nå! Og jeg tenker at det kanskje er greit at de ser at mamma også har en grense og kan reagere. Og både barn og voksne liker å utforske grenser.

Videre tenker jeg at også barna, ja her snakker vi om fra ni år og oppover,- de har også godt av å se at en voksen kan gi seg overende fordi det rett og slett er nok, – kveld og mørkt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Samtidig lurer jeg litt når jeg da leser en av de ørten målene som minstemann skal lære på skolen,  jeg kjenner at jeg blir svar skyldig: «Jeg takler motgang i spill og i lek». Og jeg som får lyst til å banne høyt når jeg ser haugen på oppvaskbenken. Den var jo helt strøken for litt siden. Faen steike!

Eller neste mål som er: «jeg kan bevege med stille, rolig og effektivt i klasserommet» og det vil for eksempel si stå i kø ved vasken uten å snakke sånn at køen går raskere. Jeg signerer stilltiende når poden alvorlig har signert på at «Jeg kan dette». Men mest av alt får jeg lyst å stille mange spørsmål. Jeg kan farsken meg ikke ti stille når jeg står i kø, om det så er i lunsjen på jobben, på Rema 1000 eller på Vinmonopolet. Det er da stortsett der det kan være tendens til kø i mitt lille liv. Jeg må snakke med folk, komme med en kommentar, som gjerne kan handle om været eller andre trivialiteter. Jeg trenger litt feedback akkurat der og akkurat da, og «ja, drittvær og stiv kuling», er en helt OK kommentar.

Så tilbake til dette med motgang. Jeg tenker på om jeg eller faren til barna har lest dette, og om noen av oss overhodet kunne leve opp til denne målsetningen? Vel, det er klart at vi prøver å muntre opp alle og si at det viktigste er å delta. Og min mann er også utrolig flink til å inkludere alle barna hvis han skulle ramle inn som vikar-trener eller om han  leker med gutteflokken i hagen. Det skal han ha,- alle skal med og alle skal ha en god følelse. Vi tenker at alle skal få spille, selv om de av ulike grunner ikke er på alle treninger. Men kan vi leve opp til disse levereglene selv? Jeg er mer usikker der. Det er jo av og til og jammen-meg-veldig-ofte-jævla-viktig-å-vinne! Eller kanskje ikke,- og da må vi ofte snakke sammen,- i køen.

Men det å forflytte seg stille og effektivt. Det høres veldig formalistisk ut. Riktignok var jeg ingen bråkmaker på barneskolen. Jeg var nok mest søt og snill og pliktoppfyllende. Jeg likte dikt. Og hørte etter. På ungdomsskolen derimot skulle lærerens tålmodighet stilles på prøve. Og så ble jeg vel voksen en gang etter det. Men å forflytte seg stille? Det henger sammen men det forrige,- altså det å snakke. Jeg kan ikke forflytte meg uten å snakke, men skriver stilltiende under at min yngste sønn kan det. Ja, dere kan jo bare spørre min mann,- om jeg kan gjøre noe som helst uten å prate om det først, underveis eller etterpå….

Men for satan,-  sant å si,  skulle jeg selv etterleve regelen ville jeg og gubben strøket med glans? Og hadde vi ikke strøket på pratinga, så hadde kanskje språkbruken diskvalifisert oss begge to. Og det er klart at jeg forflytter med jævlig effektivt hvis jeg er for seint ute om morgenen, det har ringt inn til neste skoletime og elevene venter eller jeg skal rekke polet på fredag før de stenger. Da snakker jeg ikke i køen, men ellers er jeg veldig glad i å skravle med kjente og kjære om været og føret, om herognå eller kommer med en kommentar om hvor bra mine elever står på eller hvor bra det er å handle lokalt.

Så kan man jo spørre seg om lærer, skoleansatt og rektor er inneforstått med disse reglene og praktiserer sammenhengen mellom liv og lære? Jeg håper egentlig ikke at de forflytter seg effektivt og ikke prater i køen. Det blir jo så stille da. Og barneskolen skal ikke være stille med polstring i veggene og sov-i-ro i ørene. Fra min egen karriere som lærer på en skole med barnetrinn kan jeg huske at jeg prøvde å komme meg fremover for å rekke toalettet i pausen, men jeg kom aldri dit. Det var alltid noen som rev meg i genseren eller hold meg fast i hånda. Og jeg prøvde å høre hva de sa, samtidig som jeg skulle rekke det allerhelligste og nødvendigste. Men nei, – det var bare å unngå å drikke kaffe eller vann til frokost eller lunsj, så man kunne holde ut til skoleslutt. Lærere burda hatt nordsjøturnus, og det har de vel på en måte med lengre arbeidsuker og avspasering om sommeren. Men det hadde vært fint å få gå på do, når man må. Det hadde faktisk vært veldig praktisk!

Mine sønner har heldigvis faglig flinke lærere som er kvalifiserte og skolerte så det rekker godt. Det er beundringsverdig at de klarer å lære barna så mye forskjellig og holde oppe barnas nysgjerrighet oppe om tornadoer, blomster og krypdyr som jeg aldri har lært hva heter. Men det er veldig mye målinger som barn i dag blir utsatt for. Så har de også lært å være stille og stå i kø, mine gutter. Være stille, stå i kø uten å snakke. Høyde, vekt og kurver. Testing, testing. 123.

Jeg tror jammen meg jeg hadde strøket med glans.

God ferie, folkens!

Og ikke minst, – god ferie til alle lærere!

Margit Langseth