Det er helt sikkert at jeg trives i en storfamilie, og det er kanskje fordi jeg er så heldig at jeg har vokst opp med flere søsken. Vi var seks stykker i en familie som nå er vokst til en flokk på tyve store og små, gamle og unge.  Det var til tider irriterende å ha tre brødre, men mest var det trygt og godt, spennende og artig. Jeg ville aldri vært mine brødre foruten. Selv om det også betydde at vi tilbragte hver sommerferie på en øde øy og ellers var hjemme i alle andre ferier. Jeg fikk være med å sette minkfeller, skyte på leirduer, vi kastet spraybokser på bålet og lekte indianer og cowboy på haugene, – jeg måtte alltid være medisinjente som vekket de døde indianerne til live med blåbær. Jeg var jo Månestråle, – trodde jeg.

Jeg har vært veldig heldig som har fått to egne barn, selv om jeg gjerne skulle hatt en liten skokk til. Mulig jeg hadde tolv barn i mitt forrige liv hvor jeg garantert bodde ensomt og ganske langt til havs på en veldig øde øy på Helgeland, – eller kanskje jeg har sigøynerblod i årene, – for jeg simpelthen elsker masse folk rundt meg. Det kan også godt hende at jeg hadde trengt litt terapi og at en gammel ensomhetsfølelse bor i underbevisstheten min. Men jeg trenger folk. Ja, ikke hele tiden,- men sånn i akkurat passe doser,- og helst i store doser når det er sommerferie! Egentlig hater jeg å handle og å stå på kjøkkenet og lage mat og rydde opp, men om sommeren steker jeg gjerne en stabel med vaffelkake eller lager middag til et par-tre-fire ekstra store eller små. – Så lenge oppvaskmaskinen virker, da. Jo flere, jo bedre. Noen synes kanskje jeg kan bli litt slitsom, men jeg trenger lagre litt opplevelser for vinteren, for da går vi her nord i hi…

Agnar Mykle sa visstnok en gang: mest av alt på denne jord, hater jeg min mor. Det er uforståelig for meg at en mor kan gjøre urett mot sine barn. Hva hun egentlig hadde gjort, kan man kanskje bare anta og spekulere i. Men jeg er så heldig at jeg elsker mest av alt på jord min egen mor! Hun er verdens beste, og har gjort alt godt hun kunne gjøre for meg og mine brødre. Hun stekte vafler på gassbluss og vasket opp for hånd. Og så har jeg verdens beste far, som jobbet døgnet rundt fordi han måtte, men som alltid bærer meg på gullstol. Jeg husker jeg ble litt lei meg, da jeg oppdaget at jeg ikke var en skikkelig prinsesse, – for det ble jeg kalt da jeg var liten. Det kan være kvalmende å høre om andres familieidyll, og det skal jeg spare dere for, – klart det var utfordringer underveis, men vi er veldig glade i hverandre som vanlige folk kan være.

Og så har jeg også et sett ekstra foreldre, uten at mine biologiske foreldre er skilt. De bor i Tyskland og har fulgt meg fra jeg var født, og de var en del av paradisøyas sommereventyr. Mine tyske foreldre er mine egne foreldres beste venner,- og de har på en måte tidsvis sammen fylt foreldrerollene for oss «ungene» som nå alle er over 45 år. Og min tyske far er blitt min fars bror, fordi min far er enebarn. Forvirret? Og i tillegg hadde jeg en liten reservemor i nabolaget. Nabokona kunne jeg snakke med alt om. Oppi gata bodde rødsaftdama,- der fikk vi saft og kunne snuse inn litt gammeldamelukt. Nede veien bodde et eldre ektepar som ga meg to krushunder som ble mine barndoms mest verdifulle skatter. De lignet på Lady og Landstrykeren og gjorde meg rik. De står fortsatt inne i skapet mitt et sted. Alt er gjemt i hjertet. 

Jeg pleier si til foreldrene til noen av mine sønners kamerater at vi har «delt foreldreskap» eller at vi har «felles barn». Det er en slags vittighet og bunner kanskje i dårlig samvittighet fordi jeg kommer seint hjem fra jobb av og til. Men samtidig ser jeg at det er godt for barna å ha flere voksne rundt seg, og jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på omsorg som andre gir mine barn. Det er jo noen hus ungene går ut og inn av med den største selvfølgelighet. Mine gutter føler seg hjemme der. De blir alltid invitert på middag eller mat. Andre ganger er de hos oss, både Per og Pål og Espen Askeladd. Vi deler ofte på å ta dem med å kino, trening og svømming. Det kan kanskje bli i det meste laget av og til. Men det er en trygghet i de gode voksne i nærmiljøet. Helt vanlige A4-mennesker som ser barna og vet at de ikke liker smør på brødskiva eller spør om de trenger låne et par tørre sokker.

Nylig møtte jeg en dame som hadde med seg en gutt jeg kjente fra før. Jeg skjønte ikke helt sammenhengen før hun sa: -Ja, jeg er jo bestemor, – ikke den egentlige bestemoren,- men du skjønner… og så hun kom med en lang forklaring som jeg ikke fikk med meg fordi jeg ble så grepet akkurat der og da. Jeg visste at gutten har besteforeldre som bor i et annet land. Uansett,- de var på hyttetur sammen som den mest naturlige ting i verden.

Ja, nå skulle jeg kanskje skrive noen ord for å forklare hvor viktig jeg tror dette er for både voksne og barn. Men du skjønner kanskje hva jeg mener. Det er faktisk mulig å få både barn og barnebarn selv om du ikke er i familie eller slekt med dem. En du møter på Rema 1000 kan bli din tante, eller dine barn kan få mor som de ikke klarer huske etternavnet på. Og vi har alle en ukjent søster eller bror.

Dette er et av verdens mest naturlige og fantastiske underverker, tror jeg. 

God sommer!

Margit Langseth

19. juli 2016

Foto: “Bornheim, Tyskland, 2015” (c) Margit Langseth