Noen initiativrike kvinner bosatt i Oslo ble lei av «stakkars dere» og spørsmål om det er forsvarlig å la barn vokse opp i asfaltjungelen. Ja, det er virkelig synd på dere. Det er trasig at man skal bli utsatt for slik nedlatenhet. En bildeaksjon har resultert i en utstilling av det vakre i Oslo. Ja, hvis det kan hjelpe på selvbildet til oslofolk, så er det vel og bra. Jeg synes det er flott å være patriot som er stolt av sitt hjemsted, enten du bor i Oslo, Bergen, Os eller Bodø.  Men etter min mening er det overhodet ikke noe synd i noen av dere som bor i Oslo, fordi dere har flere valgmuligheter, tilbud og muligheter enn noen andre steder i Norges landstrakte land. Jeg skal gi dere noen eksempler. Det er nemlig stor forskjell på nord og sør, land og by,- og Oslo er kanskje det stedet som ha flest privilegier.

Tenk for eksempel på mulighetene man har til skolevalg i Oslo. Det kryr av ulike typer skoler, både offentlige og private. Ja, selv Jens Stoltenberg valgte Steinerskolen og privatskoleløsning. Elever på videregående nivå har innenfor grei pendlervei alle valgmuligheter, og slipper å bo på hybel eller bli transportert med bil og båt og buss. Det er et hav av muligheter for videre utdanning med universitet og flere høyskoler og institutter innenfor ring 3. Og du kan til og med bo på landet utenfor Oslo og likevel nå det meste innfor skole og utdanning. Samtidig så vil jeg si at også oslofolk har godt av å reise ut for å hente ny kunnskap. Det er noe som gjelder alle uansett hvor du bor. Utsikt gir innsikt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var en høylytt prosess med sammenslåing av sykehus i Oslo. Grusomme greier, altså. Mens vi i grisgrendte strøk er avhengig av vær og vind for å i det hele tatt komme oss til sykehus, og det er kanskje snakk om flere timers transport for å komme til nærmeste akuttmottak. Nedlegging av sykehus i distriktene gir ikke bare et svekket helsetilbud til barn og voksne, men vil også få katastrofale følger for fagmiljø og kompetansemiljø som dør. Mens arbeidslivet blomstrer som aldri før i Oslo.

I sentrale strøk, som vår hovedstad er det et utall av muligheter med kulturopplevelser og kulturtilbud. Opera, teater, konserthus, museum, kino, opplevelsessenter og et nærmest ubegrenset tilbud innenfor idrett, lag og foreninger. Det er slett ikke synd i dere, både barn og vokse kan velge og vrake fra a til å i tilbud. Dere har også kompetansebedrifter, forretninger og alle slags servicetilbud tilgjengelig. Ikea, designmøbler, møbelhus og alskens varianter. Bakerier og spesialforretninger av alle slag.

Dere som bor i Oslo er bortskjemte på muligheter. For 299,- kan du reise til europeiske hovedsteder og sydlige strøk. Weekendtur til New York. Det koster 5000,- for meg å komme meg tur og retur til Gardermoen for å nærme meg Europa. Og vi må helst reise ned dagen før for å være sikker på å nå frem. Reise til og fra Gardermoen og overnatting der for hele familien og feriebudsjettet er da allerede nesten tomt. Men vi klager ikke. Det blir hjemmeferie i år også.

Om noen spør meg om det ikke er synd å la barna vokse opp i distriktet, så blir jeg ikke fornærmet av den grunn. Du må gjerne si at vi har en søt dialekt og herme etter oss, men du må da for svarte høre etter hva vi sier! Vi er dessverre ikke bortskjemt med estetikk og arkitektur, selv om vi også gjerne vil at våre barn vokse opp med kunst og fine parker tilgjengelig, god arkitektur og minst et signalbygg i nærmiljøet. Vi har utfordringer som er mye større. To be or not to be. Det er spørsmålet. Vi kjemper mot nedlegging av studietilbud, nedlegging av båtruter, nedlegging av flyplasser, nedlegging av sykehus. Vi vil ha trygge veier som ikke er rasutsatt, vi vil ha et tilbud under innenfor offentlig transport. I alle fall en eneste bussavgang om dagen? Vi vil ha et kulturtilbud, vi vil ha mulighet til å lære ungene å svømme innendørs.

Vi kjemper mot fraflytting og avfolking. Vi kjemper mot at husene våre skal bli verdiløse. Vi kjemper for å bli hørt, sett og tatt på alvor. Vi kjemper for at den verdiskapingen vi står for også skal komme også vår landsdel til gode.

Vi har kjempet mot okkupasjonsmakten og opplevd store katastrofer uten å bli skrevet bok om, blitt forsket på eller blitt filmatisert. Slaget om Narvik, evakuering av Finnmark, Rigel-katastrofen. Vi har blitt brukt som skjold i den kalde krigen. Vi flyttet fra øyene mot betaling og senket fiskeskøyter for å bygge landets jernindustri. Vi mister våre ungdommer som tar utdanning. Vi har mangel på leger, tannleger, prester, sykepleiere, lærere.

Men en ting er sikkert; vi som bor i distriktet ser mulighetene, vi er grundere, vi har naturressurser i fjell, i fjord og under havbunnen. Vi har vind og vær. Vi har folk og kompetanse. Vi har historie, industri og naturressurser. Petro og turisme.

 Vi jobber for utvikling og innovasjon.

Vi kjemper kanskje Davids kamp mot Goliat, men vi gir oss aldri!

Vi ønsker å skape livskraftige samfunn og har ikke tid til jåleri. Vi kjemper en kamp for å leve og overleve.

Så ta oss på alvor og hør hva vi sier.

Og det er slett ikke synd i oss!

Margit Langseth

1. februar 2015

“På Øyen” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Det er mulig at folk brant seg ut og møtte veggen også da jeg var ung, men enten visste man lite om det eller så ble det ikke snakket om. Dagens unge har så tett timeplan at barn er stresset og utbrente, melder Dagens Næringsliv. Det bekymrer meg.

Det er kanskje et under at ikke min far ble utbrent, han jobbet kanskje 10 timer og mer om dagen og hadde kontinuerlig vakt, men han var helt sikkert sliten og måtte forsake mye. Han jobbet med mennesker, enkelte ganger med livet og døden i hendene. Det var slik det var med hans jobb, og han var hovedforsørger og var på jobb stort sett hele tiden, mens vi ordnet det andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Prisen betalte vi vel alle sammen, ikke minst min far. Men lærdommen vi fikk, slapp vi å betale penger for. Min mamma, som også jobbet, men kortere dager, måtte ta ansvar for alt med fire barn, hus og hage. Hagen var for øvrig mer som en jungel, men det ble da folk av oss også. Jeg tror at det som fikk alt og alle til å henge sammen, var at vi hjalp hverandre, justerte aktivitetsnivået og tok ting som de kom. Min mor gikk ikke på treningssenter eller var på jentetur. Min far var aldri på helgetur i Manchester eller spilte bridge. Vi bakte ikke hjemme, for det var det verken tid eller overskudd til. Vi vokste opp på kjøpingsbrød, og hadde heldigvis penger til å kunne gjøre det.

Men vi hadde kvalitetstid sammen en måned hver sommer, selv om ingen kjente ordet kvalitetstid den gangen. Det var hellige dager, og det føltes som om vi levde i paradis og himmelen var nær. Vi spiste når vi hadde fått fisk, sov når vi var trøtte og spilte Yatzee om kvelden. Sommeren var familiens hviledag, vi hentet oss inn, fant hverandre og oss selv på en øde øy i havgapet.

Tilbake til hverdagen, kan jeg ikke huske at vi hadde en aktivitetskalender for familien. Vi hadde ikke lørdagsgodteri eller andre «skjema» for hva vi skulle spise eller ikke spise ulike tider eller dager. Det eneste faste var pinnekjøtt og multer på julaften. Når det gjelder fritidsaktiviteter måtte vi selvsagt spørre om lov for å begynne (og slutte) på håndball, fotball, speideren og så videre. Så måtte vi selv komme oss til og fra. Vi hadde heller ikke bil da jeg vokste opp. Og vi lærte å ta vare på oss selv slik, tror jeg. Det å bo i periferien gir mange fordeler, den ene velsignelsen er at man kan gå eller sykle eller sparke til og fra alt. Så enkelt, så genialt. Ja, og miljøvennlig ikke minst.

Vår familie fungerte på sin måte, og det gikk bra med alle involverte. Vi samles fortsatt så ofte vi kan, selv om minstebarnet er 43 og det er lenge siden vi bodde under samme tak og på samme sted. Det var kanskje mest mamma som betalte prisen for å holde familien oppe i den daglige driften, og belønningen er at hun er forgudet, elsket og aktet av alle i familien. Min far viser sin evige takknemlighet med å være meget aktiv på kjøkkenet og med støvsugeren som pensjonist. Han bruker nå all sin tid på å være tilstede for familien og særlig barnebarna, han tar igjen tiden med oss som han mistet. Mine foreldre gjorde sitt beste for oss på sin måte, og jeg er dem takknemlig for livet.

Gjennom oppveksten gjorde vi mange sprell og til tider ble grenser testet, blant annet med luftpistol, pil og bue. Glassfiberpiler, må vite. Jeg husker at jeg pleide å leke på taket. Der fikk jeg være i fred for mine tre brødre og dukkene fikk litt frisk luft. Jeg installerte meg med maleverksted og snekkerverksted i kjelleren, sydde på mammas lite brukte Husquarna symaskin og tok pause hvis nåla spiddet seg gjennom fingeren. Det ble ikke merke engang, for nåla var jo kommet ut av fingeren før jeg merket at den hadde vært gjennom. Jeg og en venninne innredet uthuset med å male veggene stripet med restemaling. Jeg kan ikke huske at noen sa noe på det. Der hadde vi ungdomsklubb helt uten voksne tilstede. Vi bygde forferdelig skrøpelige og skjeve trehytter som aldri fikk tett tak. Mine brødre laget akvarium i kjelleren til vårt søskenbarn. Det var en hel jobb å sykle til Botn og fiske opp «akvariefisk». Ja, det er utallige histories som kan fortelles og ikke bør fortelles. Jeg kan fortsatt huske lukten på det gamle biblioteket og Fru Carlsens milde vesen. Dit gikk vi ofte. Vi badet på Horvnes før 1. mai. Hvis vi skulle gjøre noe avansert, så tok vi opp Ti i skuddet eller laget radiosendinger på kassett. Vi rak rundt i byen og lekte under kaien. Dette var vår søndagshvile, og ofte skjedde det både mandag, tirsdag og andre ukedager. Dette var våre frirom.  

Det eneste vi alle ble barna delvis påtvunget var pianotimer. Det var min mors drøm at hun selv skulle kunne lært det en gang. Jeg ble knepet i å skulke pianotimene, fordi det var litt kjedelig og fordi jeg ble opptatt av andre ting som tenåring og fordi det luktet forferdelig og var en skummel stemning i kapellet på sykehuset. Jeg kan ikke huske at jeg fikk kjeft da min mor tilfeldigvis møtte pianolæreren i byen og hun lurte på om jeg var syk. Mine foreldre betalt mye for de timene, også de jeg ikke var på. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang sa unnskyld. Unnskyld, mamma! Og er det noe jeg angrer på så er det at jeg sluttet med piano etter «Til Elise». Du får jo alltid rett til slutt.

Jeg kan heller ikke huske at vi hadde lekseplaner med kryssing for måloppnåelse og egenevaluering, men jeg tror da vi lærte det vi skulle. Men jeg kan huske at det ble konkurranse på skolen etter hvert og at det var et slags press innenfor ulike idretter. Men det var et helt annet nivå enn i dag, og jeg tror presset på mange fronter er blitt større, -prestasjoner på skole, idrett og ikke minst fokus på kropp, utseende, utstyr og alt det der. Vi hadde større frihet, men også større ansvar. Og det gikk bra. I dag skal alt måles, vektes og veies. Gjerne etter de voksnes standard.  

Det er ikke det at alt var mye bedre før, den plata fungerer ikke lengre. Men det er en annen tid, nåtiden, og kanskje kan man ha godt av å skue tilbake. Skal vi utvikle oss positivt må vi lære av historien, lære av det vi gjorde feil og ta med noe av det som var bra. Jeg tror at vi må ta tilbake fritiden vår og legge listen lavere på mange områder i dag. Huset, hagen, kroppen og alt det andre trenger ikke være perfekt og striglet til enhver tid. Vi blir syke av det. Prestasjonssamfunnet gjør barna våre syke. Vi må elske våre barn for den de er, først da kan vi fremelske deres prestasjoner. Vi gjør barna våre syke. Mitt budskap er at vi trenger å bli påminnet et gammelt bud: «Du skal holde hviledagen hellig». Men om du tar den på mandag og annenhver onsdag eller litt hver dag,- det må du selv finne ut av. Men gi deg selv og barna et pusterom,- et frirom i hverdagen.

I dag laster folk ned apper med kafelyder for å kunne klare å konsentrere seg. Vi må gå på kurs for å finne roen. Balansen i livet er noe mer eller mindre kvalifisere tilbydere vil selge deg. Stressede arbeidstakere sendes på kurs i fjellheimen for å melke kyr på en bondegård. Iphone er blitt en del av kroppen. Vi chatter, twitrer, mailer, snaper eller smser istedenfor å gå på besøk eller snakke på telefonen. Vi styrer så mye til jul at vi blir sure og utslitte når høytiden endelig er der. Vi reiser på så eksotiske reiser at vi sliter med både jetlag og regningen som skal betales. Skal ha, skal ha. Karusellen går fortere, og vi klarer ikke stoppe. Mens det ungene husker best fra sommerferien er den gangen vi overnattet i telt i hagen…

Jeg er spent på hva det neste som lanseres til det moderne mennesket. Det kan godt hende at jeg går rett i fella, igjen, dessverre.

Hvordan den enkelte vil finne roen i sitt liv må du finne fasiten på selv. Hvor henter du din styrke, glede og tilstedeværelse blant pip, støy, varsler, avtaler, turneringer, møter? Hvordan finner du din balanse mellom familie, jobb og annet, egne og andres forventinger og krav?

Jeg har mine «hviledager» og små, hemmelige ritualer som fungerer for meg. Og jeg vil prøve å hjelpe mine unger til å finne sitt frirom. Det er viktig å lytte sin hjerterytme og pust, tenke noen tanker og forsøke å finne sin tro,- på seg selv, livet og noe utenfor seg selv. Da blir man ekstra klar til dyst og innsats for samfunnet.

Min hviledag er å bo i distriktet, på en øy på et lite sted. Her lever jeg litt enklere. Og her i periferien «går dagan litt saktar.» Min største glede akkurat nå er å skrive med en gjenoppdaget gråblyant som jeg kan kvesse så ofte jeg vil med en god gammeldags blyantkvesser.

Gråblyanten er min hviledag.

Foto av Margit Langseth: “Hvile på Hvalstrand”, “Øya” og “Sykling på sakte”.

Margit Langseth

10. januar 2015