Da Gud skapte verden hadde han en neve stein og grus til overs. Han betraktet verden og fant et sted med en lang og smal kyst. Der! Tenkte han og sletret den siste neven utover Helgeland. Det hellige landet, tenkte han da. Det blir nydelig der. Og de aller siste småsteinene dalte ned akkurat over Herøy. Og litt smågrus dannet øygruppa Brasøy. Jaja, tenkte Gud. Måtte menneskene her bli ekstra sterke i troen.
På Brasøy bor de beste folkene jeg vet om. De er sterke i lag og tror de har superkrefter. Og det får de når de samler all den gode energien som bor i folk her. De har humor, dybde og har opplevd alvorlige og tøffe ting. Karrigheten og havet og været og mørket har mange ganger vært uutholdelig. Mange dro til Amerika eller byen. Noen kom tilbake igjen. Men ingen glemmer Brasøy. Når du først kommer hit, så får du Brasøy i blodet. Energien og latteren og gleden og alvoret i livet.
I dag kan jeg føle energien syde på øya. Det er årets siste sommersprell. En fabelaktig dag. Trekkfuglene legger en slagplan der de sitter på strømlinjene. De blir ikke akkurat enige. Skal vi virkelig dra nå?
Det bygges, det snakkes, det rigges. Bokbad, festmiddag og puben skal åpnes en siste gang. Og alle er hjertelig velkommen! Hvem skulle tro det ble utepub nå? Men så ble det plutselig sol, da vet du. Og noe må man finne på når husene fylles i finværet.
Jeg sitter her på mitt gigantiske kaianlegg på feriehuset på Sveøyodden på fastlandet av Brasøy og har laget kaffe av beste sort. Jeg er offentlig ansatt, er medlem i Statens Pensjonskasse og har lån i banken og lever mitt lille A4-liv i nærmeste småby. Og i dag nyter jeg en bit håndlaget sjokolade laget av sjokoladedronninga på Helgeland. Solen skinner. Håret er søkkvått etter dusjen. Jeg rasket på meg en gammel kjole med malingsflekker og et par småhull. Og det kjennes som om jeg har levd flere liv her ute. Så gode er dagene her. Og jeg tenker på at jeg er minst fjerde generasjon kvinne som er hjemme her. Tre generasjoner formødre kommer fra tre holmer ute sundet jeg ser utover. Nilsholmen. Storholmen. Steinsholmen. Ja, på bildet kan man knapt se at det er flere øyer. Smågrus. Smågrus og sterke folk. Smågrus.
Det bobler i meg av respekt, beundring og glede. Og her sitter jeg en kaffekopp. Og jeg skal bokbade en forfatter som skriver nydelig om naturens kraft og mennesker som strever med sitt. Og på butikken sjaues det. Og folk stopper opp og prater og spør. Er det noe vi kan hjelpe til med? Så godt å se deg.
Jeg føler meg så rik. Tusenvis av øyer omgir meg. I sundet glitrer diamanter. Landskapet skal i kveld dekkes av rubiner. Og folkene. Folkene. Ja, folkene, de er gode som gull.
Margit Langseth
Fullstendig uten korrektur fordi jeg må løpe!
Brasøy, 8.9.2018
Publisert på min private Facebook-side 8.9.2018