Jeg har sett den blodrøde solnedgangen over bølgende åser og tårn i Toscana. Jeg har sett opplevd kveldsbrisen på ei rullesteinsstrand ved den franske riviera. Jeg har vært på verdens vakreste strand med verdens hviteste sand i Australia. Jeg har sett skyline i stilige San Fransisco og kveldshimmelen fra glasskuppelen i Berlin. Ja, jeg har sett ganske mye vakkert egentlig.
Men ingenting slår utsikten over Vega. Til alle døgnets tider. Alle årstider. Om våren. Det å se utover vakre Vega griper meg så at følelsene vrenges innenfra og må ut. Det er akkurat i disse øyeblikkene at verden er der. For meg. Og jeg nyter.
Og skryter. ‘Sjå!’
Feriefolket som vi ofte farter rundt med om sommeren lo av meg. De lo og slo seg på låret og dunket meg i ryggen. Og vi var vel litt brisne der i solnedgangen av sprudlevann og nordlandspils etter lang dag i sola. Men jeg bare sto stille og så. Feil vei. Mot Vega. ‘Sjå!’ Sa jeg. Og så kom det som de lo av. For jeg sa at når jeg en gang dør vil jeg begraves med utsikt over Vega.
En av mine største opplevelser i livet var på akkurat samme sted. En vinterdag i mars. Min favorittforfatter var kommet til øya, og han lå på kne over bålet for å få fyr mens han kvad ei islandsk vise. Om at har du ild og har du vann så har du alt du trenger i livet. Og da sa jeg det. ‘Sjå!’. Og han snudde seg mot sørvestkulingen og så mot Vega. Det er nydeligt, sa han. Og det glapp ut av meg at mine venner lo godt av meg når jeg sa jeg ville begraves i denne utsikten. Og han sa: Det var klokt sagt. Det var jo sånn vikingene tenkte. At de vil begraves der det er god utsikt. Og så fiklet han videre med lighteren. Akkurat det var et av de sterkeste øyeblikk i mitt liv.
Og så Vega, da. Mitt hjertesmertesmilefjes. Dette øyværet som bølger rett opp av havet som en brottsjø. ‘Men Vægen det Eyland omskylles av Vand’, skriver Petter Dass i sin beskrivelse av Helgeland. Og det er jo nettopp havet og øyas plassering i storhavet som er så fascinerende. Fra Alstahaug så Petter Dass akkurat samme utsikt som meg. Vega.
Vega er et Norge i miniatyr. Den svulmende og brusende øya med de barokke formene. Med jærstrender og lofotvegger i sør. Men fjellovergang der øverst og fruktbart land rundtom. Med rullesteinsstrender, holmer og skjær og svaberg. Og så steile og stive Søla, da. Som en tann som er klar til å ta seg en jafs av godsakene. Og i min fantasi er Gullfjellet de duvende og deilige kvinnebryst som både blottlagt og klare. Av og til ser det ut som det er fire fjell og Vega har vel tatt på en altfor trang BH, tenker jeg da. Og alle damer med c-cup eller mer vet at man får fire pupper hvis man prøver dytte seg inn i en alt for trang brystholder.
Ja, Vega er sanselig. Vega er livet, liksom. Og jeg føler meg som en Jesus som går på havet når jeg beveger meg i skjærgården i dette vidunderlige landskapet. Når jeg kjenner lukta av sjø og tang og vinden drar i meg. For meg er Vega et Guds under. Og Vega er sannelig sexy på søndagstur.
Det er jo mange former i naturen som appellerer til på fantasi og skaperkunst. Og jeg kan godt skjønne at Dønnamannen ikke er med i sagnet om eventyrfjellene i nord. Til tross for det myndige navnet så finnes det ikke noe mer kjedelig kar der han ligger på rygg som en tiltaksløs trægost med øynene lukket. Han ser ikke en gang over fjorden til de sju søstrene som lokker med krone og gryte og fyldige former. Jeg vokste opp med utsikten. Denne mannen som bare lå der på andre siden av fjorden og var stille og grå som så ut som har var skjært ut i grå papp. Irriterende fyr egentlig, som med sin kroppsmasseindeks stengte for solnedgangen min. Som demonstrerte, liksom. Og jeg måtte le da jeg så fallosen. Den er så liten og skjør at den må pakkes inn hver vinter. Og den har til og med vært på museum. Kuken på Glein, som min svigerinne sier. Ja, den imponerte ikke meg. Så Dønnamannen er ikke mye sanselig utsikt på noen av ukedagene for meg.
Og så har du storebroren hans som er like traust og kjedelig trægost. Han som sovnet i fjæra på Lovund da floa kom. Han hadde sikkert søvnapné i alvorlig grad og merket ikke at han druknet og ble liggende med nasen oppi lukten. Men han har jo en fin nese, da.
Men er det Træna med øya Sanna som et interessant geologisk fenomen og så vakkert at det hadde fortjent et eget eventyr. Sanna er en ubegripelig øy med trænstaven rett opp og bare er rå og brutal og røff med sin manndom som står rett opp hele tiden og aldri blir sliten. Å klatre opp der er krevende, men du glemmer det sikkert aldri. Det vet ikke jeg noe om, for å si det sånn.
Jeg elsker sanselige søndager i skjærgården. På en øy, på et skjær, på en strand, på en topp. Og jeg skulle gjerne hatt enda flere søndager i øyan. Men jeg har fått rundt regnet 2496 søndager i livet.
Og jeg håper jeg får fortsatt får oppleve mange gode eventyr og sanselige søndager her i øyriket!
Margit Langseth
Brasøy, 17. mars 2019
foto: Margit Langseth
