Jeg er et følelsesmenneske. Eller jeg er vel et helt vanlig menneske. Og bare så det er sagt. Jeg liker julekvelden med fine folk i familien med høytid, pinnekjøtt og gaver. Jul er en høytid. Men jeg det er mange andre ting jeg misliker med det som er kommer i forlengelsen av jul. Og jeg synes det er blitt for mye av alt styret med jul. Jeg hater julestress, men liker jul. Så misforstå meg rett. 

Men jeg blir kvalm når julepynten dukker opp i butikkene i slutten av oktober. Når julekjolene kommer på salg i november og gigantiske Coca cola – nisser i plast blåses opp og hohoho. 

Og jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Til alt det der andre som presser seg fram i tiden mot jul. Juleangsten kommer krypende allerede i november. Når antall pakker til ungenes julekalendere postes på Facebook, og til og med mannfolk sender meg snap med bilder av rullesying. Og det er kakebaking, rundvask, komfyrens, kjøkkenskapvask, oppussing, – ja, dere skjønner kanskje hva jeg mener. Noen av dere i alle fall. Jeg synes julen er blitt alt for … julete. For mye styr, rett og slett.

Men i år har jeg klart å distansere meg fra alt presset som tynger meg, alt jeg ikke får gjort og som gjør meg trist i førjulstiden, for jeg strekker ikke til. Alt jeg ikke klarer å gjøre fordi tiden og energien eller ferdighetene ikke er tilstede. Alt det der jeg føler at jeg skulleburdemåtte. Men som jeg verken kan eller vil. Jeg har fått nok av presset om pepperkakebaking, kjøpekjøpekjøpe og designerjul. Glitter og fjas. Så nå har jeg bestemt meg for å ta jula tilbake. 

Og i år har jeg hatt en så fin advent som jeg ikke har hatt siden jeg ble mor. For jeg har lagt vekk alle gjøremål som andre og jeg selv har hatt forventninger om bør gjøres før jul. Alt det der andre. Skjønner? Nå orker jeg ikke mer, rett og slett. Bort med skulleburdemåtte. Alt man plutselig skal gjøre. Rydde, vaske, pusse, flikke. Gå på kino, gå på konsert, drasse ungene med hit og dit. Alt det der som jeg tror og bør og må gjøre for å være en god mor. 

Jeg skrinla alle planer. For min måte å forberede jul er akkurat god nok. Og jeg elsker mine sønner over alt på jord. Mine sønners trivsel og glede kommer ikke an på verken julepynt eller søte kaker. Min kjærlighet blir ikke større med pepperkakedryss. Tvert i mot. Det ville bli en utslitt mamma med enda større ringer under øya. Og når jeg går på lavbluss eller må koble inn nødbatteriet så sprer jeg ikke akkurat hygge rundt meg. Såpass kjenner jeg meg selv i en alder av snart femti år. Og det verste er at ingen har klaget eller savnet eller etterlyst noe som helst.

Men noe har jeg gjort, da. Jeg har prioritert julegaver. Det er viktig for meg. Så det ble flere gaver i år. Og alle er kjøpt lokalt. Det føltes godt å legge desemberlønna igjen i byen min. Så har vi handlet god mat og og drikke. Ungene får spise og drikke det de liker best. Og vi skal invitere familien på julekvelden. Jeg skal pynte bordet med gullskatter fra skogen. Og i år ble alle i familien faktisk med på juletrehogst, og vi fant julepynt i onkels skog på landet. Til og med den spillegale elleveåringen og femtenåringen dro på seg boblebukse uten protest. Og det ble det aller vakreste adventsminne av en blårosa og klar vinterdag. 

Og julekortene tar jeg etter innfallsmetoden. Jeg har skrevet noen og tar resten etterhvert. Og alt det andre lar jeg ligge. Jeg ignorerer, rett og slett. Støvet og rotet kan vente til januar. Eller februar. Eller kanskje mars.

Jeg har virkelig kost meg denne adventen. Faktisk. Og jeg har funnet tilbake til den barnlige julegleden jeg hadde som lita jente. Jeg klarte visst å ta jula tilbake i år. Og det er nok flere grunner til det. Men jeg hadde aldri klart å kurere juleangsten min uten god hjelp fra andre. Kanskje har fine folk og en høyere makt hjulpet meg å se hva som virkelig er viktig frem mot jul. Og ja, kanskje ellers gjennom hele året, forsåvidt.

Kanskje julepanikken ble kurert av gode kolleger som pyntet kontoret mitt i september. Og jeg lo meg nesten fordervet. For det hjelper å le. Latter er befriende og jeg har aldri ledd så mye på jobb  i hele mitt liv. Og alt blir lettere med latter. Det er faktisk angstfordrivende. 

Eller kanskje var det fordi de samme rampenissene på jobb lagde en hyggelig julekalender til bare meg. Jeg ble jo sa glad og varm inni meg at også jeg fikk lyst å lage en kalender for å glede noen. 

Kanskje det er fordi det finnes en ekte St Lucia som lyser opp min desember med å fylle postkassen vår med nybakte lussekatter. Smakfulle og sirlige hjemmebakte lussekatter med lilla bånd. Ungene elsker dem. Og jeg også. Tenk, for en juleglede!

Eller kanskje fordi søskenbarnet mitt og kona inviterer gamle og unge på felles pynting av pepperkakehus. Vi spiser grøt og barn og ungdom mellom tre til tyve år pynter hvert sitt ferdigmonterte pepperkakehus. Det er en sånn snill stund og så stas for alle. Da blir det mening med pepperkakehus!

Eller kanskje var det fordi sønnen min har vært syk, og det som virkelig betyr noe for meg er at begge ungene er friske og har det bra.  Ja, jeg blir faktisk glad når minstemann i timesvis spiller online og snakker med dine venner. For han var stum av smerte og sengeliggende i nesten to måneder i sommer. Og den beste glede i livet er at jeg kan stå opp hver dag og være sammen med med mine snille sønner en bitteliten morgenstund. Og jovisst, de klarer egentlig stå opp og lage seg frokost selv. Det gjør de når jeg er borte. Men de vet at jeg vekker og vekker og vekker og lager det de liker til morgenmat. Kanskje de egentlig liker litt mas fra mor. Er ikke det litt jul hver morgen, da?

Eller kanskje jeg ble kvitt juleangsten fordi guttene mine er fornøyd med de enkle tradisjonene vi har i vår lille familie. Og jeg ser at vi har skapt egne tradisjoner som mine unger har lært å sette pris på. De ønsket seg faktisk julestrømpekalender i år. Og jeg fortalte ikke at den oppsto i en krisesituasjon da jeg var en en travel politiker, småbarnsmamma, student og fulltidsarbeidende. Det spiller jo ingen rolle. Det er vår tradisjon nå. 

Og jeg håper du forstod meg riktig. At jeg er bare et vanlig menneske som prøver å ta jula tilbake. Jeg vil ha en stressfri advent og en jul hvor vi kan være opplagte og være glade. Jeg vil ha juleglede og julevarme og juleklemmer. En jul med mening for meg. En jul hvor julebudskapet er viktigst. 

Jeg vil ha jul på min måte. Det som blir bra og rett og ekte for oss i vår lille familie. Og det jeg gjør for mine barn er akkurat bra nok. Jeg drømmer ikke lenger om en perfekt jul, jeg vil bare ha en ekte jul som kan gledes og nytes.

Jul handler for meg om å være sammen og slappe av og tenke litt over hvor heldig man egentlig er. Jul er å være seg selv og følge sitt hjerte og vise at man bryr seg om andre. Gjøre noe trivelig, le og tøyse litt. En bitteliten overraskelse. Et majoneshjerte på brødskiva. Kjærlighet på pinne. Et juledikt. 

Juleglede.

Litt julekjærlighet. 

Jeg tror sannelig jeg vil ha litt mer jul hele året, jeg. 

Margit Langseth

23.12.2018

I dag har jeg vært med på noe stort. Noe mye større enn meg selv. Den største og viktigste kampen vi kystfolket har stått ovenfor på mange hundre år. Kampen mellom liv og død. 

For også vi øyværinger skader oss og blør. Også vi øyværinger bringer barn til verden og føder. Og vi blir også akutt syke og må kjempe mot både døden og elementene i stiv kuling over fjorden. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Derfor har jeg gått i fakkeltog. 

Jeg gikk sammen med mine sønner, min ektefelle, min bror, min far, mine venner, mine naboer, mine kolleger og fagfolket på sykehuset. En liten gutt sa: E trur heile Norge går i tog. Og jeg gikk sammen med folket mitt. Kystfolket. Fire tusen mennesker trosset kulde og frost. Vi gikk i et stille og varmt og brennende tog for å bevare sykehuset i Sandnessjøen. 

For vi har ingen å miste. 

Vi som bor ved kysten trenger akuttmedisinsk hjelp som er tilgjengelig for alle innen rimelig tid. Det gjelder liv eller død i ytterste konsekvens. Det gjelder deg og meg og oss.

For vi kystfolket blør og føder og dør vi også.

I dag gikk jeg i fakkeltog som helgelending. For folket som bor på kysten og i den sørlige delen av det langstrakte Helgeland trenger et sykehus innen forsvarlig rekkevidde når behovet blir akutt. Når vi ligger der med blødende sår. Når fødselen er i gang og komplikasjoner oppstår. Når hjertet ditt svikter og du ikke klarer å puste. Da trenger vi akuttfunksjon her på kysten. Og Sandnessjøen sykehus fungerer utmerket og scorer godt i alle formelle målinger. Sykehuset har alltid hatt et sterkt og innovativt fagmiljø med god rekruttering helt fra legendariske dr Bakkes tid til i dag hvor det er et bredt tilbud av spesialisering. Og jeg ønsker ikke at våre syke, fødende og akutt syke skal få et så redusert og dårlig tilbud som setter oss hundre år tilbake i tid.

I dag gikk jeg i tog som øyværing. For to hundre år med legehjelp og sykehus på Alstenøya. De siste hundre år har Sandnessjøen vært et naturlig knutepunktet for transport i vår region. Her ble sykehuset på Helgeland lagt. Jeg gikk i tog for folket på Vega og på Træna og alle øyene mellom der. Jeg gikk i tog for mine formødre fra sørøyan. Jeg gikk i tog for de gravide i øyan og deg som kommer til å få hjertesvikt. Jeg gikk i tog for akuttavdeling og fødeavdeling for kystfolket.

I dag gikk jeg i tog som sandnessjøværing. For min familie, mine foreldre og mine sønner. Jeg går i tog for meg selv. Så langt har jeg aldri vært akutt syk, men en gang blir jeg det. Jeg gikk i tog som kvinne og mor. Jeg fødte mine barn med keisersnitt på en av landets beste fødeavdelinger ved Sandnessjøen sykehus. Seks ganger har jeg vært operert ved Sandnessjøen sykehus. Mine sønner er operert to ganger. Vi har fått god og profesjonell medisinsk hjelp og ikke minst den aller beste og hjerteligste omsorg. Jeg takker Sandnessjøen sykehus for livene våre. 

Derfor gikk jeg i fakkeltog i dag. 

Jeg gikk i tog sammen med fire tusen andre. For jeg er helgelending, øyværing og sandnessjøværing. For jeg vil bo på mitt elskede Helgeland slik som mine forfedre har gjort. Jeg ønsker at mine sønner og dine og våre barn skal kunne velge å etablere seg her. Jeg vil at folket mitt skal være trygge fra fødsel til døden kommer – når tiden er inne for det. 

Og vi som bor her vi vet at Helgeland har lange avstander  og at været gir krevende utfordringer for transport når det står om liv og død. 

Jeg gikk i tog i dag sammen med fire tusen andre for noe så viktig og så stort. 

Jeg gikk i tog for at Sandnessjøen sykehus må bestå. 

For vi øyværinger verken blør eller føder eller dør saktere enn andre.

Margit Langseth

15.12.2018