Det er hele tiden noe man MÅ gjøre. Må på jobb, må handle, må på trening, må skynde seg å sove. Må hit og må dit. Må, må, må. 

Vi springer alle i et hamsterhjul.   

Du skyver deg selv fremover. Et nytt steg gir forsterket kraft til hjulet som holder deg gående. Hvis du stopper opp er det noe utenfor deg selv som pusher på. Man presses fremover. Frem. Og opp. Det presses fra alle kanter. Folk. Fjernsynet. Facebook. Du er ikke god nok. Lengre opp og lengre frem, din satan. Du må bytte jobb, få nytt kjøkken, være tynn, bleke tennene, få større muskler. Gå lengre på ski. Være mer perfekt. Peis på. Ikke gå utenom. Og så forventer også jobben, venner, familien noe av deg. Hele tiden og når du minst aner det. 

Det å leve i dagene i 2018 er som leve i et mylder og et sammensurium. Dagens ungdom pepres hele tiden av signaler. Fra foreldre, fra skolen, fra fotballlaget. Fra far. Fra farmor. Fra den altoppslukende smarttelefonen som er vokst fast i hånda på fjortisene. Den er vokst fast i hånda på åtteåringene. Den har også vokst fast i hånda på meg. 

Tenk på deg selv. Når hadde du en dyp samtale med en interessant person sist? Kom ikke å si at det tok lang tid før du kikket på telefonen for å sjekke klokka, anropsloggen eller snapchat. Etter 30 minutter var tankene dine allerede på vei til neste avtale. Er det ikke synd at så få har tid til å sitte i ro for å snakke om de store spørsmål i livet som ingen vet svar på. Ja, livet, døden, kjærligheten og sånt, liksom… Hvorfor er det så vanskelig å fokusere og være mentalt tilstede i nuet? Skal hamsterhjulet aldri stoppe å snurre. 

Her forleden fikk jeg en god klem som varte mer enn to sekunder. Og jeg kjente hvordan energien bredte seg i kroppen min og ladinga på batteriene mine begynte å lyse oransje. Det er veldig sjeldent man får en sånn klem. Jeg kan ikke huske sist, jeg. Jeg kjente jeg ble beveget. Men det kan like godt hende at personen på andre siden av klemmen ikke følte noen ting for det jeg vet. Men for meg reddet den dagen og mere til.

For noen år siden oppdaget jeg ordene. Ordene som bor i meg. Da begynte jeg å skrive. Jeg har fortsatt å skrive om det jeg er opptatt av og tenker på. Og jeg skriver helt for min egen del. Usensurert og for det meste uredigert. Og vil noen lese så værsågod. Ordene kommer i bølger eller i en strøm. Akkurat som havet. Selv om jeg alltid har vært glad i å prate, så er jeg blitt flinkere å snakke. Og jeg har bestemt at livet er for kort til å ikke fortelle folk at jeg setter pris på dem. Noen synes nok det blir litt mye. Too much de luxe. Men det er viktig for meg å si det. I morgen kan jeg jo være død. Du må gjerne le litt, men ingen vet hva som skjer i morgen. Og ingen lever evig. Og nå har jeg bestemt meg for å bli flinkere å klemme også. Å gi en klem. Ja, ikke alle og enhver, selvsagt. Kanskje kan jeg redde dagen for noen.

Jeg tror man blir syk av å løpe nonstop i hamsterhjulet. Jeg tror man blir ensom med en iPhone som nærmeste venn. Jeg tror man går tom hvis man skal gjøre alt det man tror alle andre forventer og ønsker hele tiden. Jeg tror man kan føle seg ulykkelig hvis man ikke av og til trer til siden og tenker: Hva gir livet mitt en mening?

Jeg skal prøve å gjøre enda mer av det jeg har lyst til. Gå mer på tur. Drikke mer kaffe. Gå på kafé. Ta meg litt fri. Puste dypere inn og ut. Sitte på en stein og nyte våren. 

Våge å ta en sjanse. 

For det er egentlig ingenting du virkelig MÅ gjøre, eller?

Foto: Så satt jeg der på en stein og tenkte (c) Margit Langseth, Brasøy. 

Foto: En kaffekopp (c) Margit Langseth, Brasøy