Det er mange meninger om både mangt og mye i verden.

Det er akkurat slik det skal være. Daglig kommer sterke ytringer om ulike saker gjennom media; aviser, radio, fjernsyn og internett. Det debatteres til tider heftig, og så stenges kommentarfeltene når det går over i det usaklige og kan oppfattes som personangrep. «Du er en idiot» er langt fra det samme som å si «Jeg er uenig med deg». Ytringsfrihet er en av grunnpilarene i norsk demokrati. Heldigvis og takk for det.

Det er ikke fritt for at det finnes «dikt og forbannet løgn» også, og det er også vår oppgave å være i stand til å sile ut fleip fra fakta, tull og tøys fra anerkjent og akseptert teori. Og så må vi ha med oss at både fakta og etablerte teorier endres ut fra ny teknologi og forskning. Ytringsfrihet betyr i våre dager at man ytrer en mening eller en holdning og at det er åpent for å kunne gi et motsvar eller tilsvar. Det er slik det skal være. Det kalles utvikling.

Vi kan forske på så mye i universet, i biologien og ikke minst innenfor ulike kulturer og kulturelle uttrykk. Det finnes mange syn på kunst, litteratur og arkitektur. Kunst skal engasjere og kanskje provosere. Her skal det være rom for subjektive meninger. Og for meg er det alltid det kulturelle uttrykket i seg selv som står i sentrum, slik at det kan gi rom for ulike tolkninger i møte med sitt publikum. Samtidig kan det være interessant å vite noe om biografien til mange kunstnere og forfattere, selv de fleste utøvende lever egentlig anonyme liv bak et staffeli eller et skrivebord. Jeg synes Edvard Munchs psyke er spennende fordi følelsene så tydelig kommer til uttrykk i hans kunst. Om naboen, kona eller søskenbarnet mener om vedkommende er en dust, idiot eller en vriompeis,- det er ikke like relevant for meg. Om kunstnere er utro, ofte tar en spansk en eller om de er selvopptatte spiller heller ingen rolle for min opplevelse av kunsten. Men om kunstneren har tydelige anlegg for kriminelle handlinger eller har store psykiske utfordringer eller kontroversielle politiske holdninger sett i sammenheng med sin samtid, kan det være av betydning, hvis dette er noe som preger kunstens uttrykk. Og jeg tror sannelig at det indre sjeleliv preger kunsten hos de fleste, men dette er ikke alltid noe publikum får innsikt i. Det er nettopp det som gjør kunst og litteratur så fascinerende,- den er skapt av ekte mennesker som har levd sine liv i sin tid. Og alle har vi vel våre skjulte sider, om de er svarte, hvite, flekkete, flerret eller fargerike. Som regel svinger vår underbevissthet gjennom hele spekteret av farger og former.

Her i nord er vi kjent for et fargerikt språk. Det kan være sjarmerende. En domsavgjørelse i en norsk domstol omhandler en sak hvor en mann på Dønna kaller en politimann for en «jævla trekuk». Mannen ble frikjent fordi retten anså ordet «trekuk» å være en del av vanlig dagligtale i nord. I ettertid har flere dommer fastslått at trekuk og hestkuk ansees som vanlig dagligtale i den nordlige periferi. I Trøndelag derimot ble en mann dømt for å kalle en politimann en idiot. Helt ærlig, så ser jeg ikke den store forskjellen. Æreskjelling er æreskjelling. Igjen, vi trenger ikke alltid dytte ytringsfriheten foran oss når vi ønsker å trø andre ned med negative karakteristikker av vulgær art. Selv om dialekt og språk også er kulturelle uttrykk, er vel neppe bruk av styggord, banning og skjellsord noen kunst. Men kanskje er det likevel en slags kunstnerisk frihet hver enkelt har, det å farge sitt eget språk. Men å la dette gå utover andre personer, er vel heller et kukstykke og ikke et kunststykke. Og så får man dra frem den gamle og forslitte læresetningen om at banning er et uttrykk for manglende ordforråd?

Når nå overskrifter spør og dermed omtaler en av nasjonens første og store diktere som en hestkuk,- ja, da kan man begynne å lure. «Er Petter Dass Nordlands største hestkuk?» Slike spørsmål har, etter min mening, lite med akademia å gjøre. Eller er det slik at misunnelsen er større enn kjønnsdriften? Er det Janteloven eller har rett og slett Se og Hør vært på ferde? Jeg bare spør.

Hvor interessant er det for utviklingen å debattere om en forfatter som har vært død i flere hundre år var snill og grei eller sur og slem? Tidsspennet på over 300 år gir kanskje svar nok. Og skal man diskutere kunstnerens menneskesyn eller politiske holdninger, må man se dette i lys av sin tid. Hvis kunstneren for sin tid var utypisk for sin samtid, for eksempel tilkjennegir holdninger som er rasistiske, politisk radikale eller ekstreme for sin tid eller om vedkommende var likestillingsforkjemper eller undertrykket enkelte samfunnsgrupper, er det absolutt noe som man kan se nærmere på. Om man etter mer 300 hundre år vil klare å finne en slags sannhet, uten å ha andre kilder å se til enn et litterært verk, synes derimot vanskelig å tro, etter min mening.

Og så er det denne dikterpresten som man elsker å debattere som person, som myte og andre forhold ingen kan dokumentere med sikkerhet. Jeg synes egentlig det er en fest og fornøyelse å følge med på. Engasjement er bra. Men det eneste vi faktisk har å forholde oss til, er de 1200 sider med litterære verk, – kunsten. Og kunst er et uttrykk,- ikke verken sannhet eller fakta, men fiksjon, fantasi og fyrverkeri. Litteraturen og kunsten skal stå på egne bein, ellers er det ikke kunst, slik jeg ser det.

Så vil jeg vende meg til dikterprestens brev,- som kanskje kan være noe vi kan kunne tolke som en tilnærmet personlig ytring og ikke et rent kunstuttrykk, selv om brevene har en form som litteratur, som poesi. Et eksempel er at Petter Dass skrev brev til sin dikterkollega Dorothe Engelbretsdatter og ga både ros, hyllest og støtte til henne som dikter. Og dette i en tid da kvinner skulle tie i forsamlinger, og også når de fødte barn. Og hun fødte mange barn, hvorav ni barn døde. Hennes dikting er preget av sorgen, hun skrev den kanskje ut. Og hun ble i sin samtid møtt med hån, vantro og mistenksomhet, mens dikterpresten Dass var et av unntakene. Og dette er flere hundre år før ord som likestilling og kvinnesak ble tatt i bruk, og dette forsvinner helt i skyggen av «hestkuk-debatten». Petter Dass så kunstneren Engelbretsdatter og litteraturen hennes. Han vurderer heller ikke om hun er snill og grei eller et grusomt kvinnfolk privat. Ingen forskere i dag diskuterer om hun var et Hordalands svar på et hespetre eller ikke. Det er nettopp det som er mitt poeng.

Det samme gjelder mytene om Petter Dass eller andre mangeoghundreårige historiske personer. Det er en umulighet å verifisere sannhetsgehaltet i dem,- det er derfor de kalles myter. Og vi vet jo alle hvor fort en fjær blir til fem høns også i vår tid. For meg er det tekstene til Petter Dass som er det sentrale, men det er samtidig verdt å undersøke de mange mytene om hans person, – som fenomen. Så får publikum fortsette å tolke de litterære tekstene til forfatteren utfra sin tid slik vi leser dem med våre egne briller fra vår tid.

Så, hestkuk og hestkuk, fru Blom.

Jeg kom akkurat på en vits. «Jeg kjenner to hestkuker, og du er de begge». Vel, det er nok noen eller mange som vil kalle både deg og meg for det ene og det andre. Men jeg tror vi skal la det være med det. Jeg vil heller oppfordre folk med et primitivt språk å ta det opp med vedkommende hvis de absolutt vil bruke vulgære uttrykk som «hestkuk» som karakteristikk. I mine øyne skal du da ha gjort mye «troillåt» mot andre som kan etterprøves andre steder enn i skjønnlitteraturen og lyrikk.

Det får vi la få en rettferdig dom,- i retten.

Margit Langseth

 

“Kuken på Glein”, Dønna, 2016. (C) Margit Langseth

 

 

Ytterst i vest så langt ut som du kommer på Helgeland ligger øyværet Myken med sitt majestetiske fyr. En fyrlykt som gjennom tidene har vist sjøfolkene både veien utenom, men også veien inn til en trygg havn. Mykens historie handler om menneskene som bor der, om nedturer og oppturer.

Gammeltid og nedgangstid

Det gamle fiskeværet har på gode dager utsikt mot Værøy og Røst, og har kanskje vært et naturlig stoppested på lofotferden. Fiskemottaket ble etablert mot slutten av 1800-tallet, og stedet fikk egen skole på begynnelsen av 1900. Da ny skole åpnet i 1973 hadde Myken 17 elever og om lag 120 innbyggere. Lill-Harriet Jonassen som er født på 70-tallet forteller at hun utpå 80-tallet var eneste elev på skolen etter at fraflytting preget øya. Også hun ønsket den gang at familien skulle flytte fra øya. Hun forteller at det utover 80-tallet føltes som om det lå et lokk over øysamfunnet etter at båten Western fra Myken forliste i 1981 og sju menn omkom. Flere ulykker skulle ramme det lille samfunnet, og i 1986 brant fiskebruket. Jonassen sier hun husker at det luktet aske i et år etter brannen. Utover 80- og 90- tallet preget forfall flere av husene på Myken, og tristheten befestet seg i det som tidligere hadde vært et travelt fiskevær. Butikken la ned fra 1985. Lill-Harriet Jonassen bor i dag i Meløy hvor hun arbeider som kokk, men hun ferier gjerne her og på fritiden hjelper hun også til på den nyåpnede restauranten Bruket Bord og Bar. Hun er glad for å være på Myken og er tydelig stolt over å vise frem sin barndoms øy hvor optimismen nå rår.

Nytid og optimisme

I følge Lill Harriet Jonassen startet den nye tiden på Myken på 2000-tallet. Hun sier: – I 2000 når søringan kom, da skjedde det noe. Folk pusset opp husene, og det ble til og med bygd et nytt hus,- sier Lill Harriet, og få kunne huske når det skjedde sist. Myken Handel åpnet igjen i 2005 og drives i dag av islandske Kristin Arnadottir og mannen Hafsteinn Asgeirsson, så nå lukter det igjen ferskt brød på Myken. Det er et variert tilbud for gjester som vil besøke øyværet. Du kan overnatte på fyret eller bo på en ombygd skole, leie rorbu, kajakk, båt, rib eller besøke galleriet til Turid Grov og ikke minst besøke stedets to spisesteder eller få omvisning med smaksprøver av verdens nordligste whisky på Myken Destilleri. Severdighetene er godt merket, og alle hus har navneskilt. Du kan rett og slett ikke gå deg bort på idylliske Myken hvor det er mye pent å se på overalt, ikke minst den formidable utsikten i alle himmelretninger. Det er også lett å merke at det positive blomstrer, og nå skal øya få ny asfalt på den 700 meter lange veien på den bilfrie øya. – Det var ingen i Rødøy kommune som trodde vi kunne klare å bidra meg halvparten av den drøye millionen veien vil koste, forteller Kerstin Marthinsen, en av tilflytterne, som driver Bruket Bord og Bar. -Men vi har hatt basar, solgt lodd, og vi har til og med solgt flere meter vei til folk som ikke har noen tilknytning til øya. Flere venner av oss har kjøpt seg en meter vei til 1400 kroner, sier Kerstin. Grillkvelden «Kveite for vei» innbragte over seksti tusen kroner. Ja, det synes som ingenting er umulig på Myken, for alle stiller opp på dugnad når noe skal bygges, lages eller finansieres. Det er imponerende på en øy ytterst ute i havgapet som har bare ni fastboende.

Historien om tilhørighet og nyskaping

På Myken er det mange fortellinger og flere er knyttet til Myken fyr. Historier om folk som har funnet en dypere mening i tilværelsen her og på et vis er kommet «hjem». Og Ola Bremnes sin sang «Har du fyr» kvernet i mitt hode under oppholdet med en tekst som befestet seg enda mer i mitt sinn.  

En historie handler om Jan Hellstrøm og kona Kerstin Marthinsen som hadde lett etter et sted på Helgeland ettersom Kerstin har røtter her. Ekteparet besøkte mange øyer i området og ble totalt helfrest da de i år 2000 kom til Myken. De leide fyret i to år før de endelig fikk kjøpt seg et hus. Etterhvert etablerte de bedriften Kurs til havs med vin-, mat- og seilekurs. Sammen med elleve andre har de også etablert Myken Destilleri som produserer verdens nordligste whisky og gin. Restauranten Bruket Bord og Bar åpnet de i 2015 i det nedlagte fiskemottaket som i dag er et stilig og smakfullt innredet spisested med kortreist kvalitetsmat på menyen. Renoveringen ble gjort på dugnad, selvfølgelig. Nylig sa Kerstin opp sin jobb i Oslo kommune, og nå er paret fast bosatt på Myken. De har planer om videre utvikling av stedet, og har blant annet et bibliotek med mange tusen bøker som skal være tilgjengelige for alle.

Fyret fanger

Myken forteller flere historier. En handler om Roar Larssen som skulle ha et års permisjon fra jobben som professor ved NTNU og som skulle tilbringe året i Italia etter en seiltur i Nordland. Han ble værfast på Myken,- og ble heller værende her et år hvor familien også bygde seg nytt hus. Han er i dag en av drivkreftene bak Myken Destilleri. Så er det historien om Grethe Freidrich som bor og jobber i Levanger og som søkte på internett etter et fyr hvor hun kunne skrive ferdig sin masteroppgave. Hun kom tilfeldig til Myken i 2015 og reiste derfra med et skjøte i lommen etter å ha kjøpt den nedlagte skolen hvor hun og familien i sommer åpnet Myken Bed & Breakfast – Seng og Suppe. Hele hennes familie har vært i sving i sommerferien som vertskap på det nyåpnede overnattingsstedet. Da jeg var på besøk, var det eiernes venner, Hege Udbye og Roger Rein, også fra Levanger, som brukte sin ferie til å være vertskap på dette fantastiske, fargerike og vennlige stedet. ? Så får jeg levd ut kafédrømmen, sier Udbye, som med mel på forkleet byr på fersk bakst fra morgen til seine kvelden. Myken B & B er hjemmekoselig og må være den eneste kafé i verden du tar av deg skoene i yttergangen før du går inn. Stedet er stilig innredet, og du kan sove i seng eller ligge i campingvogn innendørs i et skikkelig Hawaii-miljø med palmer, fluktstoler og hengekøye. Her får man godt stell med hjemmebakt brød til frokost og nydelige hjemmelagde supper og møter et hjertevarmt vertskap.

Mykenfølelsen

Det er mange faktorer som bidrar til at man raskt finner hvilepuls og tilhørighet på Myken. Butikken åpner klokka elleve og der treffer du alle. Plutselig sitter du der med strikkepinner og garn og strikker lapper til lappeteppet til julelotteriet og får servert kaffe i et gammelt kaffekrus som om du var en gammel venn. Om kvelden rundt bordet i kafeen på Myken B & B deles historier mellom kjente og ukjente og latteren står i taket. Her er ingen fremmed.

Stemningen på Myken er vanskelig å forklare, men ekteparet Kerstin Marthinsen og Jan Hellstrøm beskriver det som «Mykenfølelsen» på sin hjemmeside, en følelse som kommer snikende når du har vært på øya en stund. De skriver: «Ingen er turist på Myken. Du kommer innenfor og må ta i et tak der hvor det trengs. Du føler deg raskt som en Mykenværing og blir betatt av øylivet. Du vil nok komme tilbake, før eller senere.»

Og det er rett og slett rørende når de som står igjen på kaien holder hverandre i hendene og tar bølgen når hurtigbåten legger fra kai søndag ettermiddag, som en takk for besøket og velkommen igjen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte meg hjemme hos mykenfolket som til tross for tøffe tider og røffe forhold byr på seg selv og støtter hverandre med brennende engasjement, kreativitet og et enormt pågangsmot. Folk på Myken viser virkelig vei!

Takk Myken, – jeg kommer garantert tilbake.

 

Margit Langseth

2. 9. 2016

Artikkelen er trykt i Helglands Blad 2. 9. 2016

 

Posten hentes i egen avdeling ved Myken Handel hvor det er eget skilt for at også islendingene skal føle seg hjemme.

 

Mykens boliger fremstår i dag som en skinnende perlerad.

 

Bebyggelsen sett fra fyret som ligger på en egen øy.

 

Myken fyr som også leies ut og har plass til åtte personer.

 

Jan Hellstrøm er en av eierne av Myken Destilleri hvor det produseres whisky,- verdens nordligste! Han viser gjerne gjestene rundt og forteller om produksjonsprosessen. Smaksprøver er det også mulig å få. Hellstrøm er en dyktig formidler.

 

 

Bruket Bord og Bar er en gourmetrestaurant i delikate lokaler med kortreist mat og med nydelig utsikt. Gjestene kan også følge med på alt som skjer på kjøkkenet.

 

Kerstin Marthinsen driver Myken Bord og Bar sammen med sin mann Jan Hellstrøm. Her forteller hun sin historie om Myken. Nylig sa hun opp sin jobb i Oslo, og ekteparet er nå blitt fastboende på Myken.

 

Til venstre er eier Kerstin Marthinsen og til høyre er Lill-Harriet Jonassen som til daglig bor i Meløy, men som stiller opp som kokk i ferien på Bruket Bord og Bar.

 

Kerstin Marthinsen forteller om sine planer for å tilgjengeliggjøre en større boksamling som hun har overtatt fra Rødøy kommune.

 

På Myken Bed og Breakfast – Seng og Suppe kan du campe innendørs. Tre campingvogner i retrostil er lekkert innredet til tre doble soverom i det som en gang var Myken skole.

 

Sydlandsk stemning på Myken Bed and Breakfast – Seng og Suppe.

 

Myken Bed og Breakfast – Seng og Suppe – har en kafé hvor det serveres lekre småretter og god drikke. Frokosten kan nytes ute eller inne med en spektakulær utsikt.

 

Roger Rein og Hege Udbye er venner av eierne og bruker ferien sin på å være vertskap på Myken Bed & Breakfast – Seng og Suppe i august.

 

På Myke B & B tar man av seg skoene i gangen!

 

Myken fyr er en opplevelse i seg selv.

 

Myken Handel er øyas viktigste møteplass og har åpent to timer daglig.

 

 

 

Alle foto © Margit Langseth