Det er mange meninger om både mangt og mye i verden.
Det er akkurat slik det skal være. Daglig kommer sterke ytringer om ulike saker gjennom media; aviser, radio, fjernsyn og internett. Det debatteres til tider heftig, og så stenges kommentarfeltene når det går over i det usaklige og kan oppfattes som personangrep. «Du er en idiot» er langt fra det samme som å si «Jeg er uenig med deg». Ytringsfrihet er en av grunnpilarene i norsk demokrati. Heldigvis og takk for det.
Det er ikke fritt for at det finnes «dikt og forbannet løgn» også, og det er også vår oppgave å være i stand til å sile ut fleip fra fakta, tull og tøys fra anerkjent og akseptert teori. Og så må vi ha med oss at både fakta og etablerte teorier endres ut fra ny teknologi og forskning. Ytringsfrihet betyr i våre dager at man ytrer en mening eller en holdning og at det er åpent for å kunne gi et motsvar eller tilsvar. Det er slik det skal være. Det kalles utvikling.
Vi kan forske på så mye i universet, i biologien og ikke minst innenfor ulike kulturer og kulturelle uttrykk. Det finnes mange syn på kunst, litteratur og arkitektur. Kunst skal engasjere og kanskje provosere. Her skal det være rom for subjektive meninger. Og for meg er det alltid det kulturelle uttrykket i seg selv som står i sentrum, slik at det kan gi rom for ulike tolkninger i møte med sitt publikum. Samtidig kan det være interessant å vite noe om biografien til mange kunstnere og forfattere, selv de fleste utøvende lever egentlig anonyme liv bak et staffeli eller et skrivebord. Jeg synes Edvard Munchs psyke er spennende fordi følelsene så tydelig kommer til uttrykk i hans kunst. Om naboen, kona eller søskenbarnet mener om vedkommende er en dust, idiot eller en vriompeis,- det er ikke like relevant for meg. Om kunstnere er utro, ofte tar en spansk en eller om de er selvopptatte spiller heller ingen rolle for min opplevelse av kunsten. Men om kunstneren har tydelige anlegg for kriminelle handlinger eller har store psykiske utfordringer eller kontroversielle politiske holdninger sett i sammenheng med sin samtid, kan det være av betydning, hvis dette er noe som preger kunstens uttrykk. Og jeg tror sannelig at det indre sjeleliv preger kunsten hos de fleste, men dette er ikke alltid noe publikum får innsikt i. Det er nettopp det som gjør kunst og litteratur så fascinerende,- den er skapt av ekte mennesker som har levd sine liv i sin tid. Og alle har vi vel våre skjulte sider, om de er svarte, hvite, flekkete, flerret eller fargerike. Som regel svinger vår underbevissthet gjennom hele spekteret av farger og former.
Her i nord er vi kjent for et fargerikt språk. Det kan være sjarmerende. En domsavgjørelse i en norsk domstol omhandler en sak hvor en mann på Dønna kaller en politimann for en «jævla trekuk». Mannen ble frikjent fordi retten anså ordet «trekuk» å være en del av vanlig dagligtale i nord. I ettertid har flere dommer fastslått at trekuk og hestkuk ansees som vanlig dagligtale i den nordlige periferi. I Trøndelag derimot ble en mann dømt for å kalle en politimann en idiot. Helt ærlig, så ser jeg ikke den store forskjellen. Æreskjelling er æreskjelling. Igjen, vi trenger ikke alltid dytte ytringsfriheten foran oss når vi ønsker å trø andre ned med negative karakteristikker av vulgær art. Selv om dialekt og språk også er kulturelle uttrykk, er vel neppe bruk av styggord, banning og skjellsord noen kunst. Men kanskje er det likevel en slags kunstnerisk frihet hver enkelt har, det å farge sitt eget språk. Men å la dette gå utover andre personer, er vel heller et kukstykke og ikke et kunststykke. Og så får man dra frem den gamle og forslitte læresetningen om at banning er et uttrykk for manglende ordforråd?
Når nå overskrifter spør og dermed omtaler en av nasjonens første og store diktere som en hestkuk,- ja, da kan man begynne å lure. «Er Petter Dass Nordlands største hestkuk?» Slike spørsmål har, etter min mening, lite med akademia å gjøre. Eller er det slik at misunnelsen er større enn kjønnsdriften? Er det Janteloven eller har rett og slett Se og Hør vært på ferde? Jeg bare spør.
Hvor interessant er det for utviklingen å debattere om en forfatter som har vært død i flere hundre år var snill og grei eller sur og slem? Tidsspennet på over 300 år gir kanskje svar nok. Og skal man diskutere kunstnerens menneskesyn eller politiske holdninger, må man se dette i lys av sin tid. Hvis kunstneren for sin tid var utypisk for sin samtid, for eksempel tilkjennegir holdninger som er rasistiske, politisk radikale eller ekstreme for sin tid eller om vedkommende var likestillingsforkjemper eller undertrykket enkelte samfunnsgrupper, er det absolutt noe som man kan se nærmere på. Om man etter mer 300 hundre år vil klare å finne en slags sannhet, uten å ha andre kilder å se til enn et litterært verk, synes derimot vanskelig å tro, etter min mening.
Og så er det denne dikterpresten som man elsker å debattere som person, som myte og andre forhold ingen kan dokumentere med sikkerhet. Jeg synes egentlig det er en fest og fornøyelse å følge med på. Engasjement er bra. Men det eneste vi faktisk har å forholde oss til, er de 1200 sider med litterære verk, – kunsten. Og kunst er et uttrykk,- ikke verken sannhet eller fakta, men fiksjon, fantasi og fyrverkeri. Litteraturen og kunsten skal stå på egne bein, ellers er det ikke kunst, slik jeg ser det.
Så vil jeg vende meg til dikterprestens brev,- som kanskje kan være noe vi kan kunne tolke som en tilnærmet personlig ytring og ikke et rent kunstuttrykk, selv om brevene har en form som litteratur, som poesi. Et eksempel er at Petter Dass skrev brev til sin dikterkollega Dorothe Engelbretsdatter og ga både ros, hyllest og støtte til henne som dikter. Og dette i en tid da kvinner skulle tie i forsamlinger, og også når de fødte barn. Og hun fødte mange barn, hvorav ni barn døde. Hennes dikting er preget av sorgen, hun skrev den kanskje ut. Og hun ble i sin samtid møtt med hån, vantro og mistenksomhet, mens dikterpresten Dass var et av unntakene. Og dette er flere hundre år før ord som likestilling og kvinnesak ble tatt i bruk, og dette forsvinner helt i skyggen av «hestkuk-debatten». Petter Dass så kunstneren Engelbretsdatter og litteraturen hennes. Han vurderer heller ikke om hun er snill og grei eller et grusomt kvinnfolk privat. Ingen forskere i dag diskuterer om hun var et Hordalands svar på et hespetre eller ikke. Det er nettopp det som er mitt poeng.
Det samme gjelder mytene om Petter Dass eller andre mangeoghundreårige historiske personer. Det er en umulighet å verifisere sannhetsgehaltet i dem,- det er derfor de kalles myter. Og vi vet jo alle hvor fort en fjær blir til fem høns også i vår tid. For meg er det tekstene til Petter Dass som er det sentrale, men det er samtidig verdt å undersøke de mange mytene om hans person, – som fenomen. Så får publikum fortsette å tolke de litterære tekstene til forfatteren utfra sin tid slik vi leser dem med våre egne briller fra vår tid.
Så, hestkuk og hestkuk, fru Blom.
Jeg kom akkurat på en vits. «Jeg kjenner to hestkuker, og du er de begge». Vel, det er nok noen eller mange som vil kalle både deg og meg for det ene og det andre. Men jeg tror vi skal la det være med det. Jeg vil heller oppfordre folk med et primitivt språk å ta det opp med vedkommende hvis de absolutt vil bruke vulgære uttrykk som «hestkuk» som karakteristikk. I mine øyne skal du da ha gjort mye «troillåt» mot andre som kan etterprøves andre steder enn i skjønnlitteraturen og lyrikk.
Det får vi la få en rettferdig dom,- i retten.
Margit Langseth
“Kuken på Glein”, Dønna, 2016. (C) Margit Langseth