Folk kommer og går. De fleste streifer forbi i våre liv uten å sette spor. De skylles vekk av neste brenning. Et blikk, et smil, et ord kan også forandre ditt liv. Et tilfeldig møte. Et ansikt som lever stille i din hukommelse.
De fjerne kan være nære, de nære fjerne. Noen vil man aldri glemme, andre vil man helst fortrenge. Man må la dem være.
Det finnes et knippe mennesker som står ved din side fra første dag. Dåp, bryllup og begravelser. Hverdag som fest. Når solen skinner og når mørket brer seg. Gode og onde dager. Noen er man i slekt med, andre føler man seg i slekt med.
Min far har ingen søsken, men har likevel en bror. Ikke min onkel, men er som en far. Jeg er takknemlig for at vi får følges ad. Fra min fødsel til hans alderdom.
En gulltråd i mitt livs vevnad.
Vi er alle vandrere
på vei
i livet
i naturen.
Gi meg din hånd –
Kom!
Så vandrer vi sammen.
Margit Langseth
Skrevet til Heinz Wirtz sin 80-årsdag, 2015. (Oversatt fra tysk hvor det høres mye bedre ut!)
Foto: Paradisveien (C) Margit Langseth, Rosøya. 2014
Fredag ettermiddag og endelig helg. Huset er ikke vasket på en måned, og eldstemann sier at på at det snart er på tide. Oppvasken fra i går hilser meg velkommen hjem i dag også og minner meg om at ny oppgave venter etter middagen er laget. Fin fredag. Jauvesstfaen! Det kjennes mer som man er fint ferdig.
Klokka, ukeplanen, sekken, mobilen legges tilside en stakket stund og avisen venter. Men jeg vet at sekken må fram før mandag morgen, og jeg har omtrent 90 prøver og innleveringer som venter på faglige vurderinger, veiledning, karakterer og smilefjes. Jeg skal forberede et foredrag studiesamlingen, avreise mandag. Shit, bestilte jeg flybilletter eller har jeg drømt det? Og så er det det prosjektet jeg holder på med. Sjekke mail her, sjekke mail der, sende og svare, sende og svare. Og ungene har vært syke, andre runde. Klærne skal vaskes. Sekker, poser og bager skal tømmes. Mer vask. Det verste er brettinga og de satans sokkene. Og så den jækla katta, -må du gneldre så mye? Om natta også? Kan du ikke spise vanlig kattemat som andre normale katter? Blærekatarren murrer og likte ikke sørvestkulingen i dag. Regnet tok tak i bukselårene på vei 30 meter ut og inn, hit og dit. Sokkene er våte og askeskuffen er full og varmepumpa lager en skingrende gneldrelyd.
Nakken knaker mens tacolukta legger seg som et teppe over hybelkaninene. Er maten snart ferdig, mamma? Ja da, ja da. Dekk bordet, du. En liten avispause ved komfyren er en salig stund. «På inntektstoppen.» Jauvesstfaen! Akkurat det jeg trengte nå. Jeg skulle gjerne tjent en million eller hatt noen millioner i formue. Så hadde jeg kanskje sluppet å få purring på restskatten. Kontoen hadde ikke nok dekning på forfallsdato. Jauvesstfaen. Misunnelsen skal igjen smøres inn. Heldigvis kun til utvortes bruk, men tenk om jeg kunne hatt et par-tre millioner og en gang for alle kunne fått pusset opp huset i en smell. Vi kunne bygd ei leilighet i kjelleren, leid ut og jobbet litt mindre. Fikset hagen. Biloppstillingsplass. Hushjelp? Ny bil, kanskje? I alle fall ny varmepumpe! Og, og, og…
Røykvarsleren sier i fra. Middagen er ferdig: tacotid!
Så sitter vi der og tygger og tygger. Silencio. «Alle er sultne» – den italienske utvekslingseleven prøver å gjenta «SULTNE». Ja, you know, it means that everybody are hungry.
Jeg klager ikke. Vi har mer enn nok og verywellsådet. Vi har mat, vi har hus, vi har jobb, vi har nok penger, skapene er fulle, vi har trygghet, vi har friske foreldre, friske unger, vi har hverandre, og vi har musikk på radioen og helgen er her!
Hva mer kan vi egentlig ønske oss?
Jeg må smile for meg selv fordi jeg er helt sikker på at storkaran på Herøy, Dønna, Leirfjord og i Alstahaug garantert har både rusk under kjøkkenbordet, oppvask, influensa, mailer, regninger, svarte dager, og at de snart må skifte til vinterdekk de også.
Da jeg var liten fantes det ikke sikkerhetsbelter bak i bilen.
Da jeg var ungdom var det røyking tillatt på de bakerste seteradene på Twin Otteren.
Da jeg var liten brukte vi ikke redningsvest.
Da jeg var liten fantes ikke sykkelhjelm.
Det fantes ikke sykkelseter for barn heller, tror jeg.
Da jeg var liten fantes ikke GPS, mobiltelefon eller dødmannsknapp.
Jeg er ikke fanatisk, selv om jeg kanskje er mer enn en smule engstelig for at noe skal skje mine barn. Men joda, de får klatre i trær, bruke kniv, skyte med gevær, kjøre båt og gjøre andre ting som man må lære å beherske. Men vi har heldigvis røykvarslere, vi røyker ikke, vi har god sikring i bilen, vi mobiltelefon og kan ringe 113 hvis vi må, GPS som viser veien og vi har alltid dødmannsknapp og redningsvest på oss i båten, og vi har ALLTID ALLTID ALLTID sykkelhjelm på når vi sykler.
Mens det meste av det som er ramset opp ovenfor i dag er regulert av lover og regler, så er det fortsatt ikke påbudt med sykkelhjelm. For meg er det en merkelig gåte. Trygg Trafikk lister opp alle fordeler sykkelhjelm gir for å forebygge hodeskader. Vi har vel alle hørt noen historier fra virkeligheten om sykkelulykker både med og uten hjelm. Likevel gikk Statens vegvesen i 2007 mot et forslag om å innføre hjelmpåbud. Det synes jeg er merkelig, rart og ikke minst utrolig lite klokt.
Syklistenes landsforbund sier de er for bruk av hjelm, men mot et påbud. Dette forstår jeg heller ikke,- skal ikke denne interesseorganisasjonen ivareta syklistenes beste? Det virker inkonsekvent, i mitt hode. Det vil slå beina under for alle bysykkelordningene, sier informasjonssjefen i Syklistenes Landsforbund til NRK Sørlandet 22.06. 2014. De mener også at færre vil bruke sykkel hvis det blir et påbud. Det skjedde visstnok da hjelmpåbud ble innført i Sverige, det ble færre under 16 år som syklet. Det opplyses ikke noe om årsaken til denne nedgangen, men kanskje det er økonomiske årsaker til dette? Kanskje Syklistenes landsforbund kunne sponse hjelmer til barn under 16 istedenfor å gå på akkord med barns sikkerhet. Kanskje ville de rekruttere flere medlemmer, og skaffet seg et bedre omdømme? Det må da også være mulig at en hjelm følger hver sykkel i bysykkelordningen?
For hva er egentlig problemet? Penger? Min mening er at det er rein og skjær uvilje eller tåpskap som vi sier på nordnorsk. Det er lov å bruke hodet! Dette burde være en genial anledning for Syklistenes Landsforbund til, sammen med næringsliv og offentlige instanser, til å få et enda større fokus på syklistenes sikkerhet på alle vis. Forsikringsselskapene ville garantert stilt opp forebyggende tiltak, heller enn å betale ut store forsikringssummer til de som fikk varige og alvorlige skader. Eller?
I samme artikkel fra NRK sier at 58% av de spurte i en undersøkelse mener at hjelm bør bli påbudt. Det vises til at det det ikke er noen politisk vilje til å innføre et hjelmpåbud. Dette gjør ikke saken mindre ulogisk. Var det ikke noen som sa at det var folket som skulle styre dette landet? Vi er inne i det såkalte grønne skiftet politisk, – det skal bli bilfritt og sykkelvennlig både her og der. Men at mennesker, både fedre, mødre og barn, faktisk redder sitt liv med å bruke sykkelhjelm,- det er visst en privatsak og ikke særlig samfunnsøkonomisk. Trafikksikkerhet er ikke så viktig hvis du sykler, selv om du kjører full pinne på racersykkel eller el-sykkel både bortover og for ikke å snakke om nedover. På glatta, over isbelagte sølepytter, på løsgrus, på en hullete vei, på humpete brostein og land trikkeskinnespor. Hørte jeg noen rope på Statens Vegvesen?
Norge har en lang vei å gå (eller sykle) for å kunne måle seg med resten av Europa eller for øvrig andre land med tanke på tilrettelegging for syklister.
Jeg var i Australia i 1993 – der var påbud av hjelm allerede innført et par år tidligere. I dag har land som Finland, Island, Sverige, Canada, New Zealand og deler av USA en lov som påbyr sykkelhjelm. Jeg tenker at de er kommet et stykke lengre enn oss. Jeg kan ikke tenke meg at noen norske selskaper med god HMS-politikk vil la sine ansatte sykle uten hjelm i løpet av arbeidsdagen. Har dere hørt om noen? På skolen til mine barn ble regelen for påbud av hjelm ved sykling til og fra skolen fjernet i et eget møte i skolens FAU. Skolen manglet lovhjemmel. Hørte jeg Ola Dunk?
Noen sammenligner sykling i Norge med sykling i Nederland eller andre land. Det er for øvrig ikke sammenlignbart. Det er mange grunner til dette. Blant annet blir syklistenes sikkerhet tatt mer på alvor, og Norge har noen flere utfordringer, både med tanke på forhold knyttet til både natur og kultur.
Jeg bodde i Tyskland i 1994. Der var det røde oppmerkede sykkelstier i veier og på fortau. Det var egne trafikklys for syklister. Og nåde de gående (som meg som ikke skjønte systemet med det samme) som kom i veien for en sykkel. Og syklistene ringte frenetisk med sykkelklokka for å varsle da de kom syklende i sittende stilling på sin gamle sykkel uten gir. De har en kultur for sykling. De har også kultur for stygg banning hvis gående skulle forville seg inn på en sykkelsti. Disse ord skal ikke gjengis her.
I Nord-Tyskland, Nederland og Danmark er landskapet også særdeles flatt,- så den farten du oppnår på sykkel må du sørge for å trø deg fortjent til. Jeg tror ikke du finner mange sykler med mer en tre gir. Det er også et annet klima, – mindre is, snø, slaps og det er en infrastruktur og ikke minst en sykkelkultur. Ingen av disse landene har påbud for sykkelhjelm. Og selv Nederland hvor barna er født med en sykkel festet til kroppen, hvor du finner sykler i alle varianter og i et stort antall, ser du bare meget sjelden en hjelp. For meg er det likevel ikke noe argument for at vi ikke skulle innføre et slikt påbud i Norge.
Her i Norge har vi dårlig infrastruktur, dårlig sykkelkultur, dårlige veier, guffent klima,- og vi trenger nemlig et påbud. Det er alt for mange historier om hjelmer som har reddet liv, og dessverre også triste historier sykkelulykker uten hjelm, og all erfaring som jeg har gjort meg tilsier at hjelm kan beskytte mod alvorlige hodeskader,- og jeg vil bruke hodet til å snakke frem en lov som påbyr sykkelhjelm. For neste gang kan det være deg, eller meg eller noen vi er glad i som er uheldig.
Jeg er glad for økt fokus på miljø, på mer sykkelvennlige byer og steder. Nå må vi også bruke hodet å ta barn, unges og egen sikkerhet på alvor,- sykkelhjelmer bør påbys! Hører du, Erna? Det hadde vært utrolig flaut for dere i Syklistenes Landsforbund å være de eneste som fortsatt vil være mot et forslag for påbud av sykkelhjelm. Dere har enda sjansen. Så, kjære Syklistenes Landsforbund, – bruk hodet. Jeg skal ta dere på alvor hvis dere blir positive til et sykkelhjelmpåbud i Norge!
Det er lov å bruke hodet!
Da jeg var liten var det ingen som tenkte på at grunnen til ungenes bilsyke kunne skuldes foreldrenes intense rullingsrøyking i folkevogna.
Da jeg var liten var min faste plass i billen på hattehylla. Det var finere utsikt, og baksetet var opptatt av mine tre eldre brødre.
Grønn og liten, sjøsyk – ikke rart vi ble kvalme av sigarettosen da Widerøe svinget over De syv søstre på vei til Mo i Rana.
Og det gikk sannelig godt meg både meg og mine søsken uten røykvarsler, bilbelte, redningsvest, dødmannsknapp og sykkelhjelm. Vi visste vel ikke den gang at vi manglet sikkerhetsnett. Kanskje hadde vi flaks?
Men når din kjære ligger der med store blødninger fra hodet med en rød elv av blod som brer seg utover asfalten etter en punktering på vei den fra Holmenkollen i høy hastighet en nydelig søndag i juni,- da skjønner du at det er for seint.
