Folk kommer og går. De fleste streifer forbi i våre liv uten å sette spor. De skylles vekk av neste brenning. Et blikk, et smil, et ord kan også forandre ditt liv. Et tilfeldig møte. Et ansikt som lever stille i din hukommelse.
De fjerne kan være nære, de nære fjerne. Noen vil man aldri glemme, andre vil man helst fortrenge. Man må la dem være.
Det finnes et knippe mennesker som står ved din side fra første dag. Dåp, bryllup og begravelser. Hverdag som fest. Når solen skinner og når mørket brer seg. Gode og onde dager. Noen er man i slekt med, andre føler man seg i slekt med.
Min far har ingen søsken, men har likevel en bror. Ikke min onkel, men er som en far. Jeg er takknemlig for at vi får følges ad. Fra min fødsel til hans alderdom.
En gulltråd i mitt livs vevnad.
Vi er alle vandrere
på vei
i livet
i naturen.
Gi meg din hånd –
Kom!
Så vandrer vi sammen.
Margit Langseth
Skrevet til Heinz Wirtz sin 80-årsdag, 2015. (Oversatt fra tysk hvor det høres mye bedre ut!)
Foto: Paradisveien (C) Margit Langseth, Rosøya. 2014
Kjære, kjære ordkunstner, vår datter. Igjen fantastiske ord som leker med våre tårekjertler. Vi er stolte, glade, ja lykkelige som har en datter som finner ned til sjelens dype tanker, greier å sette ord, farge, forståelse på noen av det vanskeligste i menneskesinnet, det følsomme sinn sitt forhold til omgivelsene. Et Damokles sverd som hviler med sorg og glede over ens liv. ” Om tungt er det dog en gave som det er berikende å ha i sitt liv” ( fritt etter Arnulf Øverland) Takk !