Fredag kveld stod en av Norges fremste visesangere, Lars Bremnes, på konsertscenen på Havkanten i Husvær. Utpå kvelden løftet taket seg i ren ekstase da Bremnes og Publiners jammet for åpen scene.
Konserten til Ola Bremnes var utsolgt med en fullstappet sal på Havkanten på Husvær. Bremnes fylte hele scenen alene med sin akustiske gitar og sitt munnspill. LarsBremnes var i storform og drysset sine sangperler utover publikum krydret medanekdoter fra livet i stort og smått. Det var kjente og kjære viser i tillegg til en urfremførelse på låten ‘I mine armer’ til stor begeistring fra publikum. Den vakre visa ‘Kunne æ skrive’ fremkalte kveldens lengste applaus. Folk så ut til å storkose seg både inne og på kaien på Havkanten i høvelig vær med fantastisk utsikt, flotte lokaler og servering av kortreiste havdelikatesser fra selveste Lovundkokken.
Tradisjonen tro dro Publiners med venner, også omtalt som Husvær husorkester, i gang en uhøytidelig jam session til stor glede for publikum. Kvelden ble viet til ordsmeden og visekunstneren Terje Nilsen og hans musikalske viser med sterke tekster. Stemningen stod i taket seg da Ronny Bertilsen fremførte den kvikke og morsomme låta ‘Den fæle fyren’ som omhandler en mann i midtlivskrise. Da Lars Bremnes samtidig entret scenen med saftige saksofonriff løftet taket sett seg rett og slett på Husvær. Med hele ni personer på scenen og ulike soloinnslag av gitar, fele og saksofon fikk publikum en musikkopplevelse av de sjeldne.
Fredagen ble altså en musikalsk festkveld på Havkanten i Husvær. Og kveldens mest rørende øyeblikk var da Ronny erklærte sin takknemlighet til lydmann og musikkpersonlighet Tor Tømmervik som har reist med Publiners i tyve år. Det er også hans fortjeneste at Publiners nå for tiende gang åpner sommeren med musikkhelg på Husvær hvor det er en gjestemusikant på fredag og Publinerskonsert på lørdag. Det hele startet med en prepoduksjon på ungdomshuset i Brasøy og et nachspiel på tidligere Havnomaden hos Bent og Inge Skauen. Og da Ronny Bertilsen avsluttet kvelden med en fremføring av den gamle klassikeren ‘Danny Boy’ til ære for Tor Tømmervik var det nok ikke bare Ronny selv som ble beveget.
Lørdag var det duket for Publiners med to utsolgte konserter og påfølgende bryggedans. Publiners leverte konsert med musikalsk bredde og kvalitet, som vanlig, med de gamle profillåter og endel nyskrevet materiale. Litt synd at det på kveldens siste konsert var endel publikummere som var mer interessert i å prate enn å lytte til balladene, slik at også bandet ble forstyrret. Men mot slutten av konserten viste de øvrige publikummerne i salen sin begeistring med å reise seg, klappe og synge med så det formelig kokte i det intime konsertlokalet på Havkanten. ‘Toft’ og ‘Tell stein’ var sanger som virkelig rev publikum med. Også Lin-Sofie Andersen fra Brønnøybandet Bautastein bidro under konserten og også senere utpå kvelden da stoler ble ryddet vekk for bryggedans så folk fikk svingt seg inn i sommernatta på Husvær.
Selv om bandets vokalist gjentok at han nylig fylte femti år, så ser det ut som Publiners fortsatt leverer kvalitetsmusikk på høyt nivå, gode musikkopplevelser og stemning som folk reiser langt for å oppleve. Frontfiguren Ronny Bertelsen stråler av en energi og kraft på scenen, og til tross for sitt grånende hår og til dels manglende manke, så strutter og blomstrer hele bandet på scenen. Bandet har et utrolig bra samspill hvor de skaper fin dynamikk med å la alle musikerne få tre frem med sine soloer underveis i konserten. En konsert med Publiners er aldri kjedelig, og med en salig blanding av ballader og full spiker folkrock, så er det rett og slett ingen dødpunkt. Det er fullt trøkk hele veien. Og det er vel med Publiners som god vin, den blir bare bedre med årene!
Så jeg gleder meg til fortsettelsen.
Havkanten konsertscene egner seg godt til gode musikkopplevelser med høy kvalitet og ikke minst proff lyd- og lys. Husvær og Helgeland har virkelig fått et flott anlegg hvor både artister og publikum kan kose seg med musikk og god mat omkranset av nydelig utsikt over fjell og fjord på ei lita øy uti havgapet. Denne helgen var alle tre konserter utsolgt, båtene lå på rekke og rad utenfor det gigantiske kaianlegget på Havkanten, og folk koste seg med prat og god mat på kaien mens sola gikk ned og opp igjen.
Dette ble en virkelig nok en pangstart på sommersesongen. Dette er Helgeland på sitt beste. Og både vertskap, Publiners, Lars Bremnes og publikum var storfornøyde med musikkhelgen på Havkanten på Husvær.
Det var bare smil å se over alt.
Så da regner vi med det blir reprise neste år?
Samme opplegg, samme sted og samme tid.
E KJÆM!
Margit Langseth
Havkanten i Husvær eies i dag av Per Ove Tømmervik, fra Sandnessjøen, som er bosatt i
Stavanger, mens selskapet driftes i samarbeid med bror Tor Tømmervik som har bodd på Husvær i en årrekke. Eieren bemannet kveldens uteservering sammen med sin samboer Astrid Pedersen.
Det er vel mammaen min som drømte aller mest om terrasse, i alle de årene hun satt på kjøkkentrappa som onkel Kåre hadde snekret. Det var han som fikset ting for oss. Pappa jobbet jo nesten døgnet rundt og hadde ellers alltid vakt. Jeg bare elsket den kjøkkentrappa.
Kjøkkentrappa var laget av veldig grove bjelker. Mamma beiset den mørkebrun. Det var jo syttitallet, vet du. Og jeg likte syttitallet og elsker fortsatt brunt. Familien min flyttet til periferien fra en byleilighet i Trondheim i 1975. Jeg var vel 4-5 år. Da satt jeg mest ute i hagen i molda og grov, sa mamma. Lekte med meitemark. Og det finnes vel ikke noe bedre i verden enn ei kjøkkentrapp med sol, en trivelig terrasse med en stol eller to og varm sommerhud, en hageflekk med grønt gress og en dunge med jord.
Men det ble jo mer by igjen etterpå. Og Bergen både elsket og hatet jeg. Da jeg i studietiden på nittitallet bodde på Nordnes i et gammelt og ærverdig bergenshus hvor ytterdøra åpnet seg rett ut mot asfalten, så savnet jeg kjøkkentrappa. Savnet vokste og vokste for hvert år som kom og gikk. Til slutt måtte jeg bare flytte derfra, fra huset og asfalten og byen. Lengselen etter et frirom og friluft ble voldsom sterk og den dro meg hjemover. Nordover. Og det var kanskje kjøkkentrappa fra barndommen som alltid var så varm som var lagret der et sted langt inne i underbevisstheten min. Den deilige kjøkkentrappa var jo litt som mammaen min. Hun var alltid så brun og varm og god om sommeren og luktet så godt havsalt og sommerbris og kokosnøttolje. Gode minner og gyldne øyeblikk ligger lagret i kroppen min, og mange ganger kan jeg bli overrasket. Når jeg ser tilbake og virkelig kan føle og lukte og kjenne på en opplevelse som var en gang. Øyeblikk med gulldryss i en bakhage.
Sommerdrømmene mine kom fra en hage med et hus på ei øy i nord. Min mamma prøvde å holde orden på hagen. Stakkars mamma. Hun bar på steiner og heller og busker. Hun var ofte ute i hagen med en bøtte og en spade i en avklipt arbeidsbukse og med skjerf rundt håret. Og vi hadde en umulig hage. En uregjerlig hage. En jungel, rett og slett. Med kupert terreng og masse store steiner og fuktig jord. Jeg kan ikke huske at vi ungene hjalp til så mye i hagen, ikke hagen heller, men jeg husker at jeg prøvde å hjelpe med den der snurregressklipperen som sa kvæsjkvæsjkvæsj. Og jeg hjalp litt halvhjertet til med å luke i de håpløse bedene som nå er overgrodd for lenge siden. Og jeg synes å huske jeg prøvde å lage et krydderbed en gang i verden. Det var da oregano var på mote. På åttitallet en gang. Og så hadde vi masse deilig rabarbra som vi dyppet i sukker, og det ble litt sursøt sommer av sånt. Det knakk og knaste så deilig i rabarbraen, og det stakk i kinnene for det var så knallsurt. Lykken var lenge en sukkerkopp og nyspiret rød rabarbra på kjøkkentrappa.
Så en dag fant mamma en supersnekker. Og hun tegnet opp drømmen sin med en finger uti lufta mens snekkeren lyttet og kikket og nikket. Og han bygde mammas terrassedrøm. Fra kjøkkendøra og bortover til stua og rundt sørveggen og med plass til langbord på sjøsiden. Kjøkkentrappa var blitt råtten. Problemområdet med steinhelleplatten ble bygd over. Terrassen ble fantastisk, og mamma visste jo akkurat det, at den ble perfekt. Hun hadde jo konstruert og justert og finpusset den i sitt hode så lenge. Mammaen min, altså.
Og hun er smart, mora mi. Supersmart og supersterk. Og jeg unner henne så mye at hun fikk sin nybygde terrasse etter å ha bodd hele sitt modne liv med syttitallsgrønt og oransje blomstertapet. Mammaen min skulle hatt premie. Eller stått på sokkel. Hun prøvde å skrape og male og klippe og luke og bryte og måke alt hun klarte, men en bortearbeidende ektemann. Og mye klarte hun. Ja, hun måtte jo fikse sjøl. Ikke så rart hun ble utslitt i kroppen, men hun klaget aldri og ga aldri opp. Og hun fikk til slutt sin terrassedrøm oppfylt. Da hun var omtrent like gammel som jeg er nå, vil jeg tro. Kanskje 48. Så gammel er jeg visst blitt jeg også. Jøsses meg, er jeg også blitt moden kvinne nå? Hjelp.
Og terrassen til mamma ble min i 2007. Den fulgte jo med huset da vi overtok barndomshjemmet med den overgrodde hagen. Huset med grønne fliser, brune fliser, oransjeblomstrete tapet og hagen med en gigantisk terrasse ble vårt. Terrassedrømmen. Et minst tredve år gammelt plankeflak. Hundre kvadratmeter, sikkert. Den kan vel knapt kalles en drøm i dag. Men den fungerer fortsatt fint. Og jeg ønsker meg jo enda mer. For jeg elsker å gå i barføtter på mørkt og varmt og brunt treverk eller i det kalde grønne gresset. Uansett vær. Og jeg elsker å være ute. Og det er så mange fine kroker i hagen hvor jeg gjerne skulle hatt forskjellig, forskjellig. Jeg har jo mine drømmer. Om platting, pergola, utelys, lysthus, jacuzzi, gjestehus og grillplass og og og. Nye planter, flere trær. En hvitmalt hagebenk. I have a dream, you know. Eller mange drømmer. De er så fjerne at jeg måtte skrive det på engelsk.
Nå drømmer jeg mest om å beise terrassen mørkebrun. På de tolv årene jeg har bodd her, klarte jeg å rense og beise den bare en gang. Jeg tror det var mens ungene var små. Jeg klarte visst alt da. Jeg hadde visst superkrefter den gangen. Men anyway, jeg klarte det en gang. Hundre kvadratmeter. Jeg renset og beiset mammas terrasse, altså. Det skjer jo bare ikke av seg selv. Det vet vel alle. Og jeg har jo tusen andre ting å gjøre også, mens mannen klipper gresset og prøver å holde den voksende jungelen nede.
Men i fjor kjøpte jeg beis av beste sort. Trebitt, svindyr terassebeis. Mørkebrun. Tjærebrun. For jeg elsker brunt. I fjor, ja. Beisen. Men så ble jo minstemann syk. Jeg la bort alle andre planer og ønsker og drømmer. De ble ikke så viktige lengre. I alle fall ble mørkebrun beis plutselig fullstendig uviktig.
Men i år kjøpte jeg terrassevasker. Det må man ha. For det fungerer utmerket på hytta. Der har jeg jo beiset terrassen nesten hvert år. Da har jeg jo mer tid, vet du. Masse tid. Der er det grått. Hvitt og grått. Men så virket ikke høytrykkspyleren. Den hjemme. Og så lånte jeg pappa sin. Men så virket ikke vannslangen. Og mens jeg tenker og tenker og venter på hjelp, så drømmer jeg litt. Om hvor fint det blir med den brune beisen. Om fine folk som kan komme på besøk og sitte ved det bordet og drikke kaffe og spise jordbær.
Vel. Og så jeg dekker på et utebord med blomster og glass til noen venninner som kommer på besøk. Ja, jeg elsker jo blomster. Og så tenker jeg på farmora mi med samme navn som meg som drev blomsterbutikk i Sandnessjøen i over femti år. Hun elsket pynt og fest og folk og gin&tonic. Og vi er veldig like der, hun og jeg. Farmor levde i mange, mange år som enke med hus og hage og alt, helt alene. Tøff dame. Så jeg klarer vel å rense og beise den gamle terrassen med mørkebrun beis i år. Det skal jeg klare.
Man må jo ha troen på at drømmer kan bli sanne en vakker dag.
