Her om dagen skrev jeg et postkort med en hilsen til naboen. Jeg tror hun ble glad, for hun takket med å sende meg en sms. Det er noe høytidelig med postkort, en håndskrevet hilsen med bilde av stedet du er på eller et annet hyggelig motiv. Kjøpe frimerke, sleike og klistre. Sånn,- der forsvant kortet ned i den røde postkassen på butikkveggen. Dunk. Det er ensomt å være postkort nå for tiden.

Tidligere sendte man postkort fra feriestedet for å vise hvor fint stedet er en finværsdag og for å vise at du har vært der! Kan huske at jeg ofte skrev 20 postkort hvis jeg dro til et nytt sted. Når man kom hjem sendte man så prospektkort til de nye du var blitt kjent med. Kortet viste stedet du bor på, men blått kulepennkryss og pil til huset som er ditt. Her bor jeg! Min syvende sans var stedet for å samle navn, nummer og adresser. Nå har jeg glemt hvem som står der.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har ikke sett min syvende sans på mange år,- hvor er den egentlig? Hva het egentlig han der vestlandsfyren jeg ble så håpløst forelsket i da jeg studerte? Og hun der fra Bergen på kollokviegruppa i 1991? Det har jeg glemt, selv om ansiktene virker levende nok når jeg leter bakover i hjernelagene. Det var spennende å slå opp i telefonkatalogen å finne ut hvor aktuelle kandidater bodde. I de røde telefonkioskene hang jo kataloger fra hele landet. Nå henger de på museum, og de røde fyrtårnene hvor mangt og meget skjedde, er kondemnert. Kanskje var det mer personlig den gang da man faktisk måtte ta mot til seg og ringe, mens man i dag kan sende en smiley eller andre rare symboler som kan være vanskelig å tolke.

Nå er det teksting, tasting og instagramming det går i. Vi glemmer hvordan stemmen er, og hvordan snakker man egentlig med folk? Vi flørter, dater og snakker i cyberspace. Du trenger ikke lengre gå ut for å treffe folk, finne en kjæreste eller gå i demonstrasjonstog. Den virtuelle verden er blitt en enkel måte å være sosial, si sin mening og du kan til og med tenne lys og skrive i kondolanseprotokoll hvis så galt skulle hende. Jeg tenker at et godt gammeldags håndtrykk, en klem og en blikk aldri kan bli erstattet av digitale uttrykk og smilefjes.

Av og til, og kanskje mange ganger, er gammelmåten en berikelse. Det er noe ekte og godt over å ta tak i trillevogna og gå på butikken. Føttene fører deg fremover og armene må anstrenge seg på hjemveien. Du kan kjenne vekten av alle varene mens grusen gnistrer under gummihjulene. Du stopper opp og snakker med en gammel gubbe på veien. Det er ikke noe parkometer som skriker lydløst etter flere penger. Mobilen må ligge nede i lommen, fordi hendene er engasjert i en skikkelig jobb. Hvis du vil at ungene skal aktivisere seg, så sett frem handvogna. Den gir de små mer trening og spenning enn fotball og alskens spillkonsoller. «Nå er det min tur!». Ja, det kan gå timesvis før noen får flis i fingeren eller ramler bakover og lander med hodet i gresset. Og tar du ungene med på butikken med ei handvogn, så får du garantert drahjelp hjem hvis de får sitte på et stykke bortover.

Det skjer noe med hodet og kroppen når man bruker gammelmåten. Prøv å ro en gammel trebåt en finværsdag. Ta frem en håndsag, en øks eller en rusten hammer. Følelsen av å være i kontakt med treverk eller det å treffe spikeren på hodet og førrfaensteike treffe tommelen en gang eller tre. Det kan jo hende du aldri kommer til å skru inn en skrue uten elektrisk drill. Rull ut ledningen og start kompressoren, vi har det jo så forferdelig travelt. Det bråker så satans å ha det så steike travelt. Maskinene durer og hjernen dirrer. Ingen fred å få for noen. Og husker du forresten lukten av nyhesjet høy? Bøndene takker nok sin skaper og John Deere for rundballepressenes effektive produksjon av traktoregg. Takk og farvel til silodunst, syre og skranglete låvebruer. Jeg takker de som fortsatt holder kulturlandskapet i hevd på gammelmåten på øyer, fjorder og fjell. Det er en fryd for øyet og hodet.

Gammelmåten viderefører tradisjoner og kulturarv. Det skåner naturen og fører mennesket nærmere elementene. Lukter og minner. Blodet bruser og lykkehormonene raser rundt i årene. Åpne postkassen og finne et postkort fra en gammel venn, vandre langs en knasete grusvei med to rustne håndtak og en kjerre på slep, svinge ljåen og kjenne lukten av nyslått gras eller høre klukkingen fra under en båt som dras fremover av jevne åreslag. Finnes det forresten noe bedre enn nykvernet kaffe og knatringen fra en kaffekvern? Den har også en forunderlig effekt på barn. Så hvis du har ferie og barna kjeder seg, kjøp noen kaffebønner og finn frem bestemors gamle kaffekvern.

Ingen Moccamaster, espressomaskin eller kaffeautomat kan erstatte smaken av god gammeldags kokekaffe! Ta deg av og til tid til å koke litt på kaffen. Sett kjelen på plata eller over bålet, hell i kokekaffe, la det trekke og ta deg en sup.

Eller logg deg på verden og ta deg en tur. Jeg tror jeg skrever over gjerdet til naboen og hører om jeg skal sette på kjelen.

14. juli 2015

Margit Langseth

Foto: “Kom igjen no, mammæ”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth

Foto: “Vil noen sitte på?”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth 

Det å snakke om været er en egen kunstgrein innenfor det å være menneske. Lang erfaring og et godt ordforråd kreves, samt evne til å tolke og formidle budskap i sære sammenhenger så vel som i hverdagslige situasjoner. Fagspråket er møysommelig oppbygd i åresvis og kan ikke hentes gjennom studier som gir vekttall, – språket om været er frukt som bare kan høstes etter mange sesonger fra du først plantet dine bein på land i Nord-Norge. Etter hvert behersker du disse ord og uttrykk,- hvor i ordet betoningen skal være og hvilket kroppsspråk som kan være egnet dertil. I begynnelsen kan det høres helt gresk ut. Den som tror at det å snakke om været er for amatører, tar grundig feil. Like mye som nordmenn som tror de er verdensmestere i å snakke engelsk, – men de uerfarne avslører seg så gudsjammerlig når de åpner munnen.

Det er være opptatt av været er ingen spøk. Det er blodig alvor. Min sønn på åtte år melder med høyeste alvor temperaturen hver morgen. I dag, er det 11 grader, mamma. Men det er ikke noe vind eller regn. Min unge rekrutt har skjønt høytiden i en værmelding, også når man melder været selv. For oss i 2015 er været heldigvis ikke så avgjørende for våre gjøremål lengre, mens det i tidligere tider handlet om liv og død.

Mine forfedre og formødre rodde i åpen båt, for å skaffe seg livsopphold og brød, for å utføre sine plikter og følge sin tro, for å skaffe seg det noen nødvendigheter til hus, fjøs og naust. På vei til Lofoten, på vei til kirka eller på vei til nærmeste handelssted, – det var en vei,- sjøveien. Lenge før GPS, satellitt, kortbølge, walki-talkie, iphone, værmeldig i lyd, Siri Kalvig eller yr.no. I all slags vær til alle årstider. Styre etter stjernene, lese landskapet og følge gammel sedvane. Kanskje et kompass, kanskje et kart av ukjent opprinnelse. Eventyrene, erfaring og evnene –  alt måtte tas i bruk for å holde stø kurs i ukjent eller ureint farvann. Sagnet om Syv Søstre er historien om leia som skulle muntre opp de som rodde den tøffe veien til vinterfisket i Lofoten. Bestefar, onkel, far – sluttsummen av erfaring ble aldri satt to streker under. Den levde og vandret nedover til neste ledd, så snart unggløinten var tørr attom øran.

Eventyrene var muligens mest for underholdning og trøst, for man måtte lære å se og lytte til naturens egne tegn og det krevde at man hadde evner, til både å se, lytte, tenke og handle riktig. I dag forvaltes disse eventyr, erfaring og evner av landets bibliotek og museum. Mens vi setter oss på hurtigbåten, på ferga, på hurtigruta eller hopper på et fly og sjekker værmeldingen på smarttelefonen.

I dag henter vi torsken dypfrosset og skjært i firkanter på Rema 1000. Vi hører gudstjenesten på radio, hvis vi ikke skrur av. Vi handler klær og duppeditter på internett. Likevel snakker vi om været. Den evinnelige været. Været preger oss. Selv om verden har endret seg, så snakker vi om det velsignede eller forbannede været, gjerne hver eneste dag. Sjekker temperaturen, hører værmeldingen, sjekker været på yr både hvordan blir det hjemme og på hytta og kanskje i Nice,- side det ligger inne fra ferien i fjor. Selv om vi er innomhus stort sett hele tiden. Vi setter oss rett inn i bilen, parkerer i parkeringskjelleren på jobben, og samme metode hjem igjen. Det er ikke mye til eventyr, erfaring eller evner som blir utfordret i våre transportetapper frem og tilbake. Ikke så mye å overføre til neste generasjon foruten skikk og uskikk og paragrafer i Veitrafikkloven.

Likevel er vi fortsatt i særdeleshet opptatt av været her nord, om enn på en ny måte. Vi sitter på kontoret, ser ut av vinduet,- og lengter ut og bort. Tenk å kunne seile av gårde en sommarsdag. Tenk å kunne drevet fiske og vært fri fra klokke, outlock-kalender og e-poster som skal besvares i ett bankende kjør. Det å svare på mange e-poster og sende en drøss av tilbake gir en kortvarig følelse av lykke og å ha vært effektiv,- så lenge det varer,- det gir en virtuell storm tilbake som kan blåse deg av stolen. Det er så man får lyst til å seile inn i skodda,- og bare bli borte på det store havet,- kanskje man ville strande på en eksotisk øy i Stillehavet… Sukk… Helst uten internett.

Når jeg står opp om morgenen, sjekker jeg temperaturen og studerer skydekket. Er det utrygt for regn i dag, – blir det utegym eller innegym? Må støvlene settes frem til ungene? God morgen, fint vær i dag. Førr et vér! Eller er det vått, kaldt og grått, førr et steikanes uvær! Førr et satans vér! Det ene eller det andre gir et hav av muligheter for ulike synspunkt og ytringer,- du velger en strategi,- hallelujakoret eller klagesangen,- begge strategier fungerer uansett vær. Man kan også klage på finvær,- det kan bli for varmt, det varer ikke evig, det skyer til snart. Du, tjuknæ´n ikkje tell no?

Temaet for lunsjpausen er alltid like utenfor vinduet,- det er bare å gripe tak, så er diskusjonen er gang rundt knekkebrødene med makrell i tomat og skivene med brunost. Om ikke annet er det interessant å se om sytpeisen Per har lagt om strategien i dag. Eller om den evige optimistiske og irriterende Kari skal vise sitt sanne jeg etter ei natt med dårlig søvn og bare kanskjekanskje kan hun også stå opp med feil fot,- bare en eneste gang?

Til tross for bekvem transport og vanntett bekledning, så berører været oss på mange slags vis. Og her nord skifter været fortere enn du klarer å si «bø». Og det føles som om Gud erter oss med stiv kuling og regn når boblejakken for en gangs skyld ikke ble med på turen ut, det er jo tross at begynnelsen av juni. Det er slett ikke gøy når det sludder store, våte snøkrystaller når sommerjakken er på, men vi kjenner at vi er en del av elementene. Jeg tror nemlig Gud er klokere enn som så? Jeg tror han vil minne oss om hvor vi kommer fra. Vi er fortsatt avhengig av naturen, selv om vi ikke tenker så mye på det i hverdagen. Vi er de små menneskekroppene her nede på holmer, langs fjorder og på skjær, små brikker i hans puslespill. Derfor fortsetter vi å snakke om været, for ikke å glemme, for å vise vår ydmykhet, og for ikke å glemme hvor vi kommer fra.

Det finnes mange slag vær. Her nord er vinteren som en eneste lang natt, slik som Herr Petter med sin fjærpenn har beskrevet så nydelig. Det var også trøstende ord for folk innerst i en frossen fjord. Det var en evig kamp mot og med naturen, nok lys i mørketiden, nok ved til varme og matlaging. Så kommer engelen Gabriel forkledd som tjeld, storspove, grågås og seing,- som synger sine velkjente sanger om det glade budskapet. Lyset er født på ny! Halleluja,- vi stod hain av! Lyset vender alltid tilbake. Førr et vér! Takk, Petter Dass!

Det er vel det fine været, lyset og den gode sommeren som er vanskeligst å snakke om. Vi blir litt satt ut av varme og herlighet. Det kan hende at vi blir stille når kveldssolen brenner og ruller så vidt ned i havkanten for den stiger opp igjen. Det er melkestille. Det mest kraftfulle øyeblikk hvor alt i øyan står stille, himmelen er rosa og husene står i brann. Ingen kan sove bort sommernatten. Vi er igjen velsignet og styrket i troen. Vi skal stå hain av!

Til tross for denne frelsende stillenheten, så er det kanskje skitværet som berger oss mest fra avgrunnen. Ordforrådet dekker flere sider i ordboken, og mye må sikkert sensureres. De saftigste glosene om grått og vått, regn som kommer nedenfra og opp,- på kryss og tvers fra fire himmelretninger samtidig. Mørke, fuktighet, kulde og vind,- det finnes et utall av kombinasjoner, og vi som bor ved kysten kjenner ikke dagen før solen kommer tilbake i februar. Og stormene langs kysten, vår, sommer og høst er lunefulle. Men det er det vi liker å snakke om,- og alle har vært ute en vinterdag før, – så det er om å gjøre å finne på en ny beskrivelse av været som kan toppe de sure oppstøt eller kjappe replikker fra nabo eller kollega. Det er ikke bare kaffe som kurerer gruff, det gjør det forbannede været hvor man kan få ut frustrasjoner, dårlig nattesøvn og vonde følelser kamuflert som kraftuttrykk om været. Førr et søkkanes, steikanes og et så innisvarteballan tell uvér! Sørvestkulingen og himmelen gråter med deg og skjuler saltvannet som renner nedover kinnet.

For mentalhygienen er nok likevel sola som aldri går ned den beste psykolog. En årlig vårrengjøring, rusk og rask og knuten i magen løses opp og kostes ut av hundkarven som duver i enga som et brudeslør og de grønne enger, holmer og skjær hvor de dansende og duvende Syv søstre forteller oss eventyr med det var en gang. Skuffelser, sviende nederlag og svarte tanker feies ut at skogstorkenebb og smørblomster som hilser sommeren velkommen. Natta er rosa og himmelen er nær. En øredøvende stillhet. Det banker i ørene. Jeg holder pusten en stund. Ska tru om hain tjuktnæ tell, eiller?

Himmelen åpner seg og floingsvinden kaster seg over oss, mens jeg løper over enga og finner ly. Store tunge regndråper på solbrente skuldre. Det lukter salt sjø og shampo.

Herre Moses førr et vér,-ja, kor lenge var Adam i paradis? Har du sett på han tytkje?

Ja, ja, sånn går no dagan her nordpå og hain steike ta førr et vér!

2. juni 2015

Margit Langseth

Foto: “Søstran som dainse på sommareng”, Brasøy. (C) Margit Langseth, 2015

Foto: “Fra fjord er jeg kommet, ved fjord skal jeg bli”, Brasøy. (C) Margit Langseth, 2015