Her om dagen skrev jeg et postkort med en hilsen til naboen. Jeg tror hun ble glad, for hun takket med å sende meg en sms. Det er noe høytidelig med postkort, en håndskrevet hilsen med bilde av stedet du er på eller et annet hyggelig motiv. Kjøpe frimerke, sleike og klistre. Sånn,- der forsvant kortet ned i den røde postkassen på butikkveggen. Dunk. Det er ensomt å være postkort nå for tiden.

Tidligere sendte man postkort fra feriestedet for å vise hvor fint stedet er en finværsdag og for å vise at du har vært der! Kan huske at jeg ofte skrev 20 postkort hvis jeg dro til et nytt sted. Når man kom hjem sendte man så prospektkort til de nye du var blitt kjent med. Kortet viste stedet du bor på, men blått kulepennkryss og pil til huset som er ditt. Her bor jeg! Min syvende sans var stedet for å samle navn, nummer og adresser. Nå har jeg glemt hvem som står der.

Jeg har ikke sett min syvende sans på mange år,- hvor er den egentlig? Hva het egentlig han der vestlandsfyren jeg ble så håpløst forelsket i da jeg studerte? Og hun der fra Bergen på kollokviegruppa i 1991? Det har jeg glemt, selv om ansiktene virker levende nok når jeg leter bakover i hjernelagene. Det var spennende å slå opp i telefonkatalogen å finne ut hvor aktuelle kandidater bodde. I de røde telefonkioskene hang jo kataloger fra hele landet. Nå henger de på museum, og de røde fyrtårnene hvor mangt og meget skjedde, er kondemnert. Kanskje var det mer personlig den gang da man faktisk måtte ta mot til seg og ringe, mens man i dag kan sende en smiley eller andre rare symboler som kan være vanskelig å tolke.

Nå er det teksting, tasting og instagramming det går i. Vi glemmer hvordan stemmen er, og hvordan snakker man egentlig med folk? Vi flørter, dater og snakker i cyberspace. Du trenger ikke lengre gå ut for å treffe folk, finne en kjæreste eller gå i demonstrasjonstog. Den virtuelle verden er blitt en enkel måte å være sosial, si sin mening og du kan til og med tenne lys og skrive i kondolanseprotokoll hvis så galt skulle hende. Jeg tenker at et godt gammeldags håndtrykk, en klem og en blikk aldri kan bli erstattet av digitale uttrykk og smilefjes.

Av og til, og kanskje mange ganger, er gammelmåten en berikelse. Det er noe ekte og godt over å ta tak i trillevogna og gå på butikken. Føttene fører deg fremover og armene må anstrenge seg på hjemveien. Du kan kjenne vekten av alle varene mens grusen gnistrer under gummihjulene. Du stopper opp og snakker med en gammel gubbe på veien. Det er ikke noe parkometer som skriker lydløst etter flere penger. Mobilen må ligge nede i lommen, fordi hendene er engasjert i en skikkelig jobb. Hvis du vil at ungene skal aktivisere seg, så sett frem handvogna. Den gir de små mer trening og spenning enn fotball og alskens spillkonsoller. «Nå er det min tur!». Ja, det kan gå timesvis før noen får flis i fingeren eller ramler bakover og lander med hodet i gresset. Og tar du ungene med på butikken med ei handvogn, så får du garantert drahjelp hjem hvis de får sitte på et stykke bortover.

Det skjer noe med hodet og kroppen når man bruker gammelmåten. Prøv å ro en gammel trebåt en finværsdag. Ta frem en håndsag, en øks eller en rusten hammer. Følelsen av å være i kontakt med treverk eller det å treffe spikeren på hodet og førrfaensteike treffe tommelen en gang eller tre. Det kan jo hende du aldri kommer til å skru inn en skrue uten elektrisk drill. Rull ut ledningen og start kompressoren, vi har det jo så forferdelig travelt. Det bråker så satans å ha det så steike travelt. Maskinene durer og hjernen dirrer. Ingen fred å få for noen. Og husker du forresten lukten av nyhesjet høy? Bøndene takker nok sin skaper og John Deere for rundballepressenes effektive produksjon av traktoregg. Takk og farvel til silodunst, syre og skranglete låvebruer. Jeg takker de som fortsatt holder kulturlandskapet i hevd på gammelmåten på øyer, fjorder og fjell. Det er en fryd for øyet og hodet.

Gammelmåten viderefører tradisjoner og kulturarv. Det skåner naturen og fører mennesket nærmere elementene. Lukter og minner. Blodet bruser og lykkehormonene raser rundt i årene. Åpne postkassen og finne et postkort fra en gammel venn, vandre langs en knasete grusvei med to rustne håndtak og en kjerre på slep, svinge ljåen og kjenne lukten av nyslått gras eller høre klukkingen fra under en båt som dras fremover av jevne åreslag. Finnes det forresten noe bedre enn nykvernet kaffe og knatringen fra en kaffekvern? Den har også en forunderlig effekt på barn. Så hvis du har ferie og barna kjeder seg, kjøp noen kaffebønner og finn frem bestemors gamle kaffekvern.

Ingen Moccamaster, espressomaskin eller kaffeautomat kan erstatte smaken av god gammeldags kokekaffe! Ta deg av og til tid til å koke litt på kaffen. Sett kjelen på plata eller over bålet, hell i kokekaffe, la det trekke og ta deg en sup.

Eller logg deg på verden og ta deg en tur. Jeg tror jeg skrever over gjerdet til naboen og hører om jeg skal sette på kjelen.

14. juli 2015

Margit Langseth

Foto: “Kom igjen no, mammæ”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth

Foto: “Vil noen sitte på?”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth