Den største velsignelsen på søndagene fikk jeg hos Norsk rikskringkasting. Den gang het det fjernsyn, en nymotens innretning som var pent pakket inn i et mahognimøbel med sjalusidører. Hver søndag klokken 14.00 kunne jeg rulle frem TVen, trykke på knappen og sette meg godt til rette i lenestolen. Sild i tønne skurret forbi noen sekunder før den svarte plakaten kom frem: FJERNSYNSTEATERET VISER… En åpenbaring! Halleluja! Det var bare en ting å gjøre, nemlig å gi seg hen og la seg forføre av ordet. Det var nemlig ordet og replikkene som stod i sentrum i forrige århundres teaterforestillinger med enkel scenografi med skuespillere som nesten uten uten mimikk og kroppsspråk. Ordet.

Det at Nora i forlot sitt dukkehjem uten å fortrekke en eneste mine i løpet av de tilmålte 90 minuttene,  brydde jeg meg lite om. Det var spenning og drama selv om replikkene var relativt monotone og juletreet som stod ribbet tilbake var i svarthvitt. Jeg kunne få med meg ordspill og symbolspråk, lytte, tenke og tenke, – helt uten å trykke på «liker» på Facebook eller sende inn SMS for å stemme Nora frem. Fjernsynsteateret holdt det de lovet. De leverte teateropplevelser i fjernsynet, og det ble en velsignelse for meg.

For meg var søndagene hellige, og selv om utbrenthet, karrierejag og stress var ukjente begreper, trengte jeg denne pausen i hverdagen, helt for meg selv, sammen med Nora, Hedvig, Jeppe og alle de andre skjebnene som ble presentert i ruta. Når rulleteksten ble rullet foran kameraet, kunne jeg trykke på knappen igjen, lukke skjermen og vende tilbake til det virkelige livet, litt rikere på opplevelser og muligens litt klokere? Dette var også de sjansene vi fikk den gang, til å oppleve teaterscener, til å oppleve litteratur og kunst i praksis. Slik var det i periferien da jeg var ung på 1900-tallet, den gang hallodamene hermet etter skriftspråkene, nynorsk eller bokmål, etter en fast plan med nøye utregnet statistikk. Jeg takker min Gud og Bjartmar Gjerde som tillot at statskanalen sendte fjernsynsteateret rett etter kirketid på søndager. Søndagsmatiné har fulgt meg gjennom livet, og jeg tror det har bidratt til å vekke min interesse for både dramatikk og lyrikk.

Fjernsynet den gang var serriøse greier, ass.

I dag dekker flatskjermen hele stueveggen, mens de store maleriene blir stablet på loftet. Mens fjernsynet var noe man tidligere tittet på og betraktet,- hvor man var tilskuer, så er dagens TV blitt veldig nærsynt. Dårlige såpeserier, nakne kropper i reality og kokkeprogrammer som filmes hjemme hos et brødrepar som drikker øl, mens de griser på kjøkkenbenken. Jeg er kanskje blitt for gammel. Jeg orker rett og slett ikke ha dette inn i stuen min, det blir for nært, rett og slett.

I tillegg skal vi seere nå delta i programmet med å sende inn vår stemme, – det koster bare fem kroner, mens publikums bilder og kommentarer ruller over gråtende småunger som blir stemt ut. Jeg er blitt for gammel for slikt. Hvorfor lager man ikke slike pene møbel-fjernsyn i dag, tenker jeg. I vente på at noen retrotraktordesignere skal gjenoppdage tv-møbelet, har jeg ryddet flatskjermen ut av stua og ned i kjellerstua. Vekk og bort. Ut. Nå har jeg frigjort meg fra hjernedød nonsens-TV, bestialske og spekulative krimserier og vulgær fredagshumor. Kall meg gjerne sær og sur, men jeg har fått en ny tid og mer tid. Nå hører jeg på radio, leser en bok eller ser ut av vinduet. Nå kan jeg roe litt ned, selv om det ikke er søndag.

Og jeg tenker, – det var ikke så dumt at NRK sende fjernsynsteateret den gang på søndager. Det ga hvile og restitusjon. Det trenger vi alle. Slow-food, slow-city og norsk sakte-TV er populært som aldri før. Hvorfor det, mon tro? Tog, hurtigrute, vedfyring og hva blir det neste? De gode prinsippene kommer heldigvis ofte tilbake igjen, eller kanskje de aldri blir borte? De gamle er fortsatt eldst, selv om tiden henruller. Jeg er siste generasjon som vokste opp med fjernsyn og uten internett, men er samtidig ikke så gammelmodig at jeg ikke hilser det digitale hjertelig velkommen. Men alt med måte og moderasjon, selvsagt, – det går an å logge seg av verdensveven på søndager og heller koble seg på virkeligheten?

Jeg skal i alle fall prøve det.

Det Syvende Tal er Fuldkommenheds Tal,
Den hellige Bibel bekræfte det skal,
Det Syvende Tal blev antagen saa stort,
At Syvende Dag blev til Hvile-Dag giort. 

Petter Dass

Margit Langseth

9. september 2014

“Slow Living”, Brasøy. Foto Margit Langseth