Jeg møtte nylig min favorittforfatter. Han har skrevet verdens nydeligste bok som har fått strålende kritikker og gjeve priser. Romanen er blitt fremført på teaterscener i flere land. Forfatteren kom rett fra teaterpremiere i Danmark og til Helgeland og Brasøy.
Boken heter Svar på brev frå Helga. Det er en bitteliten poetisk skildring som gjør meg rørt, selv tredje gang jeg leser den. Bildespråket er hentet fra naturen slik som i Hamsuns Markens grøde, og historien er like vakker som i Victoria. Boken omtales som en perle. Og den betegnes som like erotisk som Fifty Shades of Grey, -riktignok av VG, da. Og den handler om den den store kjærligheten i livet. Selvsagt. Den som ikke blir fullendt. Selvsagt.
Forfatteren har krøpet inn i hjernen og hjertet til 90 år gamle Bjarne som skriver et brev til sin livs store kjærlighet, Helga, etter hennes død og etter hans egen kone også nylig døde. Boken gir meg mange spørsmål. Og når jeg fikk møte forfatteren på en øy i den helgelandske skjærgården, så ville jeg gå rett til kilden for å finne svar.
Mottakelsen av boken viser at unge lesere synes Bjarne er en idiot som blir hos din kone og ikke velger et liv med Helga. Mens eldre lesere reagerer motsatt. Og jeg samler mot til meg og spør forfatteren. Er Bjarne enfoldig eller er han klok? – Interessant spørsmål, svarer forfatteren.
Og det utspiller seg en samtale om Bjarnes valg i livet og om hans indre kamp mellom fornuft og følelser, bygda og byen, utroskap og ekteskap. Jeg argumenterer for at Bjarne er feig fordi han skyver ansvaret for valget sitt over på Helga. Jeg forstår heller ikke hvorfor han ikke tar ansvar for det eneste barnet han fikk i livet – datteren han får sammen med Helga.
Forfatteren gir meg ingen svar. Jeg spør flere ganger. Endrer litt på spørsmålet. Ikke noe svar. Historien skapes mens jeg skriver, forteller han. Og til slutt sier han at kanskje Bjarnes kjærlighet blir best bevart med at han gjemmer den i hjertet sitt.
Og så skjønner jeg plutselig helheten. Svaret på brevet fra Helga er like mye et spørsmål – de spørsmål som Bjarne stiller seg selv ved slutten av livet. Han prøver å forklare, men klarer ikke selv å svare helt på om han gjorde de rette valgene i livet. Og det er vel slik at noen spørsmål får man aldri svar på. Litteraturen gir oss heller ingen fasit eller oppskrift, men den gir absolutt en dypere innsikt i det komplekse menneskesinnet. Kanskje er det dette som gjør det så spennende og utfordrende å lese bøker. For det er i møtet med teksten at litteraturen blir levende for oss som leser.
Og vi finner ikke alltid enkle svar på våre spørsmål. Det finnes visselig et mylder av små og store valg i livet, både i bøkene og i virkeligheten. Det gjelder det samme for sauebonden Bjarne, det gjelder for deg og det gjelder for meg.
Så tusen takk, Bergsveinn Birgisson, for at du minner oss på friheten og ansvaret vi faktisk har til å stille våre spørsmål og til selv å forsøke å finne våre egne svar.
Margit Langseth
Publisert i Helgelands Blad fredag 9. Mars 2018.
Foto: Bergsveinn Birgisson på bokbad på Brasøy Bok 3. mars 2018 (c) Tanja Irene Hanssen