Livet byr på mange muligheter og begrensninger. Men er der hjerterom, så er der husrom, sier et godt gammelt ordtak. I Norge har de fleste av oss nok med sitt og sine. Og det blir vanskelig å ta i mot gjester hvis man ikke har et separat gjestebad, selvsagt. Det er vårt valg om mangel på bad er et problem eller ikke. Hos oss har det aldri vært et problem. Jeg har hele mitt liv delt bad med både familie og fremmede. Delingsøkonomi er et velkjent fenomen for meg. Og den som intet våger, intet vinner! Og vi har plass nok!
Jeg er ikke den mest bereiste personen i verden. Men jeg har besøkt og bodd ulike steder. Jeg har blitt innlosjert i et urgammelt hus med utedo da jeg var fem uker i Sydney. Og tok ikke skade av det, selv om jeg var livredd for at dødelige edderkopper skulle bli fristet av en bleik bakdel fra polare strøk. Jeg bodde mange år i leilighet med en moderne form av “klaskedo”, – det var et vannklosett ute. Jeg bodde i studentkollektiv i Tyskland der vi delte bad, et alt for lite kjøkken og hadde felles telefon i et kott på gangen.
Jeg har overnattet kortere perioder på sofaer, under et spisebord, i køyeseng og på et utall av barnerom. Det har ikke vært noe problem.
Aldri om jeg har tenkt at det var noe negativt å bo midt i hverdagen til andre folk,- jeg har alltid syntes det var spennende. Se hva folk har på brødskiva, hvilken te de drikker, om de er kveldstrøtte. Lar de oppvasken stå, slik som jeg gjør?
Men jeg har opplevd så mange ganger at folk i Norge har mer enn nok med seg og sitt. Men har vi nok av plass,- det er Victor Normann og jeg er veldig enige om. Det er rom til flere her! Men folk er skeptiske, til tross for at vi sannsynligvis har de største husene, de dyreste bilene og det mest bugnende kjøleskap i verden. Vi må være verdens største egoister!
Det finnes selvsagt unntak – mange unntak, heldigvis. Og noen har alltid døra åpen og ulåst. Jeg tenker her særlig på to spesielle personer her i byen vår som jeg kjenner godt. Men jeg kan ikke si hvem det er, fordi døra står som sagt alltid ulåst…
Jeg liker folk, jeg liker å bli kjent med folk, om de kommer fra andre siden av åsen, over fjorden eller fra et annet land. Det er spennende og utfordrende å skulle forholde seg til nye mennesker og finne ut hvem de er og hvordan man kan kommunisere med dem. Har de humor eller er de noen “trægoster”? Noen får du umiddelbar kontakt med, og det føles som man alltid har kjent hverandre. Det sier bare pang! Man kan se stjerner og oppleve en magisk stemning. Akkurat der og da skjer det noe. Vil du virkelig gå glipp av denne opplevelsen?
Her for en stund siden hadde hele familien min en blind date.
Vi hadde en blind date med en totalt fremmed familie. I flere dager. Og de bodde hjemme hos oss.
Det var like før jul, og vi skulle få besøk av venners venner fra Australia. Patriot (og idiot?) som jeg er, hadde jeg anbefalt Helgeland som reisemål, og jeg hadde glemt hvor mørkt og trist det kan være her midt i julemåneden. Det var en onsdag i adventen, og jeg var på jobb som andre onsdager. Dagen før hadde jeg bunkret opp med seifilet, røkt laks, torsketunger og elgkjøttetet lå til tining. Jeg var alene hjemme, og dere vet hvordan desember med jobb og unger kan være. Men Nordlandspilsen var klar. Jeg hadde endelig fått ryddet på loftet!
Jeg kom hjem fra jobb og vår «blind date» satt rundt kjøkkenbordet og spilte kort. Min far hadde funnet frem til dem på hurtigrutekaien, og de hadde funnet husnøkkelen under dørmatta. De smilte til meg, de to store og tre mindre folkene jeg aldri hadde sett før. Og fra det øyeblikket var vi venner for livet. Friends forever!
På veien hjem hadde jeg funnet mine unger nede ved garasjen. De visste at fremmede var i huset når skolen var slutt. Og de ventet på at mamma skulle komme hjem, stakkars. Det hele virket jo litt skummelt, men det tok omtrent ti minutter før gutta mine og våre nye venner hadde en sjakk-turnering på gang.
Ja, det var hverdagen vår. Og besøket kom dumpende ned i en travel førjulstid. Med innebandykamp i Leirfjord. Kokt potet og stekt sei. Oppvask og adventslys. Og ikke tenkte jeg på at jeg måtte forklare hvorfor vi ikke tente på alle fire lys på bordet. Og praten gikk og gikk.
Vi delte minner, bilder, tradisjoner, skolesystem, lønnssystem, velferdssystem, kommunale avgifter og vi diskuterte selvsagt Donald Trump, flyktningestrømmen, klima, økonomi og språkpolitikk.
I det hele opplevde vi Australia og verdenshistorie «live» helt gratis, fri og franko på en meget underholdende, trivelig og sosial måte.
Mens det norske ordet «hygge» i følge sosiale medier spres i verden, så er det ordet «koselig» som spres i Australia, håper jeg. For det var rett og slett superkoselig!
Og vi kommer garantert til å sees igjen.
We will meet again.
Down under.
Be sure!
Photo stolen fromDanny Zemljic which was posted and shared on my faceook-page 14. 12. 2016
