Tell min sønn
E går i krigen førr de, min vænn
Og vess e dætt, står e opp igjæn
Vess e va læge sku e hjølpæ de
E ekkje Gud, mæn e kainnj å be
E sku så gjærne tryllæ førr de
Og fløttæ smærtan over på me
Mainj må va fresk førr å va sjuk
Og e dæ ferie må mainj holde ut
Å va mor di kainj bærre e
E står i stormen i lammæ de
E holde handæ di, lille vænn
Og e kainj gje de ein mammaklæm
Margit Langseth
23.6.2018
Til min kjære mamma Arnhild Pernille Langseth på 80-årsdagen!
Helt siden jeg fikk en hukommelse og klarte å reflektere over tilværelsen har jeg gruet meg til den dagen du dør fra meg.
Det er fordi jeg elsker deg. Det er fordi du er mitt alt. Det er fordi du lærte meg hva betingelsesløs kjærlighet er.
Du har vært min næring, min varme og mitt lys. I hele mitt liv.
Og jeg kan ikke få takket deg nok for alt du har gjort for meg, for mine brødre, for pappa og for mine to øyenstener i livet, mine sønner Gottfred og Torgrim.
Du har viet ditt liv til det beste for oss. Du har aldri vært på jentetur. Du har aldri hatt dameklubb. Du har aldri vært på treningssenter. Du har heller aldri nevnt ordet alenetid.
Du har alltid satt dine egne behov bak dine fire barn og bak en mann som alltid var på jobb og bak dine ti barnebarn..
Jeg vet nå at du gruet deg til søndagene. Det var du som måtte finne alt utstyret, fire par polvotter og alle anorakkene som måtte passe, og du lagde mat og lette etter en termos som ikke var knust. Og jeg gremmes når jeg tenker på at du smurte matpakken min da jeg gikk på videregående bare fordi jeg ville sove fem minutter til.
Jeg vet at du hadde dårlig samvittighet fordi vi var de eneste ungene med kjøpingsbrød til skolemat. Med jobb, fire unger, hus, hage og uten bil hadde du ansvar for handling, mat, rydding, maling, vasking og ja,- alt. Vel, kanskje vi hadde en vaskehjelp en stund. Men jeg tror baker Pedersen reddet litt av hverdagen din. Kanskje. Til tross for at du hadde husmorskole og alltid lagde hjemmelaget middag. For du var både husmor, gartner, vaktmester og yrkesaktiv. Og så hjalp tante Mimmi heldigvis med julebaksten. Og snille onkel Kåre var SFO.
Og jeg vet at du har gått på akkord med deg selv mange ganger, og det er ikke rart kroppen din ble utslitt da du var forholdsvis ung. Og til tross for det, jobbet du helt til du var 67 år med utslitte hofter og vond kropp. Det er i grunnen ganske merkelig, men jeg har aldri hørt at du har klaget over mye å gjøre en eneste gang. Og vondt i kroppen var du vant til.
Du satte utdanningen din på vent, helt til du reiste til Oslo og ble autorisert audiograf da du var over 50 år. Det var vel kanskje pappa som sendte deg avgårde, ettersom dere to jobbet sammen og han var din arbeidsgiver på en måte. Du kom hjem med de beste karakterer og gleden over å ha gjort noe viktig for deg. Og du lærte meg å lage kjøttkaker på telefonen fra Oslo. Du har så mange talenter og var skoleflink, selv om du fikk “nogen” i sang. Det var jo fordi du hadde væske i mellomøret, ikke sant? Du hadde en drøm om å bli lærer og mange elever i øyan minnes deg med stor glede da du var erstatningslærer i Brasøy og på internatskolen på Skogsholmen. Og du ville sikkert på mange vis at jeg skulle fullføre dine drømmer. Jeg forstår det godt. Men mye fikk du også oppleve, og du var veldig stolt over at du i ung alder dro utenlands, og du tenkte ofte tilbake til tiden da du var aupair i Bonn i Tyskland. Der fikk lære mye og oppdage mye. Ikke minst å komme deg ut og bort. Og kontakten med gode familievenner i Tyskland betyr mye for hele vår familie den dag i dag.
Og du må hatt mange drømmer, mamma. Du vokste jo opp på en bitteliten øy, noe som opplevdes som vanskelig mange ganger. Kanskje først og fremst for det sosiale, eller mangelen på sosial omgang med jevnaldrende. Det var ikke langt over til Draget på andre siden av sundet, men likevel føltes avstanden lang. Dine tre eldre søsken var allerede voksne og hadde flyttet, så du måtte fylle fantasien med lekekamerater. Men så hadde du jo Harriet, søskenbarnet ditt, på Jensholmen. Og det var heller ikke så lett å være den som kom fra en steinete liten holme der din far var husmann. Steinholmen var vel ingen idyll, den gangen. Ikke var det rent drikkevann der. Heller ikke nok gress til å fø dyr på eget land, men dere hadde en grå sau. Og alle ville ha deres ull fordi alle andre hadde hvite sauer. Og det var stas med lester som var grå, har du fortalt. Og bestefar var vel egentlig ikke særlig til fisker. Han var ingen machomann som de fleste andre mannfolk i øyan. Men han var verdens snilleste mann som alle ungene elsket og forgudet, og bestemor var et arbeidsjern og kunne sy, så dere overlevde på et vis. Og alle var jo stort sett like fattige. Din oppvekst gjorde deg til et kreativt, lekende, sterk og klok kvinne, mamma. Og du hadde garantert mange drømmer. Og jeg kan godt huske da vi kjøpte huset på Sveøya – litt lenger inn i sundet. Da sa du: Tænk at e endele sku få me eit hus på lainnje. Sirkelen var på en måte sluttet.
Du og pappa har skapt et innholdsrikt og langt liv sammen. Og kanskje var det skjebnen. Eller kanskje var det tante Asbjørg som hentet deg fra holmen til Sandnessjøen og kostet på deg realskole. Hun kjøpte kåpe til deg. Og hun hadde sett seg ut pappa til deg. Han der enebarnet som hadde nydelig bølgete brylkremhår og to strekkbusker. Det ble et skjebnemøte den 20. februar for mer enn 65 år siden. Du hadde svart kjole og lilla skjerf og så ut som en filmstjerne. En Ginger Rogers, Jackie Kennedy og Marilyn Monroe som han siden har vært forelsket i. Og du snudde på hælen og gikk hjem da han spurte om det var sant at du var født på en holme. Ja, du har alltid vært en skjønnhet, mamma. En sterk og sta og skjønn kvinne. Aldri sminket og har aldri farget håret. Naturlig vakker med Nivea, Vaselin og Glycinello. En gresk gudinne.
Nå er det ikke bare ditt vakre ytre pappa falt for. Såpass kjenner jeg faren min. Du har en sylskarp og smart hjerne. Klisterhjerne. Du husket pasientenes navn, fødselsdato og alle postnumre i hele Nordland. Pappa mente nok å avlaste deg på kontoret da han kjøpte en av Sandnessjøens første datamaskiner. Ja, de åtti tusen kunne han like gjerne ha spart seg. Ikke bare gikk maskinen heden, men ingen fare, for din egen harddisk fungerte utmerket hele yrkeslivet ut og gjør det fortsatt i en alder av 80 år. Ingen kjenner slektshistoriens detaljer som deg. Og jeg husker knapt nok mitt eget telefonnummer.
Og du mamma, jeg er helt sikker på at det ligger nok noen knuste hjerter der ute et sted, det vil jeg tro. Men du har brukt både hjertet og hodet godt. Og du og pappa har holdt familien sammen i oppturer og nedturer. Og som dere begge pleier å si; livet har fart godt med oss alle. Og vi er alle takknemlige for hverandre.
Som din eneste datter skulle kanskje jeg leve ut noen av dine drømmer. Om pannelugg og bunad. Om nye klær til 17. mai. Jeg skulle lære å spille piano – vi måtte det alle fire. Og jeg skulle selvsagt studere. Ja, i jappetiden på 80-tallet var det jo stresskoffert og advokatskjørt som var planen. Vi la mange planer sammen, noen var hemmelige, og vi har alltid holdt sammen, du og jeg. Oss mot gutta. Og så ble jeg lærer til slutt, da. Som du drømte om for deg. Og du har aldri kommentert eller sagt noe bør eller må verken om mitt studievalg, yrkesvalg eller valg av partner eller noe, du, mamma. Men vi har pratet mye og så gikk bare livet videre, liksom. Er det ikke fint, mamma?
Du er den mest omtenksomme og kjærlige person jeg vet om i verden, mamma. Du har alltid øst din varme og omsorg over oss barna. Du er myrsnipa og hønemor ganger tusen. Og vi fikk ikke lov å jobbe hjemme. Ungæ ska ikkje arbei. Det lærte din mor deg. Derfor slet du med støvsugeren og gressklipperen og alt det der. Du skjemte oss fullstendig bort. Noen av oss fikk varige men av det, og noen prøvde å hjelpe deg så godt vi kunne fordi vi så du var sliten. Og drar man lasset sammen, blir det lettere både å bære og å være. Skulle du levd livet om igjen, ville jeg gitt deg dette rådet.
Du er verdens aller aller beste bestemor med hjemmelagede kjøttkaker, tegning og maling, yatzee og nyoppredd seng med kreppsengetøy. Du har alltid vært den som holdt barna mest på armen da de var små, du lekte bondegård med dem med steiner og kuskjell, hesteskjell og saueskjell. Du lærte dem å tegne og male akvareller. Du tok deg alltid tid til å sitte og prate sammen med barnenarna, mens vi andre har stresset hit og dit. Du er lever opp til den samme heltestatusen som din far, min bestefar, hainj Krestian Mainnj, fikk hos sine barnebarn og veldig mange andre barn. Og du vet akkurat hva livet handler om og hva som er de viktigste verdiene. Og du vet at de som kommer på sokkel og i glass og ramme ikke nødvendigvis har betydd noe for andre mennesker. Bestefar og du vil uansett alltid leve videre i oss gjennom den uendelige kjærligheten dere har gitt. Dere trenger ingen sokkel, når dere lever videre i kjærlighet i våre bankende hjerter.
Ja, vi er jo mor og datter, du og jeg. Og det har vært fantastisk, og jeg er utrolig takknemlig. Og selv om du har gitt oss ubegrenset omsorg, så har du også vært tøff og hard noen ganger. Og livet er sånn noen ganger. Man må være litt tøff med dem man elsker.
Jeg kan jo huske at det var veldig avhengig av den trygge heimen min da jeg begynte på skolen. Og jeg ble ikke herdet i en barnehage. Og du hentet mine eldre brødre etter bare en dag i barnehagen, og de kom aldri dit igjen, fordi de ikke ville være der. Så skolestarten min var tøff. Og det bodde ikke mange unger i byen den gangen. Og vi hadde kanskje bodd i Sandnessjøen og Sagalundveien i to år da jeg begynte på skolen. Med skotsk-rutet skjørt, baggi-jakke og hvite knestrømper. Jeg ble veldig engstelig. Det var en jungel der ute. Jeg kan ikke huske at jeg kjente noen og eller hadde noen venner. Skoleveien ble lengre og lengre. Og jeg fikk vel skolevegring. Eller angst. Jeg husker jeg var veldig kvalm. Jeg brakk meg på skoleveien og snudde og gikk hjem. Hver morgen lagde du en halv skive meg kvitost og sendte meg avgårde. Og du var hard da, husker jeg. Men det var i møtet med angsten og det ukjente at jeg klarte å overvinne frykten. Og det gikk seg til. Den lille skiva med kneippbrød fra Pedersens bakeri ga meg litt styrke. Og den rolige, men bestemte stemmen din fulgte med meg opp den vanskelige skolebakken. Og når jeg tenker på det nå, så var det kanskje akkurat dette du hadde opplevd selv da du ble rodd over sundet i en ødelagt pramme og ble satt land på andre siden der skolehuset var.
Og jeg kan ikke huske at du har vært sint på meg noen gang, mamma. Du har aldri moralisert, selv om jeg vet at du visste mer enn jeg kunne ane om hvordan ungdomslivet mitt var i Sandnessjøen. Du sa aldri noe. Men jeg kunne likevel oppfatte hva du mente, og jeg klarte å justere kursen min ganske bra ut fra det. Jeg unngikk de verste skjærene man kan støte på som ung, bråvoksen og nysgjerrig jente. Og jeg har enda ikke skjønt at dere ikke ble sinte fordi jeg skulket pianotimene hos fru Smalås som dere betalte dyrt for. Kanskje du skjønte at vi to ikke delte de samme drømmene alltid. Og så kommer man ikke noe videre med kjefting.Taushet sier mye mer enn ord. Og det gikk jo bra med oss alle selv om ingen kom lengre enn til “Til Elise” i notehefte 2 på piano.
Det er noe med deg og oss som irriterer meg veldig. Som du også vet. Det er at du som regel alltid får rett til slutt. Jeg angrer jo nå på endel ting jeg har gjort. Blant annet at jeg ikke lærte meg å spille nettopp piano! Og så er det sånn at vi har vært uenige om mye. Og når jeg har overhørt dine råd, så har det som regel endt med at du likevel får rett til slutt. Det er forferdelig plagsomt og veldig morsomt når jeg tenker på det i ettertid. Kanskje er det noe med en mors klokskap og sterke ønske om å styre ungene i riktig retning? Jeg tror kanskje det.
Og nå er du blitt 80 år, mamma. Det er ikke til å tro! Du er jo stadig like 50 eller 60. Og jeg er blitt 47. Da du var 60 spilte jeg inn en tale til deg på VHS. Da du var 70 leste jeg et dikt. Da du ble 75 skrev jeg et dikt til deg. I år får du en liten uredigert tekst fra mitt hjerte til ditt. Og hvis du lover meg å leve til du blir 90 år, så skal jeg sannelig skrive en bok om deg, mamma.
Så, kjære mamma.
Det du betyr for meg kan ikke gjengis på noe vis, men jeg prøver likevel.
Mamma, jeg takker min Gud hver eneste dag for deg.
Jeg er takknemlig for alle årene og hver dag med deg.
Takk for at du er den du er for oss, og takk for kjærligheten du strør om deg til dine barn, svigerbarn og barnebarn.
Takk for at du har vist meg vei til å elske mine barn slik du elsket meg!
For mest av alt på jord, så elsker jeg min mor!
Gratulerer med dagen, mamma!
Din datter for evig,
Margit Pernille
Foto:
Arnhild Pernille på Prestøyhåjen(C) Margit Langseth, desember 2017
Tankestund over fortid og fremtid i stuevinduet (C) Margit Langseth, 2018
Det er veldig lett å miste seg selv og glemme hvorfor vi egentlig lever.
Vi blir fanget av rutineneskrivelser eller stadige påminnelser på mangel av sådanne. Vi drukner i mailer. Alle skal ha informasjon, varsel eller kopi. Papirmengden vokser proporsjonalt med at leverandørene selger stadig mer brukervennlige dataprogram.
Ungene har ukeplanen, informasjonsark, kartlegginger og organisert fritid. Stabelen på kjøkkenbenken vokser stadig.
Man kan jo virkelig undre seg hvordan vi klarte å overleve med analog telefon med dreieskive og brevpost. Ja, dere husker kanskje tilbake til urtiden da vi pleide å ringe på døra til hverandre uten avtale. Og vi inviterte kjenninger som gikk forbi hagegjerdet på en kaffekopp.
I dag er det Outlook-kalenderen som styrer oss og nåde den som ber om et møte eller banker på døra di og er kaffetørst uten å ha sendt ut invitasjon på e-post først.
Og så er det det nye familiemedlemmet som alltid skal presse seg fremst og først i alt. Foran den nyfødte babyen som selvsagt skal instagrammes før den kan bli beundret av mor og far, berørt med et kyss og og bli strøket på. Og hva med kirkeritualet du egentlig bare opplevde gjennom en iPhoneskjerm. Og Facebook som skal sjekkes før du spør ungene hvordan det har vært på skolen i dag. Og du er mer opptatt av Snapchat i senga enn å snakke med den som engang var din nærmeste betrodde og varme kjærlighet.
Jeg er ikke noe unntak, dessverre.
Men så opplever man gyldne øyeblikk som gjør at man kjenner hvorfor livet er viktig å leve. Og virkelig leve det. Og det er ikke rutinebeskrivelsen og Outlook-kalenderen som vil huske deg når du en gang dør. Det er folk. Dine nærmeste rundt deg, venner, kolleger og de du kjenner og omgir deg med.
Og jeg elsker livet i periferien. Der folk kjenner hverandre, på godt og vondt. Der noen ser deg.
Og jeg er blitt flinkere til å åpne slusene og ta inn over meg hva folk faktisk gjør for andre.
Min fantastiske nabo har jeg jo snakket mye om. Som sist kom med sommerblomster og ferskt bakverk med nyrørt syltetøy før min sønns konfirmasjon.
En slektning som alltid har åpent hus og hjelper alle. Jeg vet ikke hvor mange utvekslingselever som har bodd der. Som nå har fått en fostersønn i tillegg til fire egne barn.
Min familie som alltid stiller opp. Mine foreldre som i en alder av 80 år har ungene på overnatting, som henter og kjører og bringer og lager middager. Min svigerfamilie som sørger for ved, strøsand og julekaker og søndagsmiddager.
Kolleger som er åpne og forståelsesfulle og kan overse at jeg ikke alltid kan klare å holde det jeg har lovet fordi det er hektisk. Elever som skjønner at jeg har syke barn og retting av prøven er utsatt en dag til. Venner som støtter og inviterer og kommer på besøk. Venner som sier “ja” når jeg foreslår og som ler av rotet på kjøkkenbenken min. Og som skryter av maten min fordi de vet jeg har lav selvtillit som husmor.
Og det er godt å ha minst en hjertevenn som ikke fordømmer at du klager litt, er frustrert eller kommer med en skikkelig remse av banneord. En som sier at du er flink, du. En som har samme humor og som setter ting i perspektiv. Noen som liker deg akkurat som du er – i alle fall sånn bittelitt og akkurat passe. En venn som drysser gull over deg og kaffekoppen.
Jeg blir også imponert over de som satser og bygger opp tilbud, næringsvirksomhet og opplevelser for oss som bor i periferien. Som går mot strømmen som kjerringa i eventyret gjorde. De bygger, investerer og satser på det de tror på – som jobber uten rutinebeskrivelser og stillingsinstruks og gjør det meste selv.
Og jeg tenker at jeg er utrolig heldig som bor her i periferien. Det er så masse fine folk her. Og jeg kan være den jeg er, fordi folk vet hvem jeg er og hva jeg står for. Hvor jeg kan invitere på kort varsel. Be om hjelp. Jeg kan åpne døra i den fæle turkise morgenkåpa som skremte vettet av Jehovas Vitner en gang. Og det er lov å ha en dårlig dag på jobben.
Det er herlig med små steder. Hvor jeg kan slå av en spøk med hun som jobber på Vinmonopolet. Jeg treffer trivelige elever og kolleger overalt. Og jeg får klem når jeg kommer på Kopen på Brasøy.
Jeg møtte min 80-årige far i byen i går da jeg skulle rekke hurtigbåten på vei til hytta som er på en av Helgelands vakre øyer. Jeg vinket og krysset gata. Og pappaen min ga meg en våt suss, før jeg løp videre.
Jeg kjente en god følelse av varme og ro bre seg i kroppen min.
Akkurat da tenkte jeg – etter en uke med veldig lange arbeidsdager med fullpakket Outlook-kalender, sykt barn, korte netter og host & hark med luftveisinfeksjon:
Det finnes ingen som er heldigere enn meg akkurat nå.
For jeg har funnet mitt drømmested i periferien!
Margit Langseth
