Det er veldig lett å miste seg selv og glemme hvorfor vi egentlig lever.
Vi blir fanget av rutineneskrivelser eller stadige påminnelser på mangel av sådanne. Vi drukner i mailer. Alle skal ha informasjon, varsel eller kopi. Papirmengden vokser proporsjonalt med at leverandørene selger stadig mer brukervennlige dataprogram.
Ungene har ukeplanen, informasjonsark, kartlegginger og organisert fritid. Stabelen på kjøkkenbenken vokser stadig.
Man kan jo virkelig undre seg hvordan vi klarte å overleve med analog telefon med dreieskive og brevpost. Ja, dere husker kanskje tilbake til urtiden da vi pleide å ringe på døra til hverandre uten avtale. Og vi inviterte kjenninger som gikk forbi hagegjerdet på en kaffekopp.
I dag er det Outlook-kalenderen som styrer oss og nåde den som ber om et møte eller banker på døra di og er kaffetørst uten å ha sendt ut invitasjon på e-post først.
Og så er det det nye familiemedlemmet som alltid skal presse seg fremst og først i alt. Foran den nyfødte babyen som selvsagt skal instagrammes før den kan bli beundret av mor og far, berørt med et kyss og og bli strøket på. Og hva med kirkeritualet du egentlig bare opplevde gjennom en iPhoneskjerm. Og Facebook som skal sjekkes før du spør ungene hvordan det har vært på skolen i dag. Og du er mer opptatt av Snapchat i senga enn å snakke med den som engang var din nærmeste betrodde og varme kjærlighet.
Jeg er ikke noe unntak, dessverre.
Men så opplever man gyldne øyeblikk som gjør at man kjenner hvorfor livet er viktig å leve. Og virkelig leve det. Og det er ikke rutinebeskrivelsen og Outlook-kalenderen som vil huske deg når du en gang dør. Det er folk. Dine nærmeste rundt deg, venner, kolleger og de du kjenner og omgir deg med.
Og jeg elsker livet i periferien. Der folk kjenner hverandre, på godt og vondt. Der noen ser deg.
Og jeg er blitt flinkere til å åpne slusene og ta inn over meg hva folk faktisk gjør for andre.
Min fantastiske nabo har jeg jo snakket mye om. Som sist kom med sommerblomster og ferskt bakverk med nyrørt syltetøy før min sønns konfirmasjon.
En slektning som alltid har åpent hus og hjelper alle. Jeg vet ikke hvor mange utvekslingselever som har bodd der. Som nå har fått en fostersønn i tillegg til fire egne barn.
Min familie som alltid stiller opp. Mine foreldre som i en alder av 80 år har ungene på overnatting, som henter og kjører og bringer og lager middager. Min svigerfamilie som sørger for ved, strøsand og julekaker og søndagsmiddager.
Kolleger som er åpne og forståelsesfulle og kan overse at jeg ikke alltid kan klare å holde det jeg har lovet fordi det er hektisk. Elever som skjønner at jeg har syke barn og retting av prøven er utsatt en dag til. Venner som støtter og inviterer og kommer på besøk. Venner som sier “ja” når jeg foreslår og som ler av rotet på kjøkkenbenken min. Og som skryter av maten min fordi de vet jeg har lav selvtillit som husmor.
Og det er godt å ha minst en hjertevenn som ikke fordømmer at du klager litt, er frustrert eller kommer med en skikkelig remse av banneord. En som sier at du er flink, du. En som har samme humor og som setter ting i perspektiv. Noen som liker deg akkurat som du er – i alle fall sånn bittelitt og akkurat passe. En venn som drysser gull over deg og kaffekoppen.
Jeg blir også imponert over de som satser og bygger opp tilbud, næringsvirksomhet og opplevelser for oss som bor i periferien. Som går mot strømmen som kjerringa i eventyret gjorde. De bygger, investerer og satser på det de tror på – som jobber uten rutinebeskrivelser og stillingsinstruks og gjør det meste selv.
Og jeg tenker at jeg er utrolig heldig som bor her i periferien. Det er så masse fine folk her. Og jeg kan være den jeg er, fordi folk vet hvem jeg er og hva jeg står for. Hvor jeg kan invitere på kort varsel. Be om hjelp. Jeg kan åpne døra i den fæle turkise morgenkåpa som skremte vettet av Jehovas Vitner en gang. Og det er lov å ha en dårlig dag på jobben.
Det er herlig med små steder. Hvor jeg kan slå av en spøk med hun som jobber på Vinmonopolet. Jeg treffer trivelige elever og kolleger overalt. Og jeg får klem når jeg kommer på Kopen på Brasøy.
Jeg møtte min 80-årige far i byen i går da jeg skulle rekke hurtigbåten på vei til hytta som er på en av Helgelands vakre øyer. Jeg vinket og krysset gata. Og pappaen min ga meg en våt suss, før jeg løp videre.
Jeg kjente en god følelse av varme og ro bre seg i kroppen min.
Akkurat da tenkte jeg – etter en uke med veldig lange arbeidsdager med fullpakket Outlook-kalender, sykt barn, korte netter og host & hark med luftveisinfeksjon:
Det finnes ingen som er heldigere enn meg akkurat nå.
For jeg har funnet mitt drømmested i periferien!
Margit Langseth
- juni 2018
