Livet er en lek. Ikke fordi det er enkelt og bare artig, liksom. Men fordi vi går inn i roller og spiller ulike spill.
Med noen spiller man Ludo. Spillet som er megamonotont, og det er jo bare samme jævla greia runde på runde.
Eller livet kan være sjakk som bølger frem og tilbake med trekk og mot-trekk som i en strategisk stillingskrig der den ene bare faller og faller og til slutt er alt tapt.
Og så er det monopol med penger og eiendommer og strategi og innkrevinger og utbetalinger og overleveringer og flaks og uflaks. De rike blir rikere og gliser, og du kommer deg ikke ut av suppa og blir stuck med Kirkeveien og håper på at strømselskapene på sikt gir deg litt å gå på, liksom. Så kommer konkursen. Eller du vinner hele greia og blir venneløs en stund. Shit happens for oss alle, you know.
Kanskje du liker action som i strategispillet Risk med krig mellom land og kontinent som i gjør noen kald i hodet og hjertet og opptatt av sine egne grenser og våpen, mens jeg bare blir lei meg fordi jeg egentlig ikke vil verken drepe eller ta land fra noen. Jeg vil ha fred i verden, liksom.
Og så er det kortspill, der alle får utdelt en hånd som de må traktere så smart de kan for å holde seg i spillet lengst mulig. Og det er svart og rødt og hjerter dronning og hjerter konge, du vet. Og det blir mange runder og alle blir helt forskjellige. Det er jo 52 kort og tilfeldighetene rår uansett hvem som sitter til høyre og venstre for deg. Til en plutselig blir lei og sier: Nå gidder jeg ikke mer. Takk for meg.
Det er ikke alltid man vet hvilket spill man spiller. Kanskje du bare er en brikke i en annens spill. Og du blir gamblet med som innsats. For noen er det kanskje ikke noe tap å miste deg. Du er Kirkeveien som noen andre bare kunne overta, liksom. Eller du er den den falmete brikken i Ludo-spillet som alltid ble tatt og plassert inn til start igjen. Og hvis du kommer på brettet og blir stablet, så er du alltid underst i tårnet, liksom. Er det sånn du føler deg?
Eller er du den forvunnede diamanten som ble borte eller har gjemt deg i et fremmed land så det er umulig å kaste terningene. Og alle brikkene som ble snudd rett vei i hele verden i grønt og brunt og blått. Brikkene måtte bare bli samlet inn igjen. Og kanskje noen vil lete etter deg eller savne deg eller vente hele livet på deg, og du vet det kanskje ikke en gang.
Kanskje du er jokeren som trumfer alle stikk og som kan lage par med alle kort til en annens hånd. Til hvilken som helst hånd, egentlig. Du kan velge å være konge eller dronning og gjøre akkurat det du vil, liksom.
Eller kanskje livet ditt ikke er et spill for deg. For du har ingen motstander, for du er allerede på lag med noen, og kanskje du allerede har fordelt utbyttet i Monopol med din nærmeste. Kanskje du bare vil være hyggelig og grei med alle og spille på lag med folk rundt deg, og du vil være deg selv 100% hele tiden. Fred og harmoni og halleluja og sånt.
Eller, eller. Kanskje du er den som kaster de siste terningene og får bonus og stor straight, to par og hus. Mens noen andre måtte stryke sjansen og tape spillet fordi de aldri fikk Yatzee, var ute av spillet, da du knuste dem.
Sjakk matt, liksom.
Blir du med på en runde til?
Margit Langseth
21.3.2020
