Alle rammene rundt oss kan som regel deles på to eller ganges med fire. Et døgn har en natt og en dag. Sommer og vinter. Fire årstider. Flo og fjære. Døgnets timer. Årets måneder. Det er sånt som kan loggføres og listes og regnes statistikk på. Almanakken, liksom. Dele på to og ganges med fire.
Og så kommer alt det andre. Livets faser. Gleder og sorger. Fødsel og død. Nytelse og smerte. Når du kobler mennesker på tiden blir det jo kaos. Vi er jo gode og vonde. Himmel og helvete. Kjærlighet og hat. En fruktsalat med søte og bitre biter av bløtt og hardt, liksom. Det som kan skrives om og males på et lerret og komponeres til musikk. Livet, baby!
Og jeg tenkte mye på det som ble sagt rundt kaffebordet på Kopen den dagen vinteren virkelig var der en dag i mars. Hvor tiden går, sa jeg. Og jeg tenkte på at jeg ble jo nettopp førti, og at hun på andre siden av kaffekanna nylig ble femti. Men det er mange år siden nå. Og kanskje tenkte jeg på at helgen snart var over og at kvardagen kom snart. Heldigvis er det ikke lenge mellom hver fredag.
Og vi var enige om at det er et godt tegn når man føler at tiden går fort. For da har man det bra. Derfor går årene fortere og fortere. Forskning viser at eldre synes tiden går fryktelig fort, sa ei av damene. Det er fordi de bruker stadig mer tid på det de liker. Ja, det føles vel sånn når man har rørt i hop den fruktsalaten man liker best, liksom. Jeg vet ikke hvorfor jeg har tenkt mye på himmelsk lapskaus i det siste. Men det har jeg bare. Og bare navnet høres jo så herlig forfriskende og deilig ut.
Og så jeg, da. Som blir hengende fast i fortiden i gamle møbler og minner og historien og de fine som døde og folk som jeg aldri ser mer. Jeg angret bittert på at farmors gamle lenestoler ble slått sund fordi de var skjeve og det drysset strå ut under setet, og det var dårlig med plass i uthuset. Og noen sa at nå må de bare vekk. Og før jeg hadde sagt ferdig setningen som sluttet med ‘…ok, da’. Så var armlenene knekt på begge stolene. Det smertet sjela mi å svikte godt håndverk og historien sånn. Men jeg bet tennene sammen. Skrotnisse-Margit. Du vet. Og jeg vet selvsagt. Jeg som brukte flere år på å skjønne ordet retro. For jeg har jo alltid likt gamle ting, liksom. Sånn som de brune blomstrede gardinene og snirklete tapeter og grønne skap som jeg vokste opp med. Så nå er det blitt trendy igjen. Jajamensann. Sannelig sa jeg fruktsalat.
Men så var det en som sa noen kloke ord der vi satt og skravlet og lo, og jeg måtte tørke en tåre av både latter og alvor på Kopen der jeg satt og drakk kaffe av et krus på ei øy uti havet. Tiden går ikke. Den kommer! Og jeg kjente hjernen min prosessere denne filosofiske betraktningen. Hei, hei, hei. Hva betyr det for meg. Tiden går ikke, den kommer. WTF. Må jeg omstille hjernen min nå også, da. What? Har jeg misset noe grunnleggende in my life, eller?
Jeg som blir hengende i ting i fortiden. Alt jeg ikke fikk gjort i går. Og det som ble sagt i fjor. Som hodet mitt fremdeles vrenger og vrir på. Hver dag og om natta med, ny tenking på gammel skit, liksom. Jeg som ikke er så supergod på å være tilstede her og nå med peace & love og harmoni som jo er så moderne med mindfullness og yoga og nirvana og gudvethva. Det er vel derfor jeg slapper best av på ei øy uti havet langt vekk fra kvardag og klokke og outlook-kalender.
Jeg som har en liste for alt som alltid stresser meg. En liste som aldri blir tom. Den revideres hver dag, selvsagt. Ny dag, ny tolkning. Gi meg i dag min daglige revisjon, liksom. Jeg som muligens sliter litt med å prioritere, – jada, pappa. Okei, okei. Men jeg gjør jo alltid og som regel det jeg må og litt til. Av og til veldig lite til. Av og til veldig mye til. Og så i tillegg noe av det jeg har lyst til å gjøre. Det blir jo travelt, ja. Noen innfall kan vel også et listemenneske ha. Det er vel derfor jeg trenger lister. Men ikke faen om jeg skal få meg en coach av den grunn. Som skal rydde i livet mitt, liksom. Det må jeg vel greie helt sjøl. For listene mine er jo selve rammeverket i livet mitt. Og jeg har jo kontroll da, vel. Eller eller? Eller er det kanskje derfor jeg tenker stadig mer på fruktsalat.
Men så. Men så fikk jeg jammen meg noe å tenke på om tiden. Tiden kommer. Tiden kommer. Jamensainnten. Kanskje det, kanskje det. For nå hadde jeg tid til å tenke der på øya uti havet. Kanskje jeg skulle tenke mindre på alt jeg ikke fikk gjort i går og det som står på listen og alt vannet som rant i elva i fjor eller var det havet vannet rant i eller hva det var er vel ikke så nøye. Kanskje kan jeg bli mer optimistisk og åpen og ta tingene og tiden som den kommer. Det hadde vært deilig å spekulere litt mindre bakover, ikke sant. Tenke fremover. Jepp, jepp, jepp. Eller bare ta ting som de kommer. I den naturlige rekkefølgen, liksom. Med nye muligheter og nye minutter og måneder. Og det som er gjort er uansett gjort. Og det som er spist er spist. Det vet jo alle. Ferdig med det, liksom.
Og tenk om jeg kunne slutte å tenke på at jeg burde rydde i kjelleren – i år må jeg vel få det til. Og så henger det bare over meg som et mareritt og et uløselig problem. Helt til året er gått. Og så føler jeg at året ble bortkastet og jeg sviktet hele oppgaven. Ja, nok et år, Margit. Looser. Looser. Men, men, men. Kanskje jeg skal starte et annet sted. Rydde i hagen eller naustet, kanskje. Det er mye artigere. Og rotet i kjelleren har jo ingen fare. Det går jo ingen steder, liksom. Det har jo ikke gått noe sted siden det kom dit det er i det herrens år 2007 da vi flyttet sist.
Og hun sa jo det på Kopen den dagen i mars. Midt mellom den første og andre av de fire årstider. I den tredje av tolv måneder. Midt mellom flo og fjære. Midt i dagens tolv timer. Vi skal gjøre ting som er gøyere når vi blir litt eldre. Og jeg tenkte, sannelig min hatt. Jeg gleder meg til å bli gammel. Halleluja. Det skal bli så gøy. Juhuuu! Og kanskje skal jeg finne på et sprell allerede i morra. Jadda.
Jeg gidder i allefall ikke begynne å rydde i kjelleren da. Kanskje skal jeg rive sund alle to do-listene mine og se hva som skjer. Først kan jeg brenne opp post-it lista som ligger i mobilmappa der alle private ting og gjøremål står. Så kan jeg makulere de mange listene fra jobb som jeg har samlet i en plastmappe, fordi de ble så mange, og som jeg drasser med meg overalt som fast følge med profesjonell dårlig samvittighet. Og så kan jeg slette oppgavelisten på mobilen med alle prosjektene jeg har planlagt på litt lengre sikt. Jeg kan jo det. Yes, I can. Can I?
Ja, hvorfor ikke. Så kan jeg se hva som skjer. For tiden kommer jo uansett. Med blanke ark og sånn. Det er vel ingen som dør av det heller. Og jeg får garantert nok å gjøre både heime og på jobb fremover likevel. Garantert.
Kanskje skal jeg bare ta ting som de kommer. Tiden som kommer. Den kommer vel tidsnok. Helt sikkert.
Og så var det den fruktsalaten. Folka og livet og det der. Det som bølger og bobler og bruser og buldrer. Det som ikke kan deles i to eller ganges med fire, liksom.
Ja, det skal jammen meg bli en salig og himmelsk lapskaus!
Margit Langseth
7.mars 2020
Fotocollage: Margit Langseth: Tukle med tiden
