I gamle dager da de mektige nessekongene kontrollerte all handel og drev utlånsvirksomhet, var det vel neppe mange fiskere eller bønder som lo hele veien til banken. Bergen var knutepunktet for handel og eksport, og i dag takker Erna Solberg nordlendingene for å ha lagt grunnlaget for Bergen by. Det er den fattige fiskerbonden og hans familie som skal takkes!
Etter hvert kom telegrafen som visste alt, ekspedisjonen og frøken Ur som bestemte tiden. Da jeg var liten tok 180 over informasjonsbransjen, og jeg husker vi ringte for å spørre etter oppskrift på pikekyss. Men så kom internettet, og varene kommer ikke lengre fra Bergen, men fra Bring.
I dag har vi en oljebasert nasjonaløkonomi som har gitt oss velferdsstaten,- og en bølgedal som vi alle har fått merke det siste året. Mens Europa har vært i krise lenge, har vi veltet oss i velstand og velmakt,- det har kanskje vært litt vel mye?
Vi har et variert og komplekst næringsliv i et geografisk og transportmessig komplisert land med bebodde øyer og fjellbyer, med bruer, båter, isete veier og en jernbane fra krigen som bare kom halvveis opp i landet for da sluttet krigen og siden skjedde ingenting mer med toglinja. Mens mange sliter i de store byene, som i oljebyen Stavanger, så går det bra med næringslivet i Nordland. Nå får også periferien kvalifiserte søkere til ingeniørstillingene og fiskerrederne har søkere i kø og kan stille med mannskap på dagen. Ikke så ille at det ikke er godt for noe.
Jeg husker den dagen i 1996 da jeg på PC-stuen for hovedfagsstudenter ved HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen gjorde mitt første søk på internett. Kanskje var det litt tilfeldig at jeg trykket på en blå «e» med en gullring rundt som lyste mot meg. I dag er PC et arbeidsverktøy, og du kan faktisk gjøre samme jobben med en smarttelefon. Ja, denne velsignelsen eller forbannelsen er så altoppslukende at vi holder på døgnet rundt. Vi ser ikke folk lengre, vi ser dem ikke inn i øynene og vi snakker i alle fall ikke med dem,- heller ikke de vi bor under samme tak med.
Jeg lurer av og til på hva vi gjorde før da vi ikke var online hele tiden. Knut Hjeltnes sa det så bra i dagens radiokåseri,- jo, vi kjedet oss og kanskje hadde vi innmari godt av det. I dag får elevene kurs i mindfulness for å lære å konsentrere seg om en ting i gangen og for å klare å konsentrere seg i det hele tatt. Ja, for nå skal vi jo alle følge med på nettet, facebook, sjekke mail og meldinger, ta en selfie og ringe mens vi jobber eller er i klasserommet, i senga, på toalettet og av alle steder mens du kjører bil! Elevene skyper med en andre elever i samme klasserom. Da jeg var ung var det utenkelig og fjernt at vi få år senere skulle kunne følge forelesninger og delta i møter på nett, ringe gratis og kunne se den man snakket med, diagnostisere, sende e-post og ta bilder uten å fremkalle dem hos fotografen. Youtube, spotify og alskens har erstattet VHS-video og kassetter, vinylplater og CDer. Men vil vi virkelig erstatte alt med internett?
Man må innrømme at alt er blitt veldig mye enklere i den digitale verden. Jeg kan huske at jeg abonnerte på Norsk Lysingsblad da jeg skulle få meg jobb etter endt studie. Jeg husker at jeg måtte gå til bokhandelen for å kjøpe søknadsskjema til 50 kroner for å søke lærerstilling. Et skjema per søkt jobb. Lysingsbladet og søknadsskjema var en stor utgiftspost for en student den gangen. Det var alvor i hver søknad. Akkurat papirarbeidet lengter jeg ikke etter, men jeg vil fortsatt gjerne prate med folk.
Før gikk vi til reisebyrået for å bestille billett, vi gikk til posten for å kjøpe frimerker og konvolutter, vi kjøpte kaviar og knekkebrød hos kjøpmannen på hjørnet, vi slo opp i telefonkatalogen, noen var et hode foran og hadde leksikon hjemme, og vi gikk til banken for å betale regninger, sjekke saldo og ta ut kontakter, spørre om råd og be om et lån. Mange hadde bankboks for oppbevaring av verdipapirer, og for de som hadde smykker og sølvtøy. Postbanken var også sikkert som banken, og var du kunde der, kunne du til og med ta ut penger i utlandet. Jeg kan godt huske den røde postsparebankboken med håndskrevne tall for uttak og innskudd. Den viste at man var blitt voksen! Den fungerte faktisk like bra som et minibankkort da jeg bodde et år i Tyskland en gang i forrige århundre.
Apropos minibank, så var mitt første møte med en slik merkelig maskin da jeg var på klassetur til Svolvær i 1987. Min far som er en moderne mann hadde fått seg kort. Men han brukte det aldri selv, for sjekkheftet var jo nesten like genialt. Jeg stod der i minibanken og skjønte ingenting. Kunden bak meg hjalp meg med alle trinn, og ut kom det faktisk penger! I dag har vi visakort og kredittkort,- koder og brikker og duppeditter og med kort kan vi faktisk bruke penger vi ikke har.
Det å le hele veien til banken gjorde vi da vi tømte sparegrisene i vår barndom. Bak den lange skranken stod det en svær teknisk innretning som buldret og braket og trakk et fornøyelsens sukk når alt var over og de røde tallene lyste ut sannheten om hvor flink man hadde vært å spare det farmor kom med på lørdagene og lønnen vi fikk for å hjelpe til med å arkivere og sende brev på mammas kontor. Og vi smilte godt på hjemveien også, som regel. Å, du gode, gamle sparegrisen min!
Mens folk i gamle dager var avhengig av handelsmannen velvilje og humør i pengesaker, så har bankvesenet representert sikkerhet, markedsjusterte renter på lån og innskudd,- men ikke minst har vi fått veiledning og rådgivning for hva som er forsvarlig for familieøkonomien i forbindelse med sparing, forsikring, kjøp av bolig, bil og båt. For bedrifter har banken hatt enda større betydning ettersom den økonomiske dimensjonen har en mye større skala. Risikoanalyser, utregninger av fremtidig inntjening av investeringene, avskrivninger, budsjett, regnskap og markedsføring, pensjon og forsikring. Det var de ordene jeg kom på i farten. Innenfor økonomi, finans, forsikring og pensjon finnes det så mange spesialfelt som krever spisskompetanse og det legges til rette for dette med et mylder av utdanningsløp.
En erfaren bankansatt kan ofte gi veldig gode råd, som kan forhindre personlige tragedier og at bedrifter går konkurs, som kanskje kan bidra til at nye hjørnesteinsbedrifter vokser frem og skaper attraktive bosteder. I en tid med økt konkurranse der man ofte må satse for å overleve. I en verden der alt blir større, sambruk i landbruket, fiskebåtene blir større, butikk-kjeden vokser og ikke minst alle tjenester på nett. Skal man satse på masseproduksjon eller et nisjeprodukt? En lokalbank kjenner markedsmekanismene godt. Landets småbyer trenger kompetansearbeidsplasser, og de bankansatte bidrar også på sin fritid med sin kompetanse og sitt engasjement til å skape aktivitet og god drift i et idrettslag, i et sangkor eller i en festival.
Viktigheten av bankenes tilstedeværelse der folk bor handler ikke om våre seniorer som ikke får det til med banktjenester på nett. Dette er vel egentlig det dårligste argumentet for å opprettholde en bankfilial. Bank handler om fagfolk som kjenner både næringsliv og folk på det stedet vi kundene driver næring og bor. Bank handler om økonomisk rådgivning fra en bankansatt som du har tillit til som fagperson og menneske. Bank handler om å ha tillit til og kjenne sine kunder. God rådgivning må gis ansikt til ansikt. Dette kan nettbanken og kundetelefonen aldri erstatte.
Tilstedeværelse handler også om samfunnsansvar som Norges mektigste næring viser i lokalmiljøene. Bankene, -Norges største finansinstitusjoner er sitt samfunnsansvar bevisst. Kundene som danner grunnlaget for bankens eksistens skal få noe tilbake. Derfor gir bankene noe tilbake gjennom støtte til idrettstilbud, kulturarrangementer og bidrag til bygg og installasjoner som kommer allmennheten til gode. For å bruke disse midlene bra må banken være tilstede og være lokalkjent, eller skal man gi mest til de store byene som allerede har et bredt tilbud innen idrett og kultur fra før? Der er grunnlaget for antall dugnadstimer er større. Lettvint kanskje, men korttenkt. Når banker velger å legge ned sine avdelinger i Nordland,- så kutter de på flere vis nærheten til steder der produksjon og verdiskapingen skjer. Petronæringen og havbruksnæringen er utgjør store deler av Norges verdiskaping, og dette ligger ved kysten,- alle andre steder enn i Oslofjorden. Det er ikke bare kundene som trenger nærhet til banken, bankene trenger for sin egen del å være tilstede der det skjer.
Den digitale revolusjon har endret alles liv,- jobbmessig og i privatlivet. Internett har skapt en revolusjon som vi ikke ser verken enden eller konsekvensene av. Innenfor bank og finans har det vært en stor omveltning. Det er ikke lengre behov for 10 kundebehandlere bak en lang disk. Personkunder ordner nå det meste selv på nett, mobil og telefon. Så at bankene har vært i omstilling de siste 10 årene kommer ikke som noen bombe, og de gode ledere sørger for en økonomisk drift hvor bedriftens organisasjon og tjenester er tilpasset forbrukeren. Mens omstilling er en naturlig del av samfunnsutviklingen på 2000-tallet, så er nedlegging av kontorer et drastisk skritt som rammer kundene. Det legges ned kontorer i takt med utbygging av nye båtruter og tuneller, men samtidig må de store samfunnsinstitusjonene ta ansvar for sin tilstedeværelse, og dette er også et brennhett tema innenfor sykehus, skatteinnkreving og domsstolene. Hvor mange flyplasser, sykehus, kontorer kan man legge ned før det blir uforsvarlig og tilbudet blir for dårlig?
Det finnes en smertegrense for alle, og i nord handler faktisk livet om geografiske avstander, vær og vind – det er naturens elementer og offentlig transport som er avgjørende for hva som er akseptabel nærhet til tjenester innenfor helse, skole, utdanning, bank og andre samfunnsinstitusjoner. Dette er et politisk spørsmål som vi som innbyggere vil svare på. Samtidig må store samfunnsaktører ta ansvar for sin rolle. Hvis alle vi som bor ved kysten skal flytte til Oslo,- hvordan tror det vil gå med Norges økonomi da? Det er faktisk en grunn til at vi bor på kysten i nord. Og det er ikke på grunn av været.
En ting er sikkert. Det er forskjell på avstander og nærhet til tjenester. Hvis man ser på kartet over kontorer de ulike bankene har, så har jeg en utfordring til deg. Sjekk på nettet hvor mange kontorer din bank har på strekning Asker – Lillestrøm,- en reisetid på cirka en drøy halv time med tog. Så kan du finne en øy eller et tettsted ved kysten på Helgeland i Nordland og sjekke på 177.no hvor lang reisetid det er til nærmeste avdelingskontor som kanskje ligger på Mo i Rana?
Et søk på en tilfeldig valgt bank som nylig har varslet store endringer i organisasjonen, viser følgende: mens du tidligere kunne stikke innom i lunsjen ved avdelingen i Sandnessjøen og ordne et bankærend må du nå bruke en hel arbeidsdag for å få personlig rådgivning. www.177nordland.no viser en minimum reisetid på dagtid på tre timer og to minutter med ankomst 14.17 og etter et kjapt møte er det retur 15.31 og da tar turen bare litt over 2 timer før du er hjemme. Hvis du skal reise fra en av øyene, så må du legge til mer tid, og muligens legge inn en overnatting et sted underveis.
Det er en ting som er sikkert som banken, det er at banknæringen sitter med et enormt samfunnsansvar i forhold til enkeltpersoner og bedrifters økonomiske disposisjoner. Bankenes tilstedeværelse skaper en sunn konkurransesituasjon innenfor det store og lukrative felt som finansiering, forsikring og pensjon. Banken trenger kunder, og vi trenger banken.
Bankene har i mange tiår vært fundamentet i mange aktiviteter som ellers hadde vært umulig å gjennomføre breddeaktiviteter og opplæring innenfor idrett og kulturliv. Hvis dette faller bort, vil man da kunne fortsatt være verdenstoppen innenfor fotball, handball og musikk? De representerer et kompetansemiljø som vi som bor i perifere for å drive produksjon innenfor næringer som Norges økonomi er bygd opp av og er avhengig av. Vi bor allerede langt unna de hovedkontorer som befinner i hovedstaden, og det er nesten ironisk at det vil være raskere å fly t/r Oslo for å gå i banken enn å ta offentlig transport til nærmeste avdelingskontor. Ingen vil le hele veien til banken lengre?
Så min oppfordring er, – bevar bankenes tilstedeværelsen i distriktene, slik at vi får et bredt tilbud av faglig rådgivning som er basert på kompetanse, tillit og lokalkunnskap.
Nærheten til tjenester er den takken vi trenger i dag, Erna Solberg, for at vi fortsatt skal bo og drive næring her nord. Slik at du kan nyte din sushi på en fin restaurant i Stortingsgata. Slik at oljeselskapene har rørdeler og folk tilgjengelig i nærheten av feltet for å kunne vedlikeholde og reparere gassledningen til Europa. Slik at flyselskapene skal tjene på japanere som skal se nordlyset. Slik at vi kan ha universitetssykehus i nord. Slik at bankene skal tjene penger på bedrifter deres ansattes lån og innskudd. Og vi snakker her om internasjonale, nasjonale og regionale selskap og grȕndere innenfor havbruk, industri og turisme og slik at, slik at, slik at,,,
Og jeg tenker at hvis folk heller vil flytte sine banktjenester til en svensk bank, Coop eller er flyselskap i fremtiden,- hvem skal gi oss råd og veiledning innenfor økonomi og finans da? Kanskje Google?
En ting er sikkert;; med en slik situasjon vil ingenting være sikkert som banken lengre…
Margit Langseth, 06.02.2016
Foto: «Å, du gode sparegrisen min» © Margit Langseth, 2016