Da var det tid til å skrive noen ord. Om skolen vår. Om folkene som jobber der. Om elevene. Om jobben min. Om å bygge kunnskap på Helgeland – der hjertet mitt banker.

Det var en travel dag i dag. Ikke på grunn av Dronning Sonjas skolepris. På grunn av noen møter. Samtaler med noen kolleger. Men noen elever. En timeplan må visst legges litt om. På grunn av telefoner. På grunn av et stort arrangement med eldredagen med 90 gjester som en klasse og lærere skulle organisere på kveldstid. På grunn av at jeg hang etter i mine oppgaver på grunn av sykdom i familien. Mange uleste mailer. Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg måtte gå heim tidlig klokken halv fire i dag. Jeg burde ha hjulpet mer til.  Men jeg måtte hjem av flere grunner. Og dere vet jo at livet er livet, og jeg som trodde jeg skulle ta en blodprøve i morges. Men det var feil dag og feil tidspunkt i min Outlock-kalender. Sånn er hverdagen min. Sånn er skolehverdagen for mange ansatte. Sånn er sikkert hverdagen for mange. Mange.

Så fikk Sandnessjøen videregående tildelt en pris i dag. Fra selveste Dronningen i statsråd. Vår kjære helgelandsvenn, Sonja. Hun hadde lest vår søknad med mange ord og beskrivelser og attester. Fantastisk! Ja, det er virkelig fenomenalistisk!

Og jeg tenkte at jeg må bare skynde meg videre for det stod mange ting på lista mi for uken og for dagen som jeg ikke hadde rukket. Og jeg tenkte det var lurt å spise et knekkebrød før jeg skulle gå hjem og kjøre min yngste sønn på fotballkamp og haste videre på et møte. For sånn er livet til oss skolefolk. Vi har liv utenom også, liksom.

Og jeg tenkte. Det er ikke noe nytt egentlig. At vi gjør en god jobb. En best mulig jobb. For alle mine kolleger har det travelt. Med å gjøre jobben sin. De haster videre i de lange korridorene og har ikke alltid tid å stoppe for å slå en en prat eller komme med en artig kommentar. Men vi sier hei, hei. Alle gjør det. Og vi mener hei, hei. Men kropp og sjel og blikket. Hei, hei. Jeg ser deg! Jeg ser deg og deg, hei, hei!

Jeg har arbeidet ved Sandnessjøen videregående siden 1999. (Minus fem fantastiske år på Petter Dass-museet/Helgeland Museum.). Jeg kom dit etter å ha hatt sjokkartede møter med skoleverket et annet sted i landet der det manglet systemer, ledelse og kultur for å ta vare på elever og kolleger. Det var ingen kultur for å løse utfordringene sammen. Jeg fikk beskjed av en mor at jeg hadde ødelagt hennes sønn under en foreldresamtale. Jeg klarte ikke svare adekvat tilbake. Veldig rart at jeg skulle ha ødelagt en ungdom etter bare to måneder som vikar i religion og engelsk, egentlig. Og jeg oppdaget at han ikke kunne lese og skrive. I 10. klasse. Og ingen ville hjelpe verken meg som lærer eller ham som avgangselev med ekstra tiltak. Jeg lærte utrolig mye av denne tiden. Så jeg sluttet i jobben. Og tenkte, herregud, jeg må omskolere meg. Jeg kommer til å bli ødelagt. Så da studerte jeg enda mer. Mitt 8. år etter 7 år som normert student med embedseksamen  – så jeg studerte informasjonsvitenskap – for å overleve. Sånn føltes det da.

Så kom jeg til Sandnessjøen videregående skole. Og ble tatt godt i mot av flinke faglærere som brant for sine og mine fag. Norsk og tysk. Og der ble jeg. Og jeg blomstret. Jeg lærte å stole på meg selv etterhvert. Jeg ble tryggere. Og joda, jeg gjorde teite ting som ny lærer. Som alle andre uerfarne i yrkeslivet må også lærere lære, ikke sant. Og joda, jeg gjør sikkert fortsatt teite ting. Men jeg prøver mitt beste, ikke sant.

Etterhvert ble det andre roller og nye spennende utfordringer på jobb. Noen kolleger gikk av med pensjon. Mine gamle lærere som jeg beundret. De ble borte, sånn fysisk sett. Noen jeg ikke beundret så mye, men jeg respekterte alltid alle. De var der. De gjorde sitt beste. De sluttet. Dette ble min jobb. Mitt virke. Mitt yrke. Min profesjonalitet. Min skole.

Sandnessjøen videregående skole.

Og det var mange prosjekter. Det var mange dyktige kolleger. Og i lag diskuterte vi og bygget nye systemer. Nye rutiner. Og vi blir jo aldri ferdige, liksom. Vi bygger kultur. Tradisjoner. Bygger videre. Ny kultur. Ting tar tid. Og sånn er det bare. To skoler skulle bli en, og det krevde klokt lederskap og gode prosesser. Nye kolleger. Nye programmer. Vi bygget erfaringer og kunnskap og profesjonalitet i lag med elever og foresatte og bedrifter. Ja, jeg skal skrive en bok en dag. Det har vært et eventyr!

En kveld på Havnafestivalen traff jeg en tidligere elev. Det skjer jo ofte på festival. Hun sa at hun hadde spurt noen om det jobbet noen av de gode, gamle lærerne på skolen fortsatt. Og svaret ble at joda. Mitt navn ble nevnt. Og herremin, tenkte jeg. Er jeg blitt så gammel. Og det er jeg visst, da. Og det er helt greit, liksom. Det er helt greit.

De som kjenner meg vet at jeg nå kommer til poenget. Det tar litt tid sånn skriftlig. (Muntlig snakker jeg bare rett fram.)

Poenget er. Dronning Sonjas skolepris går til alle ansatte ved Sandnessjøen videregående skole. De som har vært der lenge. De som har vært der kort. Noen et helt yrkesliv. Noen i vikariat. Vi har vært omtrent 120 ansatte siden jeg kom dit i 1999. Og mange, mange fler tilsammen, ikke sant. Og alle sammen. De som hver dag kom på jobb og gjorde sitt beste. De som fortsatt står på. De som gikk av med pensjon. De som byttet jobb. De som ikke klarte mer. Alle som gjorde sitt beste for elevene. Joda – for sin arbeidsgiver, men det er elevene som er vår oppdragsgiver!

Dronning Sonjas skolepris går til alle ansatte og elever – gamle og nye og – det er vi som er skolen!

Det er travelt å jobbe på en skole. De som ikke tror meg, kan komme på hospitering hos oss. Og vi jobber alle våre årsverk som alle andre arbeidstakere i Norges land.

Det er travelt å være elev. Krevende.

Faglig, sosialt. Og alt det andre som skjer i livene til en ungdom, ikke sant.

Det er faktisk elevenes pris! For skolen er til for elevene våre.

Men jeg vil si en takk alle kolleger som har bidratt til å bygge opp systemer, rutiner og kultur ved Sandnessjøen videregående skole til det beste for elevene – det har vært en lang prosess som aldri tar slutt. Alle har vært like viktige i arbeidet. Og alle vet at det ikke finnes noen fasit for å drive en skole godt. Men jeg vet at det krever klokt lederskap og dedikerte ansatte. Jeg kunne nevnt mange navn. Mange navn. Men det blir helt feil. For det å drive en god skole der elevene trives og gjennomfører er en av de mest krevende og viktigste oppgaver et samfunn har. Og det er et resultat av hardt og målrette arbeid og samarbeid over tid. Samarbeid er forutsetning.

Elever, ansatte, foresatte, bedrifter og samarbeidparter – er alle er like viktige for at Sandnessjøen videregående skal greie å fortsatt være en av de beste skolene i Nordland – og i landet – for elevene!

Vi bygger kunnskap, kompetanse og fremtid for Helgeland.

Og jeg er så stolt over å få være en del av dette som nå får denne fantastiske oppmerksomheten gjennom Dronning Sonjas skolepris.

Jeg har alltid vært og er en veldig stolt medarbeider ved Sandnessjøen videregående skole,- min arbeidsplass!

Gratulerer med dagen og alle de andre dagene!

 

Margit Langseth

30.9.3021