Jeg elsker periferien. Elsker å være midt i naturen. Elsker lyden av rasling av gresstrå når jeg går i en blomstereng. Elsker at vinden spiller harpe på ospa. Storspovens melankoli. Ærfuglens kåte murring. Og tjeldens alarm. Det er godt å bare være i naturen. Midt i stillheten med naturens egne symfoni. På en øde øy. Gjerne det. Ja, helst det.
Men jeg digger også byen, baby. Der folka går i flokk, og utrykningskjøretøy sørger for alarmer og pustende busser stønner. Bergen er byen min. Og Tromsø er en god nummer to.
Og bussjåføren på flybussen på Langenes flyplass vil jeg aldri komme til å glemme. Han var vel verdt hele turen, egentlig. Og han vinket meg frem for å betale. Jeg beklaget og sa jeg var vant med at billettene ble tatt opp i bussen. Og så spurte jeg hvor i byen han stoppet. Og han sa Æ sir i fra på mikrofoooon. Jøsses meg, tenkte jeg. Han hadde sikkert hatt en dårlig morgen. Eller ei hard helg. Kanskje han var nyskilt. Og han sa Æ. Og han svarte ikke på det jeg flere ganger spurte om. Jeg måtte le inni meg. Æ, svarte han igjen. Og jeg tenkte at det er bra med god selvtillit. Jeg spurte hvor han stoppet i byen. Æ sir i fra, gjentok han uten å se på meg. Og han presiserte at når Æ sir i fra, så MÅ dåkker trykke på STOPPKNAPPEN. Jajaja. Og jeg tenkte, jammensaiten har Tromsø blitt storby siden sist. Og jeg ble litt godt humør på grunn av dæ, Æ! For jeg synes du var steikandes frekk og en morsom karikatur. Litt Arthur Arntsen. Ja, en litt nasty og føkka krysning av Oluf og Lars i Raillkattlia. Jeg kommer aldri til å glemme dæ, Æ. Aldri.
Og jeg kunne sikkert gått av hvorsomhelst. Og min niese stod der da bussen stoppet. Hun hadde nok funnet meg. September var varm, solen skinte på Fløya og blomsterurnene svulmet. The Edge stod rett opp som always, men den rustne stive karen som skuer utover havet. Havna blinket og butikker og båter og pøbber og benker og trehus og murhus var plassert akkurat der de måtte være. Vi gikk langs brolagte gater og opp et hellebelagt smug. Å, byen, baby. Det var så vakkert.
Det var nyvaskede vindusruter og nye spisesteder. Det er visst gult interiør som er på mote nå. To røde stoler og to gule. Det er like odd som på hytta mi. Ein finn fra kvar fjerding, sa mamma alltid. Og så er det blitt moderne. Og jeg følte meg hjemme. Jeg var hjemme. Og mine nieser som bor midt i byen behandlet meg som en dronning med eplekake og lammelår, og tror du ikke de tok tanta med på sushirestaurant og introduserte meg for japansk øl. Alltid lurt å lytte til erfarne byfolk, tenkte jeg. Og jeg nøt hvert sekund med jentene mine.
Kvelden ble avsluttet med et fyrverkeri av et nordlys jeg aldri har sett maken til. Tromsølove, baby. Ja, fy faen, du, assa! I love you, Tromsøøø!
Æ ælske dæ!
Margit Langseth
11.9.2018