Kommer tiden eller går tiden? Ditt liv i evigheten er et fotavtrykk i sanden som vaskes vekk av neste bølge som skyller inn over stranden. Bildet av en barfot på stranden flakker forbi mitt indre øye når jeg minst venter det og sier til meg: vær tilstede i din tid.

Mennesker setter avtrykk i historien. Noen blir legender omspunnet av myter av mange slag. Elvis Prestley, William Shakespare og Petter Dass. Hvem de egentlig var vet ingen. Men de etterlater seg toner og ord som spor. Menneskets ånd, et kulturelt fotavtrykk som vil leve videre i nye sammenhenger.

Noen utfører heltedåder, bestiger høye fjell, finner opp kruttet eller kommer i glass og ramme. Mens andre lever evig etter å ha vært gapestokken, gjennom avisoppslag, Se og Hør, på facebook eller etter å ha blitt kastet syre på. Deres navn bærer tunge bører, sten på sten legges til byrden, holdt i hevd av bygdedyret og Janteloven. «Evig eies kun et dårlig rykte».

Mennesker som er ekte og gode. En sjelden rase, kanskje. De som gir deg energi, gir deg mot og gjør deg glad. De gir strøm og lader batterier til de rundt seg. De er dagens solstråler i mørketiden. De gjør gode gjerninger for andre uten å bli portrettert i Dagens Næringsliv eller intervjuet på Skavlan eller lastet ut på nettet. De vanlige menneskene. De som er limet i familien. De som står opp hver dag og gjør jobben. Det er de som styrker samfunnets hjerte og hjerne. De hjelper en nabo med å måke innkjørselen. De rydder i dine fadeser uten at du vet det. De gjør sine barn til trygge barn. Gjør sine elever til «gangs mennesker». Som respekterer sin ektefelle. Som behandler familiens seniorer med ærbødighet. Men mest av alt tar de den oppvoksende slekt på alvor. Gir støtte og anerkjennelse. Forstår. Lytter og snakker. Tenker. Er tilstede. De som sier «hei!». Man kan alltids prøve så godt man kan? Reiser seg opp igjen og står på. Heft, heft,- gå videre.

Tilstede.

Tilstede i tiden.

Eller sjelden tilstede?

Kommer eller går den?

Er alle ting glemt om hundre år?

De som er bare tilstede, vil deres fotspor bli visket ut av neste bølge? De som ikke kan googles, er omtalt i leksikon eller henger innrammet på en vegg med navnet på et messingskilt,- blir de glemt om hundre år, slik Hamsun sier?

I motsetning til alle de som gjør og presterer eller som dør som martyr vil disse bli omtalt med respekt for den de var. Bare være. Det er ikke ekstreme handlinger som vil bli dokumentert eller husket, det er hjertevarmen – en kraft som kan leve videre i andre. Kraft som gir strøm som gir lys som gir ny kraft.

Kjærlighet. I en brodert pute. Bestefars plystring. Varmen fra en bestemors deig under et nystrøket hvitt og blåstripete kjøkkenhåndkle. Jeg vil også lage godlyder og servere nybakt brød, – skalken er best med smør som smelter. Bestefar lærte meg å spikke fine sigarer og vi liksomrøkte hver dag hvis det gikk an å sitte i solveggen. Min sønn som sitter på en stol i solen og spikker på en pinne.

Jeg ville egentlig skrive om min snille og gode bestefar, Kristian Hass Martinsen. Men for å forklare det forunderlige og magiske tar det litt tid. Godlukten fra bestefars barbermaskin.

Han henger ikke i forgylt ramme på et offentlig sted, han fikk ingen statue eller artikkel skrevet. Men han er min helt, og mennesker av godhet lever videre også mer enn hundre år. Jeg vil skrive mer om deg senere, bestefar. Men det du var lærte meg mye.

De vi elsket lever videre,- i oss. De er stemninger og minner som vi tar med oss. Sitte stille på en benk. Servering på øverste trappetrinn. Lage suppe av gress. Det å få blande Solo og Cola og drikke med sugerør. Plukke stener og grave etter mark. Spikke pinner. Tenne bål i fjæra.

Spise surgras.

Det som gjorde disse til mine forbilder er de små og enkle ting, – og mest av alt at de bare var,- tilstede.

Dere vil aldri bli glemt, for kraften lever videre.

Både i tiden som går og tiden som kommer.

Margit Langseth

18.12.2014

Foto av Margit Langseth:

“Fotavtrykk i sanden”, Brasøy.

“Menneske uten fottøy”, Rosøya.

Lyslykt av is, konsert i en møbelbutikk, et mobilt naust, bootcamp med nissedrakt, fiolinspill & foredrag, arkitekturperle på snaufjellet, lese dikt fra en benk i parken, rosa lys på kirken, movember, en hoppbakke langt til havs, julepynt av en Colaboks, omvendte julekalendre, turning i friluft, teater på en perrong, servering på berget på den ytterste nakne øy og en festival i ei lita bygd.

Listen er nesten uendelig, og la oss håpe at den aldri tar slutt. Kreativiteten er en gave fra himmelen som sprer glede til deg selv og de som er rundt deg. Kreativitet er gratis og gir effekt for mange millioner kroner.Men det er ikke pengene som er i sentrum. Det er skaperkraften og gleden med å realisere en vill ide som du kom på ved en tilfeldighet. Eller var det skjebnen. Kanskje en gammel drøm?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kreative mennesker er de som skaper liv og røre, som tenker nye tanker, som er høyt oppe og av og til langt nede. Innovasjon, heter det visst. Den indre drivkraften som faen meg aldri tar pause, og når du trenger hvile som mest, ja da gnager den i kroppen og vil ut! Den er en djevel, en ond ånd og en gudommelig kraft. Det å ha god fantasi iblandet fryktløshet og gjennomføringsevne, er en gave og samtidig er det en besettelse, en pest og en plage.

Men takk, Gud, for disse kreative mennesker som tenker nytt, som ikke ser problemet, men søker gode løsninger. Jeg leste et sted at kreativitet er en ønsket egenskap for ledere. Det gjelder å se muligheter og tro på at mennesker kan få til ting, sammen. For alene er det ikke artig å være kreativ. Jeg må jo innrømme at det var veldig morsomt at min bror ville jeg skulle rosemale hans gamle vrak av en bil da vi var unge. Øverst på panseret der rusten hadde tatt mest tak. Jeg har hatt mange rare ideer, noen også gode. Lage smykker av trolldeig, ja, de egnet seg best på veggen. Rekved til hylle, – og det LENGE før det ble omtalt i glansete interiørblader. Min mann er heldigvis tålmodig, og hyllen har levd i flere varianter gjennom 15 år nå. Nå er den hypermoderne. Og Herre Gud,- så artig det var! Og det tar aldri slutt.

Kreativiteten er gratis, fri og franko, særlig til husbruk. Men den koster likevel. Det burde vært satt en pris på disse som er primus motor, som trener turnjenter, satser på kunst, sprer musikk og sang og tar regien som ingen ser timelistene for. Alle disse kreative folk, ofte kvinnfolk, som tar sine indre krefter ut i idrettslaget, kulturverkstedet, reiselivsbedriften og younameit.

Kulturbaserte næringsvirksomheter er profesjonalisering av kunnskap og kreativitet, og denne næringen har flere ansatte enn industrien og er den største vekstnæring i Europa. Både regjeringen og kommunen har over år økt satsningen, og for noen resultater det har gitt. Pengene gir stor avkastning. De yngler formelig. SynEnergi. Ungdommene komponerer, studerer på nasjonale scener og etablerer seg som kunstnere. Likevel er det lave lønninger, dugnadsbasert og ja, det er jo gøy og vi tror på det. Men kompetanse har sin pris og bør verdsettes. Kreativitet også. For ikke å snakke om kunsten som kombinerer disse to.

Disse kreative mennesker er sine egne kraftverk og synergieffekten er enorm og helt umulig å måle. For hvordan måler man livskvalitet? Ånd og sjel? De som trener våre barns største muskel, nemlig hjernen, disse kulturarbeiderne står på lang utover ettermiddager og helger. De skriver ikke timer lengre. De brenner for ideen, de brenner for realiseringen. De stråler i lyset av sin energi og lager høyspenning sammen med andre kreative. Men faren er alltid tilstede at ressursene tar slutt en gang. Bom stopp. De brenner ut. Tombola. Så her er det vår oppgave å holde skovlhjulene i gang til disse fyrverkeriene. Det å bli sett. Klapp på skulderen. En gjentjeneste. En bonus? Det minste disse fortjener er en takk!

Så til slutt en oppklaring eller kanskje en advaring. Det er ikke gull alt som glitrer. Enkelte som påberoper seg kulturkompetanse, kreativitet og kulturminnevern, gjerne over en forside i avisen. Alarm! Pass på, warning og på med rødlyset. Svært mange slike prosjekt som har profitt som øverste mål, slike generer ikke kreativ kraft. Det å rive et gammelt hus som dessverre var i for «dårlig» forfatning for å bygge sjarmløse leiligheter bygd på billigste vis eller for å fin utsikt. Det å bygge institusjoner på dyrket mark eller sette opp brakkerigger under påskuddet å lage til et «serveringsted» for innbyggerne. Disse er ingen kreative kraftverk, men lider av mangel på fantasi, skaperkraft og er ikke løsningsorienterte. De tenker ikke glede og livskraft, men de tenker vel i grunnen mest på seg selv. Det kalles egoisme. Trøsten får da være at disse kraftverkene ikke har noen naturressurser å bygge fremtiden på.

Og en ting er sikkert: når pengepungen er tom, så slukkes lyset for godt.

Hvis lysene i det hele tatt har vært på…

Og da vil den ekte kreativiteten blomstre som før. Det er en ild som aldri tar slutt.

Margit Langseth

11.12. 2014

Foto: Margit Langseth

“Torgrims lyslykt”, Sandnessjøen, 2013

“Ja, så bygger vi rundt, da”, Rødøy, 2014.