Kommer tiden eller går tiden? Ditt liv i evigheten er et fotavtrykk i sanden som vaskes vekk av neste bølge som skyller inn over stranden. Bildet av en barfot på stranden flakker forbi mitt indre øye når jeg minst venter det og sier til meg: vær tilstede i din tid.

Mennesker setter avtrykk i historien. Noen blir legender omspunnet av myter av mange slag. Elvis Prestley, William Shakespare og Petter Dass. Hvem de egentlig var vet ingen. Men de etterlater seg toner og ord som spor. Menneskets ånd, et kulturelt fotavtrykk som vil leve videre i nye sammenhenger.

Noen utfører heltedåder, bestiger høye fjell, finner opp kruttet eller kommer i glass og ramme. Mens andre lever evig etter å ha vært gapestokken, gjennom avisoppslag, Se og Hør, på facebook eller etter å ha blitt kastet syre på. Deres navn bærer tunge bører, sten på sten legges til byrden, holdt i hevd av bygdedyret og Janteloven. «Evig eies kun et dårlig rykte».

Mennesker som er ekte og gode. En sjelden rase, kanskje. De som gir deg energi, gir deg mot og gjør deg glad. De gir strøm og lader batterier til de rundt seg. De er dagens solstråler i mørketiden. De gjør gode gjerninger for andre uten å bli portrettert i Dagens Næringsliv eller intervjuet på Skavlan eller lastet ut på nettet. De vanlige menneskene. De som er limet i familien. De som står opp hver dag og gjør jobben. Det er de som styrker samfunnets hjerte og hjerne. De hjelper en nabo med å måke innkjørselen. De rydder i dine fadeser uten at du vet det. De gjør sine barn til trygge barn. Gjør sine elever til «gangs mennesker». Som respekterer sin ektefelle. Som behandler familiens seniorer med ærbødighet. Men mest av alt tar de den oppvoksende slekt på alvor. Gir støtte og anerkjennelse. Forstår. Lytter og snakker. Tenker. Er tilstede. De som sier «hei!». Man kan alltids prøve så godt man kan? Reiser seg opp igjen og står på. Heft, heft,- gå videre.

Tilstede.

Tilstede i tiden.

Eller sjelden tilstede?

Kommer eller går den?

Er alle ting glemt om hundre år?

De som er bare tilstede, vil deres fotspor bli visket ut av neste bølge? De som ikke kan googles, er omtalt i leksikon eller henger innrammet på en vegg med navnet på et messingskilt,- blir de glemt om hundre år, slik Hamsun sier?

I motsetning til alle de som gjør og presterer eller som dør som martyr vil disse bli omtalt med respekt for den de var. Bare være. Det er ikke ekstreme handlinger som vil bli dokumentert eller husket, det er hjertevarmen – en kraft som kan leve videre i andre. Kraft som gir strøm som gir lys som gir ny kraft.

Kjærlighet. I en brodert pute. Bestefars plystring. Varmen fra en bestemors deig under et nystrøket hvitt og blåstripete kjøkkenhåndkle. Jeg vil også lage godlyder og servere nybakt brød, – skalken er best med smør som smelter. Bestefar lærte meg å spikke fine sigarer og vi liksomrøkte hver dag hvis det gikk an å sitte i solveggen. Min sønn som sitter på en stol i solen og spikker på en pinne.

Jeg ville egentlig skrive om min snille og gode bestefar, Kristian Hass Martinsen. Men for å forklare det forunderlige og magiske tar det litt tid. Godlukten fra bestefars barbermaskin.

Han henger ikke i forgylt ramme på et offentlig sted, han fikk ingen statue eller artikkel skrevet. Men han er min helt, og mennesker av godhet lever videre også mer enn hundre år. Jeg vil skrive mer om deg senere, bestefar. Men det du var lærte meg mye.

De vi elsket lever videre,- i oss. De er stemninger og minner som vi tar med oss. Sitte stille på en benk. Servering på øverste trappetrinn. Lage suppe av gress. Det å få blande Solo og Cola og drikke med sugerør. Plukke stener og grave etter mark. Spikke pinner. Tenne bål i fjæra.

Spise surgras.

Det som gjorde disse til mine forbilder er de små og enkle ting, – og mest av alt at de bare var,- tilstede.

Dere vil aldri bli glemt, for kraften lever videre.

Både i tiden som går og tiden som kommer.

Margit Langseth

18.12.2014

Foto av Margit Langseth:

“Fotavtrykk i sanden”, Brasøy.

“Menneske uten fottøy”, Rosøya.