Det er hyggelig med bursdag. Men jeg har bare aldri likt min egen. Jeg vet ikke hvorfor.
Kanskje ligger det noe langt tilbake i tid et sted som er fortrengt. Som den gangen vi flyttet til Sandnessjøen og det føltes som om mamma bare fant noen jenter å invitere. Men vi ble jo kjent etterhvert, da. – Og du er verdens beste mamma, Mamma!
Og det er jo så skummelt med gaver. Gaver får meg til å bli litt flau. Fordi jeg vet ikke hva jeg ønsker meg. Fordi hvis man ønsker seg noe veldigveldig, så får man jo ikke alltid akkurat det man ønsker seg. Fordi det ofte kommer en stabel med pakker og det er like skummelt med hver enkelt presang med papir og bånd. Men jeg blir jo glad. Glad og litt flau, liksom. Og det føles av ufortjent og rart. Akkurat som alle julegavene. Fordi Jesus ble født, liksom. Eller at sola snur. Anyway.
Jeg liker jo fest, da. Jeg overliker store samlinger med folk til fest. Jeg elsker å invitere og fikse og sånt. Bare gleden i å invitere og servere god mat (så godt jeg er i stand til å lage det, da) og god vin er en gave i seg selv. Juhuuuu, liksom. Yey, yey, yey. Jo større fest, desto bedre. Men man kan jo ikke feire flere enn de runde dagene på ungdomshuset, heller. Og de runde dagene kommer jo ikke så ofte, bare hvert tiende år, ikke sant.
Men det blir ikke bursdag uten trommelom på senga. Det er mulig det er bare folk i min familie som vet hva det er, naturlig nok. Alle familier har vel sine ritualer. Også vi. Og vi tuller ikke med denne tradisjonen. Den betyr alt for mye for oss i familien jeg vokste opp i til å bli føkka med.
Da jeg fikk samboer måtte jeg jo fortelle om hva som er viktig i livet mitt. Og trommelom er like viktig som vann og vin og søvn og sollys og tjelden om våren og fiskeslo om sommeren. Den tilhører basiselementer i Maslows og Margits behovspyramide. Den er viktigere enn pinnekjøtt på julaften, liksom. Skjønner du alvoret? Da bursdagen kom, sov han bare videre. Jeg gikk i sjokk. Til jeg ble sint. Og til slutt så skuffet at jeg gråt. I alle fall inni meg. Men forglemmelsen skjedde aldri mer etter det. Det tok et helt år å tilgi. Han har nå skjønt poenget. Om hva som er aller viktigst. Gryter og lokk og suppeøser og sang, ikke sant. På bursdager finnes det ikke noe som er viktigere enn det.
Min førtiårskrise varer forøvrig fortsatt i mitt 49. år, og det betyr at bursdagsstyr betyr ingenting mer, egentlig. Min depresjon for at livet nærmer seg over midtveis og snart er i avslutningen i sin disposisjon overskygger gleden med å egentlig være så heldig at jeg blir et år eldre hvert år. Min egoistiske egotripp beit seg fast i meg da jeg rundet 40 og eggstokkene plutselig gikk ut på dato. Jeg var ferdig kvinne, liksom. Det var bare å bli bestemor og så døden next, liksom. Hey, hey, hey. Er det sånn å bli voksen, liksom?
Men joda, det er alltid hyggelig å samle familien på bursdager. Det pleier vel være sytten personer i storfamilien min. Jeg er superheldig som har en så fin familieflokk. Ettersom familien vokste, endret menyen seg, og nå er det den sedvanlige bursdagssuppa godt etablert og akseptert. Praktisk når folk kommer sigende inn og ut fra jobb og møter og trening og sånt. Og sunt og godt. Ingen klager. Alle smiler. Og skravla går, liksom. Og det er det som er så herlig med bursdag. Å samle folka man er glad i. Og mens jeg tidligere og i åresvis brukte en halv dag på å lage suppa fra grunnen av med skrelling og kutting og koking av kraft, så er det ingen som har sagt noe om at grønnsakene plutselig ser ser mistenkelig maskinkuttet og precut ut. Fin flokk, ikke sant?
Men jeg skulle ikke skrive om bursdagen min. Det er kleint. Det er flaut. Jeg blir beklemt. Selv om det er en helt vanlig ting, liksom. Vi er jo alle født, liksom.
Og det er klart jeg blir glad. Jeg blir glad. Stadig mer glad for stadig mindre. Det er kanskje årene som gjør det. Jeg blir superglad. For de som skriver på Facebook. Eller sender SMS. Messenger. I år kom det så mye og mange, liksom. Fra fine folk. Min kjære forlover fra 1999. Gamle og gode venninner. Fra utlandet. Min tyske venninne. Anna fra Ukraina. Fra innland. Fra Bergen og Oslo og gudvethvor. Fra øyan. Fra jobb. Fra gamle elever. Og så. Og så. Pappan min. Han er på Facebook, tøffingen. Tantebarn. Gudbarn. (Og ja, jeg vet at de unge unngår å skrive ting på Facebook i det hele tatt…) De skriver seg inn i historieboka mi. Hjerteminnet, liksom. Som skriver ord som ikke egner seg på Facebook-veggen, kanskje. Og de tre personene som ringte meg, du vet på gammelmåten, ja, en på FaceTime, da, men det var flere som ringte i år enn i fjor. Takk skal dere ha. Og sangen. For sangen. Ikke minst den. Den er fin. Når folk på skypemøte synger trestemt helt ufrivillig og ekkoet får det til å høres helt jævlig ut. Det varmer. Det varmer meg et helt år, liksom. Heldige meg. Det var en god bursdag, hallelujah. Det er nesten så jeg begynner å like bursdag. Kanskje jeg begynner å bli gammel.
Og det eksploderte vel nesten i år. Og jeg begynte å lure på hvorfor. Og jeg tenkte på korona. Krisetiden og den rare tiden som veltet over oss helt plutselig og i løpet av en uke var hele samfunnet snudd på hodet. Kanskje derfor gjorde det så ekstra godt med digital bursdagvarme i år. Fordi jeg ikke kunne samle storfamilien i på bursdagssuppe. Hytteturen med damene ble avlyst.
Og hva var det egentlig som skjedde? For jeg har ikke fått så mange nye venner og bekjentskap i løpet av året, liksom. Hvorfor tok folk seg ekstra tid til meg i år, da, mon tro? Er det tiden som har forandret seg? Kanskje folk plutselig har fått bedre tid. Mer tid. Eller kanskje jeg har fått bedre tid til å ta inn ting. Tid til å lese og huske bedre. For jeg tok meg mer tid til å lese og la ordene synke inn i hodet og hjertet i år. Tid til å bli glad og glede seg, liksom. Det var en utrolig deilig følelse!
Takk!
Og det var den dagen korona kom til Helgeland.
Korona og alt det der som veltet over oss, og enda ikke er over, har gjort noe med meg.
Med oss, tror jeg.
Da alt ble avlyst av møter og reiser og trening og arrangementer og samlinger og ja, dere vet. Alt. Da tiden ble vår i igjen. Og i mitt hode dukket det opp et uttrykk: å drive dank. Kan dere huske da vi pleide å gjøre det? Da vi bare sa ‘hadet’ i døra og gikk ut. Ingen visste hvor vi skulle eller når vi kom tilbake. Ikke vi heller. Vi skulle bare ‘ut’. For å finne på noe å gjøre. Se hva som skjedde, liksom. Er det ikke det som vi går på kurs for å lære nå til dags. Pust inn, pust ut. Yoga og mindfullness og spa. Være tilstede i nuet og ta ting som de kommer. Vi trengte jo ikke sånt før da vi drev dank og tok ting som de kom. Det har jeg tenkt veldig mye den siste uken da kalenderen dag for dag ble tømt for må og skal og burde og all dobbeltbookingen og trippelbookingen.
Det var jo det jeg egentlig skulle skrive om her og nå. Krisen. Korona. Koronakrisen. Og jeg liker det ikke. Og det preger oss. Med stengte skoler. Stengte arbeidsplasser. Butikker som stenger. Mine private avlysninger betyr jo ingenting i mot det som skjer nå. Jeg er redd for konkurser som kommer i lokalsamfunnet. Jeg er jo selvfølgelig også redd for mine foreldre og de eldre. Jeg er redd for ungene. Jeg er redd for alle jeg kjenner som har svekket helse. Jeg er redd.
Men livet har lært meg mange ting. For det første er ingen av oss utlært. Ingen av oss blir det. Aldri, liksom. Og jeg har lært at man må være ydmyk og takknemlig. Også i kriser. Særlig da. For selv om en krise oppleves dramatisk og kaotisk og uoversiktlig, så lærer man. Det er da du virkelig lærer. Massemasse. Og akkurat som kriser som handler om sykdom og død. Som å være redd for å miste noen. Som å miste noen. Noen som bare blir borte i sykdom eller død eller bare forsvinner fra livet ditt uten lyd. Som føles helt forjævlig og altoppslukende. Ja, som å bli slukt, egentlig. Og du tror du ikke har noe energi og glede og vilje igjen, liksom. Men du hadde ikke følt redsel eller sorg hvis det ikke var kjærlieik der, ikke sant. Så du har faktisk vært heldig å oppleve å være glad i noen og ha noen som er glad i deg. Er det ikke fantastisk godt å tenke på. Det lærer du, da. Kjærleik og tro gir deg kraft og mot. Bare vent litt, så kommer det.
Og jeg tror korona vil lære oss ting. Om tiden og kjærleik og livet, baby.
Covid 19 ga i alle fall meg flashback, og jeg tenkte tilbake på gleden jeg gjenoppdaget i 2018 da jeg i morfinrus etter en operasjon oppdaget en VHS videokassett i et skap i barndomshjemmet jeg har overtatt og så fikk jeg en snap om at Videospeilet ligger på nett. Ja, det ble en blogg av det. (https://margitlangseth.blogg.no/1539952216_19102018.html) Du kan jo lese det etterpå hvis du har tid til å drive litt dank på nettet. Og det ble good times, liksom. Det er rart hva hjernen og følelsene kan kalle frem fra glemselen av good vibes, som det visst heter nå til dags. Feelgood, liksom. Det å ha det litt fint, du vet.
Og det er jo det vi nå ser i sosiale medier og den virkelige verden. Good vibes, liksom. Folk som tar seg tid til å snakke om livet. Om sykdom. Om det vi er redd for. De folka vi er glade i. Tid til å rydde og male og bare være litt sammen. Og de fleste må og vil jo holde seg i heimen og deromkring. Og. Det klappes. For fagfolk i helsesektoren, renholdere, lærere og butikkansatte. For buss-sjåføren og fergebilletøren. Vi heier på elevene og studentene. Og vi burde klappe for politikerne også. Og oljearbeiderne. Og i grunnen alle som holder samfunnshjulene i gang. Vi gjør jo alle bare så godt vi kan. Og noen gjør mer enn andre. Vi er alle folk. Og vi er alle like for covid 19. Men gode følelser og glede er enda lettere å spre enn virus.
Se på facebookstreaming av konserter som donerer penger til gode formål. Konsertopplevelsen med Violet Road i opptak samlet mange. Og jeg fikk den gode, gamle følelsen av MTV. Den gang det var full spiker med I wanna rock og 80-talls puddelrock. Den gangen på 80-tallet da vi hadde tid til å sitte klar på gulvet foran fjernsynet for å få opptak av god musikk på VHS-kassett. Som lykken du følte når du hadde penger til å kjøpe en 90-minutters opptakskassett og fikk plass til flere låter fra Ti i skuddet. Remember?
På samme vis forener verdensveven oss. Foran iPad, laptop og smartphone. Vi sitter jo der og venter. Internett samler oss som aldri før og brukes til stadig nye ting. Ledere spiller inn video av seg selv og gir informasjon med hele seg på skjermen. Det er neppe fordi de vil på TV. Det er fordi de bryr seg. De deler litt omsorg og omtanke gjennom skjermen ut i verden.
Så jeg tenker koronakrisen har sine fine sider. Med følelsene vi opplever som minner meg om lovelovelove og visesang og lyrikk og solidaritet fra syttitallet. Og rocknroll og full spiker fra åttitallet. Og hjertevarmen og felleskapet vi så blomstre etter Berlinmurens fall i nittiårene.
Men vi prøver holde hjulene i gang. Vi som må og kan jobbe, på kontoret eller på arbeidsplassen eller hjemmefra, og ikke har avlyst absolutt alt som er i outlook-kalenderen. Men så har vi ikke så sannelig begynt å drive litt dank igjen? Ingen fritidsaktiviteter er på planen lenger. Ingen møter. Du kan trene, gå tur, lese og har mer tid til å gjøre det du har lyst til. Drive litt dank. Svirre litt rundt i huset eller hagen eller ute eller på nettet. Vi har fått tiden tilbake, på en måte, synes jeg. Familien har fått fritid sammen. Fritid, ikke sant. Fri tid. Familier jobber sammen, lærer sammen, spiller spill sammen og spiser sammen. Og jeg skjønner og vet selvfølgelig at det for mange kan være krevende og vanskelig og forferdelig. Konkurser og katastrofer. Det er vanskelig og rart for alle, men selvfølgelig aller mest for de uten et stabilt hjem, uten nettverk og uten jobb. De som mangler steiner i grunnmuren sin.
Så jeg tenker. Og så tenker jeg på hvor heldig jeg er. Jeg er superheldig. For jeg hadde bursdag og fikk tiden i gave.
Margit Langseth
19.3.2020