«Du må jo være med gutter hele tiden, du, mamma» sa sjuåringen. Tja, man kan kanskje si det slik, men det har aldri vært et tema eller et problem. Men, ja, min nærmeste familie vært preget av det motsatte kjønn, selv om mamma alltid var der, og jeg etter hvert fikk venninner. Jeg hadde tre eldre brødre.
Det er fantastisk å ha søsken, og det skal være litt plagsomt i oppveksten. Det var jo både vondt og godt, og i ettertid ser jeg at også det som ikke alltid var så kjekt, som det å bli kalt for Dumbo fordi ørene var litt store, det førte faktisk noe bra med seg. Jeg måtte bare lære meg å glad i ørene mine, mot alle odds, for øreflippene er gigantiske, men jeg aldri heldigvis ikke tatt verken plastisk operasjon eller fylt på med botox. Det siste var vel strengt tatt ikke nødvendig… Hadde jeg hatt en søster ville hun sikkert også ertet meg for ørene. Sånn er det bare.
I familien var vi 4 mot 2, selv om «mot» bare varte i meget korte perioder, for vi var jo alle på samme laget og er fortsatt et godt team bestående 20 personer med ektefeller og barn. Nå har jeg selv gift og har to sønner, nå er det 3 mot 1. Men vi spiller på samme banehalvdel.
I min oppvekst ville jeg gjøre alt som mine brødre gjorde: sette minkfeller, kjøre båt eller gå på fest, selv om jeg var alt for ung, som den mest naturlige ting i verden. Jeg gikk i farfars gamle dress like mye som høye hæler og smalskjørt med veldig høy splitt. Jeg snekret lekehus med pappa på landstedet vårt, det ble dessverre knust av vinden til neste helg. Jeg kranglet meg med på reinsdyrjakt, og fikk gå med pappa som forbarmet seg over meg. Vi kom over flokken først. Mine brødre har sikkert ikke tilgitt meg at de ble snytt for den jakta. De var garantert glade for at det ble med den ene turen på reinsdyrjakt på meg, – lillesøstera.
Poenget mitt er, -og de som kjenner bloggen min vet at det tar litt tid, -vel, poenget er at ingen sa til meg at jeg ikke kunne gjøre ditt og datt fordi jeg var jente, derfor har jeg en sterk tro på meg selv at jeg kan gjøre alt minst like godt som gutta! Min familie, far, mor og brødre,- de backet meg opp og respekterte meg. Vi var alle på like fote. Det betydde selvsagt ikke at jeg fikk være med på alt jeg ville sammen med mine brødre, sånn er det med søsken, men jeg fikk faktisk være med på min bror på guttetur på fjellet i studietiden og takket for det i bilen på vei hjem da en av hans kompiser sa;» Ja, men du er jo en av gutta». En av gutta.
Jeg har alltid ønsket meg en datter, av mange grunner. Det er ofte slik at man ønsker seg en av samme sort som man kan overføre familiens kvinnelige hemmeligheter til, – gode råd eller kanskje mindre gode råd. Det er slik at jeg vil sikkert gi de samme råd som min mor ga meg, de samme råd som jeg ikke hørte på, selvsagt, -til tider lo jeg av hennes livsvisdom. Det som er mest irriterende er: min mor får alltid rett. Gang etter gang. Sånn er det bare. Det har jeg skjønt nå. Det er noe spesielt med et mor-datter forhold, – det vet jeg som datter av min mor. Helt fra det tidlig barndom har jeg tenkt,- hva jeg skal gjøre når min mor ikke er her lengre. Hvem skal jeg spørre om råd, da?
Om jeg ikke får være mor eller mormor på samme vis, så er jeg mor og blir kanskje farmor en gang. Hurra! Jeg takker jeg min Gud hver eneste dag for at vi har fått to friske og glade gutter. Egentlig kan jeg ikke ønske meg noe mer. Nå kan jeg være tøff guttemamma som elsker å kjøre båt, som sløyer fisk og treffer blink. Nå skal jeg endelig få ta jegerprøven, sammen med størstemann. Nye generasjoner vokser til. Slekt skal følge slekters gang. Jeg gleder meg til å se mine gutter vokse til. Håpet er at de med god selvfølelse og passe dose selvtillit skal forlate periferien og dra ut i verden. De må gjerne komme tilbake igjen etterpå.
Det viktigste jeg vil lære mine gutter, som bagasje med på ferden, er å behandle jenter og damer med like stor respekt som gutter. Jeg vil vise dem at jenter kan akkurat det samme som gutter. Jenter og gutter er likeverdige. Jeg vil lære dem at likestilling er noe som burde være en selvfølge. Det betyr at når de får seg jobb, skal de respektere sin leder, om det er en kvinne eller en mann. Hvis de en gang skal ha bekle en ledende stilling, skal de ansette den med best kompetanse, kvinne eller mann. Jeg vil at de skal heie frem gutter som vil bli sykepleiere eller jenter som vil bli elektrikere. De skal heie frem sin kone og sine døtre.
Jeg vil også forberede mine sønner på at i fremtiden vil det være kvinnfolkene som har høyest kompetanse på mange felt, faktisk de fleste, – jus, medisin, odontologi,- you name it. Og jeg håper mine sønner vil stemme på kvinnelige statsministere og ordførere, at de heier frem kvinner i politikken. Mest av alt ønsker jeg at mine gutter får så god selvfølelse at de ikke trenger ta i bruk hersketeknikker, ufine metoder eller kameraderi, men at de står så solid at de respekterer sine medmennesker, kolleger, venner og familiemedlemmer, enten de er jenter og kvinner eller gutter og menn.
Jeg vil lære mine sønner at det er stor forskjell på å være en av gutta og det å være en i «Gutteklubben Grei». For “Gutteklubben Grei” er gutter og menn med lav kompetanse og dårlig selvinnsikt, gjerne i kombinasjon. Mange av disse innehar sentrale stillinger og har nettverket seg til makt. De tror de er bedre enn andre og prøver å styrke sin selvfølelse med å trø på andre, de tråkker særlig på «det svake kjønn» som egentlig oppfattes som en trussel i “Gutteklubben Grei”, fordi herskerne ikke kan takle ansatte med høyere kompetanse enn de selv. Må det være sånn?
Dette kaller jeg distriktets “ondes problem”. Vi roper på staten og forbanner de “dårlige” ordningene, men det er vi selv som må ta ansvar med bygge profesjonelle organisasjoner gjennom å satse på kunnskap og kompetanse. En leder som vil bedriftens beste, ansetter de mest kompetente. Kvinne eller mann. Så enkelt og så vanskelig. Dette er avgjørende for oss i distriktet hvor kompetansenivået er lavt, hvis vi skal utvikle disse samfunnene og være konkurransedyktige. Nordland og Helgeland må satse på kompetanse, og fremover så vil det faktisk være ensbetydende med å satse på kvinnfolk. Dette er mitt egentlige poeng. Dette vil jeg fortelle mine sønner.
For vi er alle en av gutta, uansett kjønn.
Bare ikke la dere verve i «Gutteklubben Grei».
Lykke til, gutter!
Margit Langseth, 27. september 2014.
Foto: Familien Langseth, ca 1973 og Hofstad – kara i 2014.
