Av og til kan jeg lire av meg et stygt ord med barna tilstede. Og jeg tenker, – det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle gjort slik det står i alle bøker, svare pent og bruke alle pedagogiske triks. Ikke heve stemmen, aldri bli sint. Men jeg tror at barna sannelig vet at grensen er nådd, jeg har sagt fra flere ganger allerede, og jeg har sagt at jeg er veldig trøtt og sliten. Det er nok nå! Og jeg tenker at det kanskje er greit at de ser at mamma også har en grense og kan reagere. Og både barn og voksne liker å utforske grenser.
Videre tenker jeg at også barna, ja her snakker vi om fra ni år og oppover,- de har også godt av å se at en voksen kan gi seg overende fordi det rett og slett er nok, – kveld og mørkt.
Samtidig lurer jeg litt når jeg da leser en av de ørten målene som minstemann skal lære på skolen, jeg kjenner at jeg blir svar skyldig: «Jeg takler motgang i spill og i lek». Og jeg som får lyst til å banne høyt når jeg ser haugen på oppvaskbenken. Den var jo helt strøken for litt siden. Faen steike!
Eller neste mål som er: «jeg kan bevege med stille, rolig og effektivt i klasserommet» og det vil for eksempel si stå i kø ved vasken uten å snakke sånn at køen går raskere. Jeg signerer stilltiende når poden alvorlig har signert på at «Jeg kan dette». Men mest av alt får jeg lyst å stille mange spørsmål. Jeg kan farsken meg ikke ti stille når jeg står i kø, om det så er i lunsjen på jobben, på Rema 1000 eller på Vinmonopolet. Det er da stortsett der det kan være tendens til kø i mitt lille liv. Jeg må snakke med folk, komme med en kommentar, som gjerne kan handle om været eller andre trivialiteter. Jeg trenger litt feedback akkurat der og akkurat da, og «ja, drittvær og stiv kuling», er en helt OK kommentar.
Så tilbake til dette med motgang. Jeg tenker på om jeg eller faren til barna har lest dette, og om noen av oss overhodet kunne leve opp til denne målsetningen? Vel, det er klart at vi prøver å muntre opp alle og si at det viktigste er å delta. Og min mann er også utrolig flink til å inkludere alle barna hvis han skulle ramle inn som vikar-trener eller om han leker med gutteflokken i hagen. Det skal han ha,- alle skal med og alle skal ha en god følelse. Vi tenker at alle skal få spille, selv om de av ulike grunner ikke er på alle treninger. Men kan vi leve opp til disse levereglene selv? Jeg er mer usikker der. Det er jo av og til og jammen-meg-veldig-ofte-jævla-viktig-å-vinne! Eller kanskje ikke,- og da må vi ofte snakke sammen,- i køen.
Men det å forflytte seg stille og effektivt. Det høres veldig formalistisk ut. Riktignok var jeg ingen bråkmaker på barneskolen. Jeg var nok mest søt og snill og pliktoppfyllende. Jeg likte dikt. Og hørte etter. På ungdomsskolen derimot skulle lærerens tålmodighet stilles på prøve. Og så ble jeg vel voksen en gang etter det. Men å forflytte seg stille? Det henger sammen men det forrige,- altså det å snakke. Jeg kan ikke forflytte meg uten å snakke, men skriver stilltiende under at min yngste sønn kan det. Ja, dere kan jo bare spørre min mann,- om jeg kan gjøre noe som helst uten å prate om det først, underveis eller etterpå….
Men for satan,- sant å si, skulle jeg selv etterleve regelen ville jeg og gubben strøket med glans? Og hadde vi ikke strøket på pratinga, så hadde kanskje språkbruken diskvalifisert oss begge to. Og det er klart at jeg forflytter med jævlig effektivt hvis jeg er for seint ute om morgenen, det har ringt inn til neste skoletime og elevene venter eller jeg skal rekke polet på fredag før de stenger. Da snakker jeg ikke i køen, men ellers er jeg veldig glad i å skravle med kjente og kjære om været og føret, om herognå eller kommer med en kommentar om hvor bra mine elever står på eller hvor bra det er å handle lokalt.
Så kan man jo spørre seg om lærer, skoleansatt og rektor er inneforstått med disse reglene og praktiserer sammenhengen mellom liv og lære? Jeg håper egentlig ikke at de forflytter seg effektivt og ikke prater i køen. Det blir jo så stille da. Og barneskolen skal ikke være stille med polstring i veggene og sov-i-ro i ørene. Fra min egen karriere som lærer på en skole med barnetrinn kan jeg huske at jeg prøvde å komme meg fremover for å rekke toalettet i pausen, men jeg kom aldri dit. Det var alltid noen som rev meg i genseren eller hold meg fast i hånda. Og jeg prøvde å høre hva de sa, samtidig som jeg skulle rekke det allerhelligste og nødvendigste. Men nei, – det var bare å unngå å drikke kaffe eller vann til frokost eller lunsj, så man kunne holde ut til skoleslutt. Lærere burda hatt nordsjøturnus, og det har de vel på en måte med lengre arbeidsuker og avspasering om sommeren. Men det hadde vært fint å få gå på do, når man må. Det hadde faktisk vært veldig praktisk!
Mine sønner har heldigvis faglig flinke lærere som er kvalifiserte og skolerte så det rekker godt. Det er beundringsverdig at de klarer å lære barna så mye forskjellig og holde oppe barnas nysgjerrighet oppe om tornadoer, blomster og krypdyr som jeg aldri har lært hva heter. Men det er veldig mye målinger som barn i dag blir utsatt for. Så har de også lært å være stille og stå i kø, mine gutter. Være stille, stå i kø uten å snakke. Høyde, vekt og kurver. Testing, testing. 123.
Jeg tror jammen meg jeg hadde strøket med glans.
God ferie, folkens!
Og ikke minst, – god ferie til alle lærere!
Margit Langseth
