Det stod en liten rød bil litt uti veien rett etter krysset i den trafikkerte veien. En dame satt i passasjersetet. Munnen hennes gikk i ett kjør og hånden formet seg til en spiss som pekte på sjåføren på en truende måte. Hånden laget rytme i hennes klagesang, selv hørte jeg bare suset fra veien. – Oisann, tenkte jeg, – hva er det som har skjedd her, da? Utroskap, kanskje, eller et hemmelig stevnemøte som endte med et skikkelig oppgjør,- nå må du velge henne eller meg. Sjåføren knep igjen snusleppene og stirret tomt foran seg, og tok imot kjeft. Stakkars fyr.
Når jeg er på reise og ser så mange ukjente ansikter, dikter jeg historier om de jeg møter. Da blir disse menneskene ikke så fremmed. Jeg tror det er min måte å skape litt trygghet i storbysamfunnet, for jeg er vant med å hilse på annen hver person og kjenne mange i den lille byen jeg bor i. Og det liker jeg.
På vei inn på t-banen føler jeg meg som en alien fra outer space. Er det ingen som har boblejakke nå til dags? Tydeligvis ikke, jeg merker at min røde boblevest skiller seg ut i mengden blant grønne bomullsjakker og lysebrune kamelhårfrakker. Snakk om bonde på bytur. Er det ingen som har ryggsekk lenger? Bare skinnvesker og dokumentmapper å se, til og med på vei opp til instituttkonglomeratet Blindern. Jeg kunne like godt hatt på meg kjeledress fra Felleskjøpet. Bonde på bytur. Ja, ja, – det er ingen som merker noe likevel fordi alle sitter og stirrer med på sin smartmobil. De ser ikke særlig smarte ut. Jeg betrakter, og synes det er litt befriende å være en i mengden. For hvem bryr seg?
Selv om jeg alltid har sagt at det største privilegiet et menneske kan ha er å sykle til jobb, men det er litt artig å ta t-banen også. Bare jeg klarer å finne en plass å stå hvor jeg kan holde meg fast, og at jeg står slik at pengeboka ikke kan lirkes ut av sekken av fæle lommetyver som er overalt i storbyen. Og bare det ikke kommer noen skumlinger som stiller seg ved siden av. Nå har jeg også lært meg at jeg må aktivisere kortet jeg kjøper i automaten på perrongen. Ja, det var noen som sa det til meg når jeg ikke fant noen stemplingsgreie inne på selve t-banen, og jeg ble synlig rød i toppen og stresset for eventuell billettkontroll. Jeg hoppet av på neste stasjon “Majorstuen neste” og prøvde å scanne kortet på første og beste maskin. En pen dame så på meg et medlidende blikk: Det der er en brusautomat.
Men tilbake til denne lille, røde bilen i morgenrushet i Oslo og episoden som satte meg litt ut. Det ble det litt vel intimt, altså. Det finnes da grenser for hva man vil ha så nært oppi åsynet. Og så i storbyen, da gitt? Da jeg senere snudde meg, så jeg at bilen var utenlandsregistrert og stod parkert utenfor en enebolig. Det var et stillas ved huset og en handverker i en kvit, nøytral arbeidsdress. Ja. Nettopp, ja. Han som satt i bilen så jo i grunnen litt østeuropeisk ut. Kanskje var det en håndverker som hadde kommet for seint til avtalen med fruen i huset, eller kanskje hadde de malt gangen hennes med feil maling.
For livet går sin vante gang, enten man bor i by eller bygd.
I Oslo virker alt bare litt større.
Margit Langseth, 6. oktober 2014.
Foto: “Skyhigh”, Torgrim Hofstad, Eidsvoll, 2014.
Foto: “Kor i svarte”, Margit Langseh, Blindern, 2014.