Denne vakre sangen fra Ola Bremnes er en av mine favoritter. Nå er det slik at jeg liker det meste som står «Bremnes» på. Det er en talentfull familie med toner, salt og ord i sine blodårer. Sangteksten «Har du fyr» har jo ingenting med røyking å gjøre, slik den stakkars radiojournalisten trodde en gang. Den handler om å ha et lyspunkt og få mot og trygghet til å finne sin vei i livet.
FYR er også noe annet, men likevel mye av det samme. FYR står for Fellesfag, yrkesretting og relevans. Ja, så trenger vi et eget begrep og satsningsområde for å forberede elevene på livet de skal møte etter skolegangen. Er det ikke dette vi har holdt på med hele tiden, da?
Ta den gamle læreren, som underviste ute på en øy i periferien, som hadde klassen i alle fag og øste av sin egen livserfaring. Det var ikke mye snakk om lesing og skriving i alle fag, for læreren skjønte jo selvsagt at det var det som var viktig: å lese og skrive var grunnleggende for at elevene skulle lære. Eller i dag som det heter «grunnleggende ferdigheter» – det er vel kanskje ikke noe nytt det heller?
Så tenker jeg på hva som er mine fyrlykter på min vei i livet. Det første som dukker opp er min far og mor. Vi har ikke alltid vært enig om alt, selv om vi er enige om det meste, men de har støttet meg og vært en trofast supportergjeng hele livet fra jeg var liten. De få gangene de har sagt ifra, har de gjort det i beste mening, det ser jeg nå og er takknemlig for. Etter hvert fikk jeg noen flotte svigerforeldre som aldri klaget på at jeg var ikke fulgte familiegårdens tradisjonsrike mønster i ett og alt. Disse fire kloke voksne som ser at det jeg forsøker å gjøre det beste etter mine evner for min lille familie og meg selv. Jeg takker mine fire staute og litt smårustne fyrlykter. Dere lyser vei!
Jeg tenker ikke på min ektemann og barn som fyrlykter, fordi vi er faktisk ombord på samme båt, vi deltar i samme seilas som et mannskap. Likevel kan det hende jeg tenker å gjøre mytteri eller jeg har forvillet meg litt, da lyser det der jeg hører hjemme.
Min storfamilie bemanner en stolt skute. En er stuert, en styrmann, en kaptein, en dekksgutt og så har vi et større mannskap som går turnus. Jeg liker meg godt til rors. Noen går av her, og noen kommer på der. Stadig nye havner og anløp underveis. En ting er sikkert, – vi kommer ikke frem trygt hvis vi ikke deler vakter. Livet har vært en opplevelsesrik seilas! Vi kommer ikke fremover uten å jobbe sammen og ha en felles kurs!
Og jeg tenker at vi alle hjelper hverandre til å nå ulike havner som ulike folk vil besøke, mens disse gamle fyrlyktene viser vei. Vi lærer våre barn kjente landemerker, mens de unge lærer oss ny teknologi for å finne veien frem. Det er en herlig og farlig seilas med mange grunner og skjær, noen har vi hørt om, noen visste vi ikke om. Og har du ikke en familie som viser vei, – så finner du kanskje en kollega, en venn eller et tegn i naturen eller i deg selv som viser vei?
Så får vi ser da, – hvor trygg seilasen blir videre ute på de syv hav. Og mens jeg tenker at det kan gå hit og gå dit, det kan føles trygt og det kan storme, så vet jeg at innimellom og en gang, da vet jeg at jeg er kommet hjem.
For når man er der, så vet man det så godt.
Margit Langseth
18. 12. 2015
Foto: “Ny båt og nytt mannskap” (c) Margit Langseth, Alstenfjorden, 2013.
