Det finnes et sted i verden jeg er bare meg. Bare Margit.

Ja, av og til er jeg ‘Margit mæ skjørtan’ fordi kusine Margit også har hus her. Eller Margit Pernille. Eller Margit på Svøøyen. Men fortsatt bare Margit. Ikke datter, kone, mor, lærer eller politiker. Her har jeg ikke etternavn engang. Jeg er bare meg. Ho Margit.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Og det er ikkje en kjeft her ute som bryr seg om hva du har studert eller prestert, tabbet deg ut med eller hvor du jobber, hva du tjener eller hvordan du ser ut. Om du har hatt samme fleecejakke i ti år. Om du har hull i genseren eller maling på buksa. Om du har fiskeslo på støvlene. Og bruker du piggsko så står det et par Crocs ved inngangsdøra på butikken som du kan låne. Ellers så pleier jeg gå inn i hosslæstan. 

De som kjenner meg vet hvor dette stedet er. Det er plassen hvor man lever livet ut fra åpningstiden på butikken og fergerutene. Langt bort fra Outlook-kalendermatriser og mailhelvetet og møter. Stedet uten bompenger og ringeklokker. Her har husene har navn og ikke nummer. Elihuset, Gudrunstua og Petterhuset. Det er på Draje, på Nesse, på Øyen og i Stibakken og i Valæ. Og alle kjenner alle, og du er bare deg. 

Når du kommer til Brasøy så må du på butikken. Brasøy Handelssamvirke. Men ingen bryr seg om det rette navnet. Butikken heter Kopen. Og Kopen er ikke bare en butikk. Kopen er Brasøys hjerte. Og der finner du folk. Her finner du Brasøys varme. Og først møter du Ann Grethe, Sten eller Liv. Og du føler deg som en rockestjerne. Når du åpner døra og den som står i kassa får øye på deg. Det er grand entre, og du er stjerna. Det er hei og smil og klem og takk-for-sist-hvordan-går-det. Og automatisk så svarer du med å fortelle om reiser eller jobben eller syke unger som har vært siden sist. Og du, da, – er det noe som har skjedd på lainnje siden sist? 

Og denne lørdagen passet jeg på å komme meg tidlig på Kopen. Jeg skulle på kafeen som ligger inn gangen bak kassa. Der er alle velkommen. Også du, sjølsagt. Og det er så lenge siden sist jeg var der. Og nå jeg trengte litt folk. Alle innfødte møtes jo på kafeen klokka 11. Og det er egentlig litt tidlig på en lørdag for meg etter en lang uke med mye jobb og lite søvn. Men nå bare måtte jeg få det med meg. Jeg kjente det på kroppen, liksom.

Og det er fullt hus når jeg kommer og skravla går og,- hei, er du her? Og ungene mine kommer fra kaien med fiskestang og redningsvest og lukter fisk, og de spiser nystekte wienerbrød og drikker julebrus. Og kompisen til sønnen spør om de har julebrus hele året her. Og jeg svarer, ja, det har de. Det er jo julibrus, vet du, men i juli blir det helt tomt, sier jeg. 

Og så går klokka og ungene springer ned på kaien igjen. Og alle gubbene drar hjem eller på sjøen eller i solveggen, og det blir sittende ni damer rundt kaffebordet. Jeg putter en hundrings på kaffe-grisen og slår opp i medlemsboka for ungdomslaget UL Bølgen. På første side står det 1962, og jeg blar meg gjennom historien. Og skriver meg opp i 2019 og putter penger i en annen boks. Det er travelt for Liv på butikken i dag, våren er jo kommet, så vi henter ny kaffe sjøl bak disken. 

Og skravla går om strikking og skinnfell og sol og sny og sei og sommar og sykdom og snorking og soving. Og jeg forteller om det siste brevet jeg fikk fra legen om en ny diagnose, og vi ler alle sammen. Og vi snakker om snorking og skinnfell og senger. Og det som blir sagt kan ikke gjengis her. Men mens kaffen går inn, så flommer fliring og fletring ut. Og noen sier, – tenk at vi er bare kjerringer her i dag. Det er ikke ofte. Og praten går og går og kommer langt over kanten og inn over sengekanten, og vi må til slutt se oss litt rundt om det kom noen. Jeg kjenner hvor hjertegodt det er å le. Det er helt herlig å bare snakke etter innfallmetoden, selv om jeg etterpå tenker at det ikke hadde vært nødvendig å fortelle om mine diagnoser. Men så tenker jeg at akkurat dette er vel beste medisin for alt. Det er forebyggende og angstfordringende og livsforlengende og befriende. For meg i alle fall. Og jeg er jo den jeg er.

Og jeg har lært de siste årene at ingen eier det som er ekte eller sant. For hva er sannhet. Det er din opplevelse av hvordan ting er som er viktig og riktig. Ja, den er ekte nok for deg! Og sånn føles det for meg. At her er jeg bare Margit. Med diagnoser og rare rutiner og rot i skapan og en umalt naustvegg. Jeg er akkurat som jeg er. Brasøy er stedet hvor jeg er helt meg. På ekte, liksom. Og det er folkene som gjør meg sånn fordi jeg føler meg så hjemme her. For folk er folk, men brasøyfolk er brasøyfolk.

Og takk, Brasøy, for at jeg får være 100% Margit. 

Margit Langseth

6.5.2019