En som kjenner meg spurte meg hvorfor jeg er så sterk. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg svarte at jeg hadde jobbet mye helt siden jeg var lita. Ja, og ukrutt forgår ikke. Hahaha. Og så snakket vi om mennesker og hvordan de preges av arv og miljø. 

Så kom jeg hjem. Og jeg tenkte og tenkte. Og tenkte. At jeg hadde gitt et teit svar. For man blir vel ikke nødvendigvis sterk av å jobbe mye. Og er jeg egentlig sterk? Moi? Ho Margit? 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For jeg har dårlige dager og tunge stunder. Ja, det har jeg. Når livet virker meningsløst. Og jeg er svak. Og jeg har lyst til å krype under dyna og glemme verden utenfor. Eller jeg tenker på å rømme. Svarte dager. Grå dager. Når jeg faller ned og ned. Slår meg og blør. Og synker dypere og dypere. Drukner nesten. Og jeg er trist & lei, sint & sur, bekymret & besatt. Og jeg har tårer. Men det går jo alltid over hos meg. Og jeg samler kraft og reiser meg opp og opp. Eller noen hjelper meg. Så jeg puster jeg igjen og sårene leges og gror. Og jeg lever og svever og flyter igjen.

Men jeg kan bli liggende en søndag under dyna og lese en hel bok i et strekk. Tilbringe kvelden med tekopp og musikk. Fredager hvor jeg tømmer en flaske vin. Dager hvor jeg må gå meg en tur alene. Ut. Kvelder jeg kjører en ekstra runde rundt Kleivskaret. Jeg kan låse meg inn på badet og bli vektløs i varmvannet for å løse opp tankeknuter. Ja, vi har vel alle har vel våre metoder. Og livet er et pariserhjul som snurrer. Opp og ned. Opp og ned. Og opp.

Men de aller, aller fleste dagene er gode. Greie dager. Flotte dager. Fine dager med rutiner og A4-liv. Med frokost, jobb, middag, lekser og rydding og snorking. Man er takknemlig da. Når alle har det bra.

Og så er det disse guddommelige gyldne øyeblikkene. Når fjortisen dundrer på slagverket i kjelleren. Når minstemann sykler frydefull på innebandytrening. Når mammas skjønne og mørke øyne gnistrer, og jeg ser hun har det bra og ikke har så vondt i kroppen i dag. Når jeg får høre godt nytt fra storfamilien. 

Ja, det er mange små og store gyldne øyeblikk i mitt liv. Stunder med smaragder og glitrende gulldryss og drøssevis og blinkende diamanter i alle regnbuens farger. Og det er folkene som er edelstener og gull og som gir meg energi og livskraft. Det å drikke en kaffe sammen. Dele en flaske vin. Snakke om været og livet og le litt. Fine folk. En sms. En snap. Noen gode ord. Ord og ord. Styrkeklemmer. Koseklemseklemmer. Og snuseklemme en nær og kjær. Kjærtegn og en kjærlig handling. Et lysglimt. En rød rubin. Et stjerneskudd. Flybensin. 

Folk og følelser. L amor, faktisk.

Og jeg er født under en lykkestjerne. Jeg trakk vinnerloddet. Og sølvskjea, da. Kaos, kriser og katastrofer har ikke rammet meg. Og jeg er er verdens heldigste som har fantastiske foreldre som fødte, formet og fylte meg med grenseløs kjærlighet. Grenseløs kjærlighet og varme. Det er min styrke. Mitt vinnerlodd. Og jeg ble fylt med grenseløs kjærlighet og varme som jeg kan overøse mine barn med. Jeg gjør alt for mine to sønner. De gir meg styrke og gjør meg sterk. De gir meg håp og tro og superkrefter. Styrkesterk.

Jeg fyller på batteriet mitt med natur og litteratur. Biologi og kultur. Fakta og fiksjon. Saltvann, storspoven, frisk luft og poesi. Fjære og fjell og filologi. Gjerne så perifert som en øde øy. Jeg elsker ord. Ord, ord, ord. Fra deg, fra meg, fra andre. Og Petter Dass, Knut Hamsun, Inger Hagerup, Bergsveinn Birgisson, Sølvi Ytterstad og Helge Stagnes. Gjerne med musikk til. Og gjerne ut og gå i naturen med musikk i headsettet. Jeg går og går og går. Da lades jeg. Da tenker jeg. Og da er jeg. Cogito, ergo sum. 

Eller stillheten og fred og ro. Helt stille, stille. Sitte på et kai eller stein eller knaus og bare se utover. Lytte til naturens egen poesi. Jeg føler meg ikke alene da.

Og ofte kommer tanker og ideer og drømmer flytende. Noen fester seg og det bobler og koker og syder. En vevnad av tankespinn. Crazy ideer. Og masse drømmerier. Mulig og umulig. Noe blir realisert med handlinger og ord. Mye er jo helt absurd. Noe flyter videre mens andre fester seg. Og andre kan bli sliten og lei av en masete Margit. Og det kan jeg også selv bli. Men jeg må bare følge mitt indre driv, så fremt det ikke skader noen eller noe. Og noen tanker og drømmer følger meg gjennom livet og lar meg fly litt innimellom. Og det er godt å ha en hemmelig drøm som redningsvest. 

Så tilbake til spørsmålet. Et spørsmål uten svar, kanskje. Slik livet ofte er. Og jeg vil jo gjerne ha svar på de evige spørsmål som kanskje ikke kan besvares. Jeg leter og leter etter svar og kanskje er det selve meningen med livet. Det er jo ingen fasit på livet. Og alle lever jo forskjellig og søker mening for seg og sitt og vårt. 

Men så fant jeg et dikt i går. Det ga meg ledetråder. Inger Hagerup er en klok dame, og jeg kjenner meg igjen så mye av det hun skriver.

Og der fant jeg et slags svar. Livet handler om folk og drømmer. Mine sønner. De gyldne øyeblikk i lag med fine folk, i naturen eller i kunsten. Møtet med det som gir meg mening. Det som løfter meg opp og opp. Andre mennesker.

C est la vie, faktisk. 

Folk. Sønner. Gyldne øyeblikk med gulldryss. Og mine egne drømmer.

For alene er jeg ingenting.

Margit Langseth

7.10.2018

VI HOLDER LIVET

Vi holder livet i en knyttet hånd

Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.

Det tåler gjerne spott og overlast

når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår

og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst

blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,

den bleke skrekk for hjertets nederlag.

Inger Hagerup